Den rosenianske forkynnelse i grensetraktene

med særlig vekt på vekkelse, omvendelse og helliggjørelse.

 Av Dagfinn Stærk

A.     Rosenius

Carl Olof Rosenius (1816-1868) virket som forkynner og redaktør av bladet Pietisten. I Norge fikk han innflytelse først og fremst gjennom dette bladet, som også ble Nordens mest utbredte tidsskrift.

Rosenius var opptatt av at loven skulle forkynnes, men hadde fokus særlig på det som var dens viktigste oppgave.[1]

Jeg mente at jeg vel en gang skulle lære å slutte å synde dersom jeg bare alvorlig la meg loven på hjerte. ’Synden skulle vel en gang ta slutt, i bedringsilden brennes ut.’ Jeg mente at loven kom til for at synden skulle bli overvunnet og ryddet ut.

Men lovens egentlige gjerning og mål er å vekke synderen, knuse ham og drive ham til Kristus, Gal. 3,24.

Men først og fremst dveler Rosenius ved Guds store ønske om å tilgi synd.

Den store og barmhjertige Gud vil forlate synder. Han vil forlate hver og en hans synder. Han vil forlate de største og sværeste synder. Vi ser at det er en stor betingelsesløs beslutning med almen gyldighet, som er fattet i Guds råd – at den som vil, skal få syndenes forlatelse ved hans Sønns navn. Hver eneste en som i sin syndenød vender seg til Kristus, skal ikke forgå, men arve evig liv.

Rosenius er særlig opptatt av å hjelpe folk som sliter med seg selv og sin egen utilstrekkelighet til å tro at frelsen også omfatter dem.

Så er det noen som kjenner sin fordervelse og som med stort alvor søker Guds nåde og fred. De er engstelige av seg og er mer lovisk innstilt enn andre. De vet om sin vantro, og fristes av mange slags tanker. De kjenner ikke noe annet enn synd og fordervelse, blindhet og hardhet. De er ofte helt uten håp.

Slike sjeler må vi lokke og oppmuntre. Kanskje har de tross alt en større tro enn de tenker. De har ingen frimodighet, men dog en gråtende og kjempende tro. De lengter, hungrer, tørster, roper og skriker etter Herren. Selv mener de at dette bare er engstelige sukk. Men det er troens begynnelse, som det står skrevet: De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Salme 10,17. Salige er de fattige i ånden, salige er de som sørger, salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, Matt 5,3.4.6. Det knekte rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke, Es. 42,3.

B.     Tallaksen

”Det samfunn her i Norge hvor det er sterkest nådesforkynnelse, er uten sammenligning Den lutherske frikirke. Der lever ennå Rosenius temmelig uredusert.”[2]

Forkynnelsen til predikantene i Den Evanglisk Lutherske Frikirke (Frikirken) ser ut til å ha vært ganske lik, i alle fall slik vi har det nedtegnet i skriftlige referater. Den vi har flest prekener bevart fra, er Peder Tallaksen (1843 - 1912). Han var forstander for den lutherske frimenighet (Frikirken) i Kristiania fra 1880 til 1908. I denne tiden opplevde menigheten stor vekst og flere vekkelser. Hans forkynnelse herfra ble samlet i prekensamlingen ”Sandhed til Gudfrygtighed”.[3]  Tallaksen skal være den første legpredikant i Norge som utga sine prekensamlinger.

Tallaksen ble selv omvendt i Gävle i Sverige og virket en tid som sjømannsmisjonær i Sundsvall. Selv deltok han ikke i vekkelsene i grensetraktene Østfold – Bohuslän. Imidlertid er hans forkynnelse et godt eksempel på den roseniansk/lutherske/pietistiske forkynnelse som kom til å prege mange legmannspredikanter, også i grensetraktene. Siden Tallaksen er av de første lekpredikantene som utga sine prekener, har vi derfor hentet fram noen eksempler på hans forkynnelse. Dermed får vi en viss forståelse for hvordan Guds ord ble forkynt. også i grensetraktene i vårt område.

Nesten alle av Tallaksens prekener er vekkelsesprekener. Siden Frikirken lå i byens slumstrøk, henvendte forkynnelsen seg også ofte direkte til forkomne mennesker.

”Du som har sølet dig ned i Laster, drukket op dine Penge, svækket dine Sanser, ødelagt din Karakter, ruinert din Fremtid, gjort din Bolig til en Røverhule, din Hustrus Øine til Taarekilder og dine Børn til Tiggere -.”

Men særlig retter forkynnelsen seg mot egenrettferdigheten og vanereligiøsiteten. De som trøster seg med denne, vil gå fortapt:

”De forbedrer daglig sit Liv, saa godt de formaar og forstaar – gaar nu også flittig til Alters og til Kirke. De lægger sig haabefuldt og saa inderlig fornøiet paa sin Dødsseng. Presten meddeler dem ’Sakramentet’ – saa farer de herfra i Fred. Deres nærmeste Slegtninge lukker de brustne Øine igjen, medens den Evighed hvori Sjelen svæver, har aabnet deres Øine for den frygtelige Sandhed at Freden var falsk. Fortabt, fortabt. Ugjenkaldelig fortabt. Dette er den største Gadedør, hvorigjennem de fleste strømmer ind i den evige Pine.”

I det hele tatt legger han ikke fingrene imellom når det gjelder å advare mot fortapelsen som venter dem som ikke vender om.

Nogle Øieblikkes Latter betaler de med Graad og Tænders Gnissel hisset. Her tømmer de sine Glas under Skjemt og Løier nogle Øieblikke førend de i Pinen skriger af Tørst efter en Draabe Vand for dermed at læske sin brændende Tunge. Her svinger afsindige Daarer sig i Dansen og tørrer af sig den hede Sved, men vil ikke tænke paa Helvedes hede Luer, som maaske om faa Øieblikke omslutter dem.”

Samtidig understreker han at det ikke er vanskelig å få nåde og tilgivelse. I en tid da det var ulike syn mellom haugiansk og roseniansk preget forkynnelse om man først måtte vise sann anger og frukten av et nytt liv eller om man kunne komme som man var, var Tallaksen klart på den rosenianske siden:

”Der er nogle som er meget sparsomme med at fremholde Evangeliet, - som tænker, det maa kun benyttes som en livsfarlig Medicin, der blot i Nødsfald maa komme til Anvendelse. Men det gjør ikke Jesus.”

”Vore Dagers Fariseere, som er Evangeliets Fiender, de siger: ’Vogt dig for at tro for snart.’ De tror ikke at Jesus har gjort sin Gjerning rigtigt idet han efter deres Mening har gjort den for fort. At denne Kvinde (den samaritanske) kan være frelst om Middagen paa den Dag, hun ikke engang har gjort saa meget som en Morgenbøn, - det er ikke efter deres Regnebog.”

Samtidig er han opptatt av at denne frie nåde må vises i et sann og rett kristen livsførsel.

”Er en Synd forstaaet, men ikke afstaaet, da er der Svig i Aanden og dit Hjerte er ikke ret for Gud.”

”Vor Renhed i Kristus trænger aldrig til Forbedring, men vel til at sees og troes bedre, men Aandens Rensningsværk i os trenger til at forbedres dagligdags, saa længe vi er her i Verden.”

”Dine Klæder, dit Hus, dine Penge, dit Navn og Rygte, din Velfærd, alt hva nevnes kan – altsammen er betroet Gods fra Herren. Og naar han begjærer noget heraf for derved at fremme sit Riges Sag, vogt dig da, at du ikke forsynder dig ved Gjenstridighed og Ulydighed.”