Konventikler og husforsamlinger

Av Dagfinn Stærk

1. Konventikler og smågrupper i luthersk sammenheng

Historisk bakgrunn

Etter kristningen for 1000 år siden, påla kristenretten i de gamle norske lovene prest, foreldre og faddere å lære barna Fadervår, trosbekjennelsen og Ave Maria.

Kirkeordinansene av 1537 og 1539 fastsatte at “Børnelærdommen” (dvs. Luthers Lille katekisme) skulle være i alle hus, og kirkeordinansen av 1607 bestemte at barn og ungdom skulle ha katekismeopplæring av klokkeren en gang i uken. Dette ble ytterligere formalisert i Kristian V’s Norske Lov 1687. Husfaren hadde ansvar for at husfolket fikk denne undervisning, slik også katekismen la opp til. Han ble pålagt å holde husandakt. Og det ble utviklet salmebøker og huspostiller og bønnebøker til denne bruk.[1]

Pietismen

Pietismen (av latin: Pietas = fromhet) oppstod i Tyskland i andre halvdel av 1600-tallet gjennom Filip J. Spener (1635-1705) i Dresden og August H. Francke (1663-1727) i Halle. Til Danmark-Norge kom den på begynnelsen av 1700-tallet. Pietismen tok til orde for å gjenopplive Luthers begrep om 'det allmenne prestedømme' ved å oppfordre til et aktivt lekfolk, som med autoritet til å tolke bibelen sprer dens budskap gjennom et liv i fromhet (praxis pietatis). Dette ble satt ut i livet gjennom konventikler (oppbyggelsesmøter), misjon, utdanning og fattigdomsomsorg.

Som en del av den pietistiske bevegelse kom de såkalte herrnhuterne, oppkalt etter Herrnhut der den første Brødremenighet ble stiftet i 1727. Den ledende her var Nikolaus Ludwig Zinzendorf (1700-1760), tysk greve og godseier.

Konventikkelplakaten

13. januar 1741 kom så den såkalte ”Konventikkelplakaten” i Danmark-Norge. Foranledningen var de herrnhutiske, pietistiske forsamlinger. Den tok ikke sikte på å forby møter av denne art, bare å regulere dem. Formålet var å beskytte dem som ”viise Omsorg for sin egen og andres Opbyggelse” men samtidig å forhindre at de som ”verken have Guds eller Menneskelige Kald” skal vandre omkring og forlate sitt yrke under påskudd av å oppvekke sjeler. Det som forbys, er ikke konventikler, men omreisende lekpredikantvirksomhet og inngrep i prestens embetsområde. Lekfolk kunne ha private forsamlinger hvis det bare var noen få personer, samlingene ble holdt på høylys dag og enten bare omfattet menn eller bare kvinner (men da under ledelse av prest eller kateket). Stedets prest skulle underrettes på forhånd og hadde rett og plikt til å være til stede for å kontrollere at forkynnelsen ikke stred mot Guds ord, var kirke- eller statsfiendtlig eller fanatisk.[2]

Konventikkelplakaten fungerte greit for den herrnhutiske vekkelse. De steder i landet hvor herrnhutismen virkelig slo rot, var nettopp de steder hvor prestene var kommet med i vekkelsen. I Danmark-Norge hadde man bare én menighet med egen pastor, dåp og nattverd, i Christiansfeld i Sønder-Jylland. Men ved siden av dette organiserte man seg også i ”sosieteter”, noe som var det 18. århundres ord for ”forening”. Slik sett var de herrnhutiske sosieteter de første kristelige foreninger i vår kirkehistorie. Herrnhuterne fikk en særlig innflytelse i Christiania der N. J. Holm fikk tillatelse av kongen til å holde offentlige forsamlinger, altså ikke bare møter for medlemmer av sosieteten. Det var også herrnhuterne i Stavanger som i 1826 stiftet Stavanger Missionsforening, den første forening i vårt land for hedningemisjon. Rundt 1800 fantes det herrnhutiske kretser bl.a. i Østfold.[3] 

Hans Nielsen Hauge og haugianerne

Vanskeligere ble det for Hans Nielsen Hauge og haugianerne som dro fritt omkring og samlet folk til møter. Den kallsopplevelsen Hauge hadde i 1796, gjorde at han fikk bevissthet om det legitime i at han som lekmann forkynte Guds ord for andre. Han begynte derfor å holde små husmøter og å samtale om åndelige spørsmål med enkeltmennesker i sin hjembygd. Snart ble dette utvidet, i første omgang andre steder i Smaalenene. Hauge selv besøkte i hvert fall Fredrikstad og Fredrikshald, Moss og Rygge, Berg, Råde, Rakkestad, Trøgstad og Våler. På alle disse stedene fikk han tilhengere som i større eller mindre grad fortsatte hans virksomhet.[4] Hauges virksomhetsområde ble stadig utvidet. Flere ganger ble han arrestert, først og fremst fordi man mente hans virksomhet var imot Konventikkelplakaten. Dette, og flere andre forhold han ble anklaget for, førte til at han til slutt satt flere år i fengsel. Men etter 1814 ser det ikke ut til at Konventikkelplakaten lenger fikk så stor betydning, og ingen lekfolk ble lenger arrestert fordi de holdt konventikler.

Hans Nielsen Hauge og haugianerne dannet det første av flere nettverk som på 1800-tallet ble bygd opp med grupper av mennesker som kom sammen til husmøter, bedehusmøter og foreningsmøter. Det er vel de større møtene med kjente predikantene og dertil store tilhørerskarer som mest har blitt lagt merke til i ettertiden. Men det var nok de små samlingene det var flest av, og som på sikt kanskje fikk størst betydning.

Efter mønster fra Hauges egen virksomhet virket den haugianske bevegelse for å påvirke religiøst gjennom flere kanaler. Sentralt sto forkynnelsen av Guds Ord. Ordet ble forkynt i personlige samtaler, gjennom den bevisste bruk av husandakten i haugianske hjem, og ved offentlige møter i husene.[5]

Misjonsforeninger

I flere byer i Sør-Norge ble haugianismen til en sterk bevegelse. Men i Smaalenene var bevegelsens tyngdepunkt isteden landsbygda.[6] Annerledes ble det da et annet nettverk av smågrupper ble bygget opp på 1800-tallet, nemlig ytremisjonsbevegelsen. Dette skjedde etter geistlig initiativ med utspring i amtets byer.

Det viser seg da også at foreninger for ytre misjon ble tidlig dannet i byene – Fredrikshald, Moss, Sarpsborg og Fredrikstad. Det innebar at den frivillige religiøse aktivitet innenfor kirkesamfunents grenser fikk sterkere fotfeste i områder som hadde en annen sosial og kulturell egenart enn de områder der haugianismen tradisjonelt sto sterkt. Formen ble dermed også en annen: den religiøse organisasjon.[7]

Litt senere, i 1860-årene, nådde bølgen av foreningsdannelser landsbygda i Smaalenene. Da kom også en del lekfolk med i foreningenes ledelse.[8]

Det var i 1826 at Carl von Bülow (1787-1867) tok initiativ til å danne Stavanger Missionsforening. Dette var vår første kristelige forening i egentlig mening – en frivillig sammenslutning med skrevne lover, faste møtedager og et valgt styre. De fleste av medlemmene tilhørte den herrnhutiske krets.[9]

Senere ble det dannet kvinneforeninger for misjonen. Mest kjent er den som prestekona Gustava Kielland stiftet i Lyngdal i 1844.[10] Fra stiftelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842, vokste det fram en stor bevegelse av foreninger som samlet seg til mindre samlinger, enten på bedehus eller i hjemmet. Der var Guds ord og bønn, samtale, nytt fra misjonsmarken, sang og ofte forkynnelse. Alt i 1885 var det tre ganger så mange kvinneforeninger som mannsforeninger for misjonen. Med dannelsen av kvinneforeningene, kom det også en sterkere lekmannsdominans i misjonsbevegelsen.

Foreningsvesenet og det moderne samfunn

Det kan være nyttig å se fremveksten av disse nettverkene og foreningene i et større perspektiv. I åndshistorien kaller man den siste delen av det 19. århundre for ”det moderne gjennombrudd”. Sentralt her står det frie individet.

Men det mest påfallende trekk ved moderniseringen, er likevel den mentalitetsendringen som gjorde at livssynsspørsmålet ble individualisert. I dette perspektivet må lekmannsbevegelsen og vekkelseskristendommen forstås. I kirkelig sammenheng, som ellers i samfunnet, ble dette en tid for nye ”assosiasjoner”, basert på frivillig tilslutning. Den individuelle livssynsdannelsen gav seg utslag i nye, kollektive bevegelser med en ideologi som folk sluttet seg til ut fra felles erfaringer og felles mål. Assosiasjonsånden var i ferd med å erstatte konvensjonelt kirkeliv.[11]

Endringer

Vekkelsene i 1850- og 60-årene omformet store deler av folks liv. Flere strømninger fløt nå sammen. Arven fra Hans Niels Hauge smeltet sammen med vekkelsen ut fra det teologisk fakultet med prestelærer Gisle Christian Johnson i spissen. Vekkelsen førte med seg behov for de mindre samlinger, også i prestegården, slik en besøkende forteller om forandringen som fant sted mellom 1854 og 1856 i Skjeberg prestegård.

Skjeberg Prestegaard havde før været bekjendt for sin Gjæstfrihed og store Selskabelighed. Omtrent hver Søndag, naar der var Gudtjeneste i Hovedkirken, var der en hel Del Fremmede indbudne, og Søndags Eftermiddag sad Herrerne jævnlig ved Kortbordene … Dette blev nu annerledes. Gjæstebudene ophørte, Kortbordene forsvandt, og af Hensyn til, at Tjenerskabet saavidt mulig skulde have Ro paa Søndagene, var ogsaa i det sidste Aar Kapellanfamilien ikke oppe hos Provstens paa Søndagene som før. I stedet var der nu kommen Guds Ords Læsning, Sang, Bøn og aandelige Samtaler.[12]

Lutherstiftelsen og Indremisjonen

Et tredje nettverk av smågrupper og foreninger, kom med indremisjonsbevegelsen. Den bygde ofte på de grupper som var dannet etter Hauge-vekkelsen, men hadde også fått impulser til sin virksomhet fra utlandet. Under ledelse av Erik Tønnesen ble det i 1855 opprettet et indremisjonsselskap for Sarpsborg og Omegn. Det ble også bygget et bedehus. Senere gjorde man det samme i utkanten av Fredrikstad. Noe av bakgrunnen for indremisjonsforeningene var fremveksten av metodistbevegelsen, samt de indre kirkelige forhold. Snart fikk man også indremisjonsforeninger i bygdene. I 1860 opprettet man derfor en fellesforening for de nordlige og østlige bygder: Berg, Rakkestad, Eidsberg, Skiptvet, Tune, Rødenes og Aremark.[13]

I 1866 kom en del prester og lekmenn sammen med tanke på å opprette en landsomfattende sammenslutning av indremisjonsvenner etter forbilde av Evangeliska Fosterlandsstiftelsen i Sverige. En komité foreslo å opprette ”Den norske Lutherstiftelse” med formål

Paa den lutherske Kirkes Bekjendelses Grundvold at fremme christelig Oplysning og christelig Liv i vort Land ved at samle til frivillig kristelig Fællesvirksomhed de Kræfter i vor lutherske Menighed, som ville slutte sig til Stiftelsen.

Tanken med dette organiserte, frivillige kristne arbeidet var å utbre kristelige skrifter og å sende ut kolportører eller bibelbud. Bibelbudene skulle ha som sin oppgave å utbre skrifter, lese høyt av de kristelige bøker, samtale med den enkelte og holde husandakt der hvor husfaren måtte ønske det.

Nødsprinsipp eller kristenrett?

Men det ble strid om dette var i mot bekjennelsen i Den Augsburgske Konfesjon, artikkel 14, som a at ”ingen må forkynne offentlig uten han er rettelig kalt.” Var så disse bibelbudene, lekfolkets utsendinger, ”rettelig kalt” til å forkynne Guds ord? Det var ulike meninger om dette. I første omgang ble det løst ved det såkalte ”nødsprinsippet”.

Der gives en Nød, der berettiger ogsaa Saadanne, som ikke af Kirken dertil ere ordenlig kaldede, til at optræde med offentlig Forkyndelse af Guds ord.[14]

Dette ”nødsprinsippet” falt senere bort ved dannelsen av ”Det norske lutherske indremissionsselskab” i 1891. I Sverige hadde Carf Olof Rosenius talt sterkt for alle kristnes rett til å tale Guds ord over alt. Når Paulus i Kol 3,16 oppfordrer til å la Kristi ord få rikelig plass så man kan lære og rettlede hverandre, mente han at Paulus derved gjorde læreembetet felles for alle kristne. Han henviste også til Stefanus som ikke bare holdt seg til sin oppgave som diakon:

            Men her staar Stefanus fast og giver med sit Exempel

Enhver Magt at prædike paa hva Sted han være maa,

det være i Huset eller paa Torvet, og lader ikke Guds

                                                      Ord være bundet ved nogle visse Mennesker.[15]

Arbeidsoppgaver

Bibelbudene var lønnet som emissærer noen måneder av året for å kunne reise rundt som forkynnere og kolportører.

De talte under åpen himmel eller i lader eller i sjøboder, stundom i skolehus og etter hvert også i bedehus. I kirkehusene hadde lekmenn etter vår lovgivning ikke adgang til å tale (endret i 1888). Dette var hovedårsaken til at det på mange steder ble bygget bedehus.[16]

Organiseringen av lekmannsvirksomheten varierte en god del. På landsbygda var nok den vanligste aktivitetsformen det å samle penger til å lønne omreisende predikanter og regelmessig å avholde oppbyggelige møter. Indremisjonsforeningen i Fredrikstad og Glemmen, stiftet 1868, hadde derimot en mer omfattende virksomhet.

Foreningens medlemmer organiserte sykebesøk og husandakter, solgte og delte ut religiøse skrifter. Sentralt sto også den kristelige filantropi. Foreningens kvinnelige medlemmer delte menigheten inn i 7 kretser. Under mannlig tilsyngikk de så rundt i husene for å fremme husstell, flid og kvinnelig arbeid.[17]

Lekmannsvirksomheten varierte også fra de store bedehusene som samlet mange mennesker til sine møter, til de mindre husgrupper og foreninger. I 1880-årene ble Tune Misjonforening oppdelt i 5 foreninger. Ytterligere 3 foreninger kom til i 1890-årene, og enda 3 etter 1900. Organiseringen ser ut til å ha fulgt skolekretsenes grenser. Denne samme oppdelingen skjedde med Tune Indremisjonsforening som i 1881 ble inndelt i 9 kretser.[18]

Oppsummering

Vi ser flere momenter som ligger bak fremveksten av de mange foreninger og husmøter som ble en så sterk faktor rundt år 1900.

• Historisk var det oppfordret til at husstanden samlet seg i hjemmet for husandakt og kristelig opplæring.
• Vekkelser og vekten på det personlige gudslivet gjorde at det brøt fram et behov for frivillig å samles til konventikler og husmøter, også uavhengig av det offisielle presteskapet.
• Opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842 gjorde at dette ikke lenger var ulovlig.
• Siste del av 1800-tallet var generelt en tid da man la vekt på det enkelte, selvstendige individ som gjorde sine frivillige valg, også når det gjaldt å samles i egne interessegrupper.
• Arbeidet for ytre- og indremisjon førte til at det ble dannet nettverk av foreninger og grupper som støttet opp om disse.
• Dissenterloven av 1845 gjorde det mulig for også andre trossamfunn å ha sine møter og danne sine grupper.[19]
• Fra flere hold ble det satt spørsmål ved den tradisjonelle tanken om at prestene alene skulle forkynne Guds ord offentlig. Isteden la man vekt på at alle kristne (menn, men også en del kvinner) som hadde gaver til det, kunne samle andre rundt seg for å forkynne Guds ord.
• Forbudet mot lekfolks forkynnelse i kirkene, førte til at man bygde egne bedehus. Dette fortsatte også etter at kirkenes forbud mot lekmannsforkynnelse ble opphevet. På bedehusene var det lekfolket som rådde, og prestene kunne slippes til som gjester.

2. De metodistiske klasser

Da den metodistiske vekkelse startet med brødrene John og Charles Wesley, kom 40-50 personer sammen i London 1. mai 1738 og ble enige om en overenskomst der de forpliktet seg til visse regler.[20] En gang i uken skulle de komme sammen for å bekjenne sine synder for hverandre og be for hverandre. Av de som på den måten kom sammen, skulle man så dele seg inn i klasser eller små foreninger med fra fem til ti i hver. Hver enkelt skulle her så åpent, tydelig og kort han kunne, beskrive sitt hjertes virkelige tilstand samt de fristelser han hadde vært utsatt for og den hjelpen han hadde erfart siden forrige møte.

Gjennom å ransake Skriften og historien, hadde John Wesley blitt overbevist om at de kristne hadde fulgt denne praksisen med slike mindre grupper fra begynnelsen av.  John Wesley la etter hvert merke til at der man ikke var organisert i slike klasser, falt folk lettere tilbake til sine tidligere synder. Men det var gjennom hvordan de skulle få til økonomiske innsamlinger til de fattige, at klassesystemet ble helt utviklet. Flere klasseledere foreslo at de kunne besøke medlemmene i sine grupper for å samle inn nødvendige midler. Disse bodde gjerne i samme området. Dette utnyttet John Wesley videre slik at klasselederne også besøkte sine grupper hjemme en gang i uken for å se om de levde et rett kristent liv. Dette ble gjort. Oppdaget man at noen levde et uordentlig liv, ble de formant til å vende om fra sin onde vei. Noen gjorde det, mens andre ikke ville og ble dermed bortvist fra de metodistiske samlingene.

Til å begynne med ble altså alle medlemmene i klassene oppsøkt hjemme en gang i uken. Men da det viste seg etter hvert å være litt upraktisk, besluttet man at medlemmene av hver klasse skulle komme sammen en gang i uken på et velegnet sted. De som var fraværende fra klassemøtene, skulle så lederen besøke i deres hjem. Klassenes størrelse økte noe fra det opprinnelige, men skulle da være mellom 12 og 30.

Kirkehistorien har ofte fokusert på lederskikkelsene i den metodistiske vekkelsen, John og Charles Wesley samt George Whitefield. Det er også flere andre sider som fikk betydning for metodismens sterke vekst. Men ofte har nok selve klassesystemet blitt oversett. Men et godt fungerende klassesystem avhang igjen av gode klasseledere. Man forventet at de var av

”sund, lefvande och stadgad gudsfruktan. … De måste känna ”välsignelsen,” annars kunna de ej tale derom med kraft och inntresse, så som sig b’or. Dessutom måste de var exempel för sin klass. … Gudsfruktan, allvarlig, lefvande gudsfruktan erfordras nödvändigt vid deras tjenst.”[21]

Thomas Coke og Francis Asbury, som var de første metodistiske biskopene i USA, understrekte sterkt hvilken betydning det var å få gode klasseledere. Gode klasseledere var av større betydning for det metodistiske vekkelsen enn selv bevegelsens predikanter.

”Guds väckelsesverk beror kanhända lika mycket på klassledarne som på predikanterna. Vi ha nästan alltid märkt, att när ledaren är slapp, likgiltig eller overksam, så är klassen i allmänhet sömnaktig, och tvärtom, när ledaren är lefvande i Gud och trogen i sin tjenst, så är klassen på det hela taget andlig och lifaktig. Hvarje ledare är i någon grad en evangelii tjenare. Med Guds hjelp äro våra klassledare samfundets styrka, och till stor del skole med dem våre väckelser ökas eller minskas.[22]

Det var gjennom klassemøter at den metodistiske vekkelsen startet, og det ble fra begynnelsen av en integrert del av hele deres bevegelse. Det blir derfor en vesentlig forskjell mellom der man ønsker å innføre klasser/grupper/celler som en del av sin virksomhet og der disse er en integrert del fra starten.

Andra samfund hafva innsett deras gode verkningar och längtat efter att tillegne sig deras förmåner. Somliga predikanter hafva sökt blnd sitt folk inrätta ett slags möten liknande våra, men de hafva för det mesta misslyckats. Den egentliga orsaken är den, att sådana möten ej äro en del af deras system, att de ej tillhöra deras ekonomi, utan snarare äro i strid dermed, och derför kunna de aldrig, frukta vi, infogas deri, så att de verka välgörande.[23]

Da menighetene i Sarpsborg og Halden ble dannet i 1856, ble de fra starten av inndelt i flere klasser.

Menigheten i Sarpsborg ble delt inn i åtte geografisk fordelte klasser med hver sin klasseleder. En eller to av disse klassene var for øvrig i Fredrikstad. I Halden menighet var det fire klasser i den første tiden.

Også klassemøtene hadde et meget enkelt opplegg. Lederen tok plass ved et bord mens de andre slo seg ned ellers i rommet. Lederen oppga en salme og ledet i bønn, leste et skriftavsnitt og kom med noen betraktninger i forbindelse med det. Han formante, og han oppmuntret.

Etter nok en sang fortalte de forskjellige medlemmene om hvordan det sto til med dem rent åndelig – berettet om seire og sorg hvorpå klasselederen sa noen ord til hver enkelt. Det var også fritt for enhver å stemme i et sangvers.

Det er innlysende at disse møtene hadde stor sjelesørgerisk verdi. Her vanket det både trøst og veiledning, og var det noen som uteble, fikk han snart besøk av lederen som søkte å få ham inn på den samle vei igjen. Rett som det var, kom også uomvendte mennesker på klassemøtet, og mange av dem som senere skulle komme til å bli støtter i menighetens liv, overga seg til Gud på et slikt klassemøte.

Dette var før menighetene ble inndelt i en rekke underavdelinger slik at folk ennå hadde tid til å få på et klassemøte.[24]

I tillegg til selve klassemøtene, var det jevnlige samlinger av klasseledere og medhjelpere sammen med menighetens pastor. Fra disse møtene ble det ført protokoll ut fra ferdig trykte spørsmål. Bortsett fra noen spørsmål angående økonomi og andre saker, gjaldt de fleste av dem medlemmenes liv og virksomhet.[25]

1.      Er der i Menigheden noen, som er syg?

2.      Er der nogen, som bør have timelig Hjelp?

3.      Er der nogen, som vandrer usømmelig og ikke vil modtage Tilrettevisning?

4.      Er der nogen, som forsætlig forsømmer Naademidlerne?

5.      Ønskes der nogen Forandring i Klasserne?

6.      Er der nogen som bør anbefales til at optages som fuldt Medlem i Menigheden?

7.      Er der nogen, som ønsker Bemyndigelse som Formaner?[26]

8.      Er der noget at bemærke ved Prædikanternes Virksomhed?[27]

De samme spørsmål og protokoller ble stort sett brukt gjennom mange år. Men etter hvert gikk disse ledermøtene over fra å være klasseledere og hjelpeledere til å bli et møte for menighetsrådet, et organ som også omfattet ledere i de forskjellige virkegrenene i menigheten. Det virker som om klassene i menigheten etter hvert fikk mindre oppslutning. Typisk er kanskje det som svares 2. juli 1888 på spørsmål 4 om noen forsømmer nådemidlene: ”Ja, flere forsømmer Klassene.”

Rundt århundreskiftet opplevde Metodistkirken i Norge en endring fra å være en vekkelsesbevegelse til å bli en mer velutbygget institusjon.[28] De mange nye som hadde søkt til Metodistkirken, var sterkt medvirkende til denne endringen. Dette førte også til at klassene endret seg. Nye og yngre medlemmer ble ikke med i klassene. Isteden ble det utbygd søndagsskole og ungdomsforening (kalt Epworth-ligaen). I 1902 var bare 25 prosent av metodistene klassemedlemmer, og i 1920 var klassene borte.

En av grunnene til at klassene forsvant, ble sagt å ligge i at prøvemedlemmene ikke ble ledet rett inn i en regulær klasse, men ble samlet av pastorene i en særklasse. Når de var blitt opptatt som medlemmer, ble de sendt til ulike klasser, der de var ukjente. Uten kontakt fra begynnelsen av, gikk de tapt for klassene.[29] Et annet moment var at klassene ble større, opp til 30 personer. Klassene ble da mindre personlige, og lederen fikk dessuten aldri tid til å besøke hver enkelt i hjemme. Dermed mistet også klassene sin funksjon og sin appell.

Sammen med kassemøtenes forfall og mindre personlige kontakt, ble det også en slappere disiplin. Opp til 1890 forekom det nokså regelmessig at medlemmer ble utelukket på grunn av ”umoralsk oppførsel”[30], men etter den tid ble det stadig færre utelukkelser.

En annen virkning av klassenes tilbakegang, var at pastorene fikk økt makt i menighetene. Klasselederne, som var legmenn, hadde opprinnelig en svært sentral funksjon i menighetenes liv. Men disse ble nå mer skjøvet til side til fordel for pastorene som var de som opprettet og ledet de nye underavdelingene som nå ble mer og mer viktige. Flere av disse underavdelingene opplevde sterk vekst, særlig søndagsskolene og Epworth-ligaen. Allikevel ble de i forholdsvis liten grad kanaler til å føre unge mennesker inn som aktive medlemmer i menighetene.