Helliggjørelse – indre forvandling og ytre handling

Foredrag på Grensegruppen 27 april 2006  

Av Hilde Hannestad Tveter

Innledning

I sommer fikk jeg et bokmerke. Teksten på det var ”Woman of God”. Growing in your love for him”. Det spesielle med dette bokmerke var at det var festet et papirhjerte til det. Et papirhjerte som inneholdt blomsterfrø. Jeg la det bort uten å tenke noe mer på det. Men da jeg skulle være leirprest på en barneleir senere på sommeren tok jeg det frem igjen. Tema var kjærlighet, og jeg skulle snakke om hvordan kjærligheten kunne vokse. Jeg hadde med meg en blomsterpotte med jord og en vannkanne. Så viste jeg papirhjertet til ungene og spurte dem om de trodde det kunne bli en blomst ut av hjertet hvis jeg plantet det i jorden, vannet godt og satte den i solen. Da lo de godt. Nei, ingen trodde det. Da måtte jeg avsløre for dem at det var små blomsterfrø i hjertet. Vi plantet det og vannet, og jeg lovte at de skulle få se resultatet. Så til jul skal jeg sende dem en liten hilsen med et bilde jeg nylig har tatt av denne planten. Ja, for det ble til en blomst. I et tilsynelatende livløst papirhjerte var det spirekraft, og noe begynte å vokse fram. Planten ser dere her, og bokmerket har jeg i min Bibel. ”Woman of God. Growing in your love for him”. Å vokse i kjærlighet til Gud er en viktig del av det som skjer når vi slipper den helliggjørende nåde til i vårt liv. Dette var en liten innledning til tema som jeg skal snakke om i dag – ”Helliggjørelse – indre forvandling og ytre handling”.

1. Hva er den helliggjørende nåde?

”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder”. (1.Joh.4,10). Det at vi kan vokse i vår kjærlighet til Gud har sitt grunnlag i akkurat dette. Guds kjærlighet er årsaken til at vi elsker. Og Gud har vist oss sin kjærlighet ved å sende Jesus til soning for våre synder. Gjennom den kjærlighetshandlingen har vi blitt rettferdiggjort. Vi kan stå skyldfrie og rene innfor Gud. Men det stopper heldigvis ikke der. Den helliggjørende nåde vil virke i oss slik at vi kan vokse i vår kjærlighet til Gud og til vår neste.

For det er egentlig det det handler om. Jesus sier det selv når han oppsummerer loven i det dobbelte kjærlighetsbud. ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel og av all din forstand. Du skal elske din neste som deg selv”. Helliggjørelse er nettopp denne vekselvirkningen mellom å elske Gud og vår neste. ”Du skal elske”. Det kan høres ut som et krav, som noe vi må prestere. Men helliggjørende nåde er den Hellige Ånds gjerning i oss. Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved den hellige Ånd, setter oss i stand til å elske, og den hellige Ånd utruster oss til gode gjerninger. De gode gjerninger blir en respons på den kjærlighet vi erfarer. Vi elsker fordi han elsket oss først.

Jesus fikk en gang spørsmålet om det er rett å betale keiseren skatt. Jesus ba om å få en mynt og spurte hvem som hadde sitt bilde og navn på mynten. ”Keiseren”, svarte de skriftlærde. Da svarte Jesus: ” Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er”. Torgeir og jeg diskuterte en gang hva dette kunne bety, og plutselig stilte han et spørsmål som satte det hele i perspektiv for meg: ”Hva har Gud satt sitt bilde på?” spurte han. Selvfølgelig, han har satt sitt bilde på mennesket. På deg og meg. Han har skapt oss i sitt bilde. Og skal vi gi Gud hva hans er så må det bli å gi oss selv. Hele oss med alt vi er og har. Gud har skapt oss i sitt bilde, og han ønsker oss tilbake. Han ønsker at vi skal bli den vi engang var skapt til å være. Det er en prosess som den helliggjørende nåde virker i oss, og som varer livet ut.

John Wesley så på frelsen som en prosess som varer hele livet, og han snakket om nådens forskjellige funksjoner og gav den ulike navn. Den forutgående nåde virker i oss fra det øyeblikk vi blir til og den forbereder oss på fellesskap med Gud. Det er den som drar mennesker til Gud, skaper lengsel etter ham. Får mennesker til å søke ham. Påvirker mennesker til å gjøre det gode. Den rettferdiggjørende nåde får vi del i når vi sier ja til Guds tilbud om frelse i Jesus Kristus, og fra det øyeblikk vi tar i mot det tilbudet. Det kaller JW gjenfødelse. Og fra det øyeblikk vi er født på ny eller frelst, så trer den helliggjørende nåde i funksjon, og lar vi den slippe til vil den virke i oss og skape vekst og utvikling i vårt åndelige liv så lenge vi lever. Og den herliggjørende nåde er den nåde vi får del i når livet her på jorden er slutt. Nåden, i sine ulike nyanser, følger oss fra vi blir til i mors liv og til vi er hjemme hos han som har skapt oss.

2. Hva gjør den helliggjørende nåde i oss?

Den hjelper oss til å leve rett i forholdet til Gud og vår neste. I Joh.15 bruker Jesus et bilde på hvordan dette forholdet skal fungere. ”Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre”. Den helliggjørende nåde skal hjelpe oss til å holde oss nær til Jesus, slik at vårt liv kan bære frukt. Slik at troen vår viser seg i handling.

Vi er ikke bare skapt i Guds bilde, vi er også skapt med en hensikt. Vi er skapt for å glede Gud, og for å være til for vår neste. Når vi lever etter den hensikt Gud hadde tenkt for oss, da vil vi oppleve at vi lever et meningsfullt liv. Den helliggjørende nåde virkeliggjør i oss meningen med vårt liv, og gir oss den kraft som vi trenger for å leve et liv i tjeneste for Gud og vår neste. Paulus skriver i sitt 2.brev til Timoteus om hvordan han opplever sitt liv og sin tjeneste meningsfull på tross av all den lidelse det medfører. Han beskriver for den unge Timoteus det å være i evangeliets tjeneste som en skatt. ”Ta vare på den skatten som er betrodd deg. Den hellige Ånd, som bor i oss, skal hjelpe deg til det”. Helliggjørende nåde hjelper oss til å ta vare på vår tjeneste, og gir oss et liv i nåden som har kvalitet.

3. Hvordan legge til rette for at den helliggjørende nåde kan virke i oss?

Jeg har sagt at den helliggjørende nåde er den hellige Ånds gjerning i oss. Men det betyr ikke at ikke vi har et ansvar for at den får mulighet til å virke i oss. Det kreves en viss disiplin for å være disponibel for den hellige Ånd. Fromhetsliv, studier og tjeneste er alle ting som krever av oss vilje til å sette av tid og bruke våre ressurser. Å være med i en menighet, en gruppe, eller et slikt fellesskap som dette er en god hjelp til det. Å samtale om livet og å be sammen med andre kristne er viktig for vår åndelige utvikling.

Jeg har begynte å trene for et drøyt halvår siden, og en dag da jeg svettet meg igjennom 3 runder på sirkeltreningen så kom jeg til å tenke på at å leve det kristne livet kan sammenlignes med trening. Flatere mage og fastere muskler gjør seg ikke av seg selv. Det krever disiplin, vilje og tid. På trening blir vi med jevne mellomrom avbrutt av en stemme som sier: ”Stopp å trene. Nå er det tid for å sjekke pulsen”. Så må vi telle puls, og sjekke på et skjema på veggen at vi ligger innenfor det antall pulsslag som gir størst effekt. Har vi for få slag har vi ikke ytt så mye som vi burde. Har vi for mange har vi overanstrengt oss. Vi trenger også å stoppe opp av og til og sjekke pulsen på vårt åndelige liv. Hvordan står det egentlig til med fromhetsliv, studier og handling? Burde vi prioritert annerledes?

På en liten fjelltopp med utsikt over Iddefjorden satt jeg en lørdag og spiste nista mi sammen med 2 gode venner. Vi snakket litt om tema for denne talen, og da dukket spørsmålet opp fra en av dem: ”Hvordan kan jeg merke at den hellige Ånd virker i meg da?” Så snakket vi litt om hvordan vi kan oppleve det forskjellig. Noen har sterke åndelige og følelsemessige opplevelser, mens andre synes liksom ikke å merke noen forskjell i sitt liv. En ting er å måle effekten av fysisk trening, men hvordan måler man effekten av åndelig trening da? Hvordan se resultater av den helliggjørende nåde? Egentlig er det ikke først og fremst vi selv som skal merke hvordan den hellige ånd virker i oss, det er de som er rundt oss. Det er ikke først og fremst hvordan man føler det, men hva det fører til i praktisk handling. Å leve i helliggjørende nåde er å leve i vekselvirkning mellom å være sammen med Gud, og være til for vår neste. Vårt fromhetsliv skal ikke være noe som trekker oss mot Gud og fjerner oss fra smerten, behovene og utfordringene i verden. Nei, vi må bli bevisst nødvendigheten av å lytte og deretter handle, å bli fylt for å kunne tjene.

John Wesley strevde veldig med å leve et hellig liv. Han var til og med med i en hellig klubb for at han skulle klare å leve slik. Sammen med andre studenter stod opp tidlig, leste i Bibelen og studerte, ba og gjorde gode gjerninger. Ja, han reiste til og med ut som misjonær. Utenfra så det sikkert veldig hellig og fromt ut, men hvordan stod det egentlig til med hjerteforholdet til Gud? Det var det bare han selv som visste, og vi vet av hans dagboknotater at det ikke var så bra. Han tvilte til og med på om han var frelst. Og han trodde at han måtte gjøre seg fortjent til nåden. Først da han fikk orden på hjerteforholdet til Gud, gjennom en spesiell erfaring av Guds nåde i 1738, og kjærligheten fikk være drivkraften for det han gjorde så ble det virkelig et liv i overgivelse og hellighet. Dette var en svært viktig oppdagelse for John Wesley, og den fikk store konsekvenser både for hans teologi og hans liv.

Det dobbelte kjærlighetsbud er fundamentet i John Wesleys lære om helliggjørelsen. Guds helliggjørende nåde vil forvandle oss, og gjør at vi vokser i kjærlighet. Det er den indre forvandling. Det er helliggjørelse! Men helliggjørelsen som skjer i vårt indre skal også komme til uttrykk i vårt liv, mente JW. Den indre forvandling må føre til en ytre handling. Ja, han sa det så sterkt som at det finnes ingen annen hellighet enn sosial hellighet. En hellighet som ikke fører til at kjærligheten blir satt ut i handling er ingen sann hellighet.

Derfor har det vært litt frustrerende å lese Thomas á Kempis sin berømte bok ”Kristi etterfølgelse”. Helliggjørelse, eller fremgang som han bruker, er på mange måter noe man må trene seg i. Det handler om selvfornektelse, ydmykhet, lidelse og tålmodighet. Likedannelse og forening med Kristus er målet for helliggjørelsen, og forholdet til Kristus beskrives med stor inderlighet. Og for å oppnå dette må man helst ikke være sammen med andre mennesker, ikke delta i noen av ”verdens” aktiviteter, men være alene, nekte seg selv det meste og bare være sammen med Kristus. ”Det andelige Livs Fremskridt bestaar ej heller kun deri, at du har Trøstens Naade, men deri, at du med Ydmyghed, Selvfornægtelse og Taalmodighed finder dig i dens Unddragelse”. Ydmykhet, selvfornektelse og tålmodighet er nødvendig for at man skal oppleve fremskritt i det åndelige livet. Og det er gjennom vanskelighetene, som for eksempel når man ikke har ”trøstens nåde”, som jeg forstår som Guds nærhet, at man har størst fremgang i dyd. Hvor mye dyd den enkelte har oppnådd sees best i motgang. 

Nestekjærligheten er lite i fokus, det handler mest om kjærligheten mellom Kristus og den troende. Nå skal det riktignok sies at han skriver mye om nåden også. Om nåden som en kraft som virker i oss og som fører til fremgang i vårt åndelige liv. Nåden drar både til Gud og til dydsøvelser, og målet med dydsøvelsene er nettopp å bli likedannet med Kristus. ”Naaden opmuntrer altid de gode at ved Dydens Øvelse at blive ligedannede med Guds Søn” Nåden arbeider med mennesket, og det er den som gjør det mulig å ha fremgang i det åndelige livet. ”Forund mig din Naade, o kæreste Jesus, at den maa være med mig og arbejde med mig og blive hos mig indtil Enden”. Det handler altså ikke bare om ydmykhet, selvfornektelse og tålmodighet, men også om det Gud kan gjøre i menneskets indre. Det kommer tydelig frem i en av dialogene hvor Herren sier: ”Du kommer ikke for at helliggøre mig, men jeg kommer for at helliggøre og forbedre dig”. Nåden skal også istandsette mennesket til å gjøre det gode. Det er nåden som frembringer den beste frukt, og nåden er nødvendig for å begynne, fremme og fullføre det gode.  I en bønn til Herren ber han om at Gud alltid skal la nåden både komme han i forkjøpet og ledsage ham, og istandsette ham til gode gjerninger.

John Wesley leste Kempis sin bok, og inderligheten i forholdet til Kristus og fokuset på det indre liv tiltalte ham. Men han var også kritisk. Hvor blir det av gleden, spurte han. Og jeg har lyst til å føye til: Hvor blir det av nestekjærligheten? Hvor blir det av helliggjørelsens frukt? Nå var jo á Kempis en katolsk munk som levde i middelalderen og i kloster hele livet. JW levde i England på 1700-tallet tett på fattigdom og andre problemer den begynnende industrielle revolusjon førte med seg. Det er klart at deres samtid og tradisjon påvirker dem. JW var også opptatt av etterfølgelse, likedannelse og forening med Kristus, men for han var konsekvensen av et slikt Kristusforhold like viktig. Troen må være virksom i kjærlighet sa han. Og, i motsetning til á Kempis var han opptatt av fellesskapets betydning for å kunne vokse i helliggjørelse. I klassene, de små gruppene, skulle man oppmuntre hverandre til å leve et hellig liv, og passe på hverandre at den enkelte hadde fremgang og vekst i sitt åndelige liv, og at det fikk konsekvenser for hvordan man levde. De første metodister var engasjert i samfunnet og opptatt av å hjelpe sine medmennesker. Grunnlaget var den kjærlighet de erfarte i sitt eget liv. ”Hellighet er å betrakte som en etisk forvandling av menneskets hjerte og liv. Dens vesen er kjærlighet”, sier metodistteologen Harald Lindstrøm.

John Wesley ble jo kritisert for sin fullkommenhetslære. Thomas á Kempis snakker også en del om fullkommenhet i sin bok, men jeg opplever at deres tanker om dette er ganske ulike. Hos á Kempis handler det mye om å forsake, fornekte seg selv og lide for å oppnå fullkommenhet. Fremgang i fullkommenhet består i å utholde ”store Møjsommeligheder of Lidelser, ja han går til og med så langt som å si at man blir mer fullkommen jo mer man plager seg selv Men samtidig så sier han at man er avhengig av nåden for å vokse i fullkommenhet. Han sier at han kjenner fullkommenhetens vei, men klager over at han ikke har større fullkommenhet, og sier at det er fordi nåden mangler til å understøtte hans svakhet. Og flere ganger ber han Gud om mer nåde. I denne bønnen kommer det også frem at Gud er en gud som elsker sjelens fremgang. ”Men du, som formaar alting, og altid elsker Sjælens Fremgang, forøg ydermere din Naade, saa at jeg kan opfylde dit Ord og fuldkomne min Frelse” Han ber om at Gud må forbedre og hellige det gode han har, se til det i nåde og gjøre det velbehagelig for Ham og stadig mer fullkomment.

Når John Wesley snakker om fullkommenhet så snakker han om å bli fullkommen i kjærlighet. Han mente at det var mulig, i dette livet, å bli så fylt av kjærlighet i sitt hjerte at synden ikke fikk plass. Han mente at det var mulig å ikke begå bevisst synd om man var blitt fullkommen i kjærlighet. Og at dette ene og alene var et verk av Guds nåde, og at det kunne skje på et øyeblikk – akkurat som rettferdiggjørelsen. Det er ganske forskjellig fra á Kempis hvor man må lide og fornekte seg selv, og fullkommenhet fremstilles som nærmest uoppnåelig. John Wesley sa aldri om seg selv at han var fullkommen, men han møtte mennesker som han mente hadde den erfaring. Fullkommenhetslæren til Wesley, som er en del av helliggjørelselæren, er vanskelig å forstå. Og jeg har ikke satt meg ordentlig inn i den enda. Så jeg tror jeg forlater fullkommenheten her.

Jeg tror det er slik, og har vært det fra de aller første kristnes tid, at jo mer vi blir fylt av Guds kjærlighet, jo mer blir vil fylt av kjærlighet til andre. May Brit Aarebrot uttrykte det slik i en andakt i Vårt land for noen måneder siden: I mine kirkelige kretser (pinsebevegelsen) bærer mye av tilbedelsen preg av opprakte hender. Jeg har ikke noe imot det, bare de samme hendene også kan være utrakte”. Jeg tror at bare med hender som både er opprakte og utrakte, og med et hjerte fylt av Guds kjærlighet og den hellige ånd kan vi være i stand til å leve et hellig liv. En av kirkefedrene, jeg tror det er Augustin, har sagt: ”Den beste måten å tilbe Gud på er å imitere den du tilber”.

Henry Nouwen, en katolsk prest som døde i 1996 sier i sin bok ”Reaching out” at et virkelig åndelig liv gjør oss oppmerksom på verden rundt oss. Det er misforstått åndelighet å trekke seg bort fra verden sier han. Vi må leve i verden, i stadig bevegelse mellom å søke vårt eget indre i stillheten, rekke våre hender ut til mennesker rundt oss og søke fellesskapet med Gud i bønn. ”Vårt behov for å elske Gud springer ut av den kjærlighet han har berørt oss med” sier han. Og han skriver i forordet til sin bok at han ønsket å skrive den boken fordi han har blitt mer og mer overbevist om at hans liv også tilhører andre like mye som det tilhører han selv.

I sitt første brev til Tessalonikia kap.2 er Paulus ganske frimodig når han skriver: ”Vårt liv blant de troende var hellig, rettskaffent og uklanderlig”. Hvordan kunne han si det? Først og fremst på grunn av den måten de forkynte evangeliet på. Det de levde ut var i samsvar med det de lærte. Derfor kunne de være et forbilde for de troende. Og Paulus forventet også at de kristne i Tessalonikia skulle leve et hellig liv, et liv verdig for Gud som han sier. Og det skjer ved at man lever etter Guds ord og lar det virke i seg, og ikke etter menneskeord. Han sier videre: ”Da dere fikk overgitt det Guds ord som vi forkynte, tok dere i mot det, ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Det virker nå med sin kraft i dere som tror!” Menneskeord har ingen kraft i seg, men Guds ord har virkekraft. Det virker med sin kraft i alle som tror slik at de kan leve etter ordet, slik at de kan leve et hellig liv, et liv som er Gud verdig.

Å leve i helliggjørelse er Guds vilje for oss sier Paulus i kap. 4 i samme brev. Vers 1-3 og 7  ”For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! 2 Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus. 3 For dette er Guds vilje - deres helliggjørelse.  7 For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv.”

4. Åndelige hjelpemidler for et liv i nåden

Som kristne kan vi oppmuntre og hjelpe hverandre til å leve et liv i helliggjørelse. Å være i en gruppe eller et fellesskap som dette er et godt hjelpemiddel for å leve et liv i helliggjørende nåde. Men det erstatter ikke den menighet du tilhører. Menighetsfellesskapet er et sted hvor vi kan vokse og utvikle oss i fellesskap med andre. Gudstjenesten er et sted hvor vi både får uttrykke vår takknemlighet til Gud, og ta imot det vi trenger for vår tjeneste i hverdagen. Og i nattverden får vi på en spesiell måte ta imot Guds nåde og hans kraft til tjeneste.

Ikke bare i det store fellesskapet, men også det aller minste, mellom 2 mennesker, kan vi finne hjelp og støtte. Det å ha en spesiell person å snakke med om åndelige ting kan være veldig nyttig. Det kan være en venn som du har tillit til, eller en profesjonell åndelig veileder. En slik samtalepartner vil kunne hjelpe deg til å se hvordan den helliggjørende nåde virker i ditt liv.

Fellesskapet med Gud i bønn, tilbedelse og stillhet er fundamentet. Der du begynner og der du slutter, og der du stadig vender tilbake til. Det er det viktigste, men kanskje det aller vanskeligste å prioritere.  Jesus sa: ”Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre”.

Siden bønnen og fellesskapet med Gud er fundamentet for at den helliggjørende nåde skal virke i oss så har jeg lyst til å dele med dere noen tanker om bønn. Bønn er hjertets samtale med Gud står det i Metodistkirkens katekisme. Ja, bønn er virkelig samtale. Det er en åndelig dialog mellom min sjel og Gud. Bønn handler om kommunikasjon og relasjon. Det er kommunikasjonen i et forhold. Det har jeg fått erfare mer og mer de par årene.

Før bar min bønn preg av mange ord. Jeg måtte liksom forklare Gud alt, og ingenting måtte glemmes. Enten det var meg selv, andre mennesker eller situasjoner jeg ba for. Men gjennom undervisning og erfaring, og Guds inngripen i mitt liv tør jeg si, så har jeg fått et helt nytt syn på bønn. Gjennom en sakte, men sikker utvikling har min bønn gått fra å være en monolog til å bli en dialog – til å bli en hjertets samtale. Bønn har virkelig blitt et nådemiddel i funksjon – en kanal hvor Gud kan gi meg av sin nåde og kraft.

Jeg fikk for noen år siden, etter mange års tanke om det, laget meg en liten bønnekrok hvor jeg kan være alene med Gud. Der har jeg et lite alter med et ikon, et lite lys, bibelen og en bønnekrans. Når jeg setter meg ned for å være sammen med Gud så begynner jeg ofte bønnen min med ordene: ”Jeg setter meg her i din nærhet, Gud. Kom og vær sammen med meg”. Så får jeg være i stillheten og kjenne på Guds nærvær. Tilbe han og lytte etter hans stemme. Og bruke ord når jeg har lyst til det. Etter at jeg begynte å be på denne måten har faktisk både mitt bilde av Gud og mitt forhold til han forandret seg. Han har blitt mer nær og hverdagslig, samtidig som han har blitt mer hellig og allmektig. Jeg liker å tenke meg at jeg kryper opp på Guds fang når jeg ber, inn i hans armkrok. Men samtidig er han den hellige Gud som sitter på sin trone og som jeg ønsker å tilbe. Jo mer jeg har våget å nærme meg Gud med barnets tillit og språk, jo mer møter jeg av den hellige, mektige Gud. Det er forunderlig, denne dobbelhet. Et mysterium. Jo mer jeg tar meg tid til å være sammen med Gud i bønnen, jo mer kan jeg erfare hans nærvær. Da jeg nevnte dette i en fortrolig samtale, dette at jo mer jeg er sammen med Gud i bønn, jo oftere ønsker jeg det fellesskapet, så sa vedkommende: Har du tenkt på at Kristus på samme måte lengter etter å være sammen med deg? Det hadde jeg ikke tenkt så mye på, og for meg ble det enda en ny dimensjon til mitt fellesskap med han. Kristus lengter etter å være sammen med oss. Bønn er en anledning til å øve seg i å leve nær Han!

Bønn er også å komme til Gud med hele vårt liv. Vår synd, våre bekymringer for oss selv og andre, våre behov, våre gleder og vår takk. Det er å invitere Gud inn i vårt liv – å dele vårt liv med ham. Jacob Jervell skriver i en av sine bøker: ”For når et menneske ber går det ikke ut av sin verden. Det lukker ikke døren til livet bak seg for å glemme det for en stund. Nei, vi lukker døren til vårt liv opp, for at Gud skal komme inn i det med alle sine muligheter. For når vi ber kommer Gud inn i vårt liv for å dele med oss, slik hans sønn delte livet med sine samtidige. Gud svarer uavlatelig på våre bønner. Men han svarer slik at han gir oss noe av seg selv i sitt svar. Det er så menn ikke alltid, ikke engang ofte, at vi får akkurat det vi ber om. Men Gud svarer uavlatelig på denne måte: Jeg, som er glad i deg, er deg nær”.

Å be er ikke å få Gud til å gjøre det en selv vil, men det motsatte, å få styrke til å gjøre det Gud vil. Bønn er å lytte etter Guds stemme, etter hans vilje med vårt liv. Og hans vilje er alltid at vi skal leve nær han, og i tjeneste for vår neste. Det skal være en vekselvirkning i å være i Guds nærhet i bønn, og å være tilstede for nesten. Gjennom bønnen får vi den styrke og inspirasjon vi trenger til akkurat det. John Wesley sa: ”Vi ber ikke for å bevege Gud, men for at Gud skal bevege oss”. Når vi ber kommer vi i bevegelse gjennom denne stadige vekselvirkningen mellom bønn og tjeneste, mellom indre forvandling og ytre handling.

5. Avslutning

Dersom jeg ikke hadde plantet papirhjertet jeg fikk i gave i god jord, vannet og satt den i lyset, så hadde det fremdeles vært et livløst papirhjerte. Men fordi næringsstoffer i jorda, vannet og lyset har fått slippe til så kom veksten – helt av seg selv.

Gud plantet et ”frø” i oss da han skapte oss i sitt bilde. Da vi sa ja til fellesskap med han plantet han oss i god jord, og gav oss alle muligheter til å vokse. Det er Gud som gir vekst, men vi må la han få slippe til. Gud ønsker at vi skal vokse og utvikle oss, at vi skal bli den vi var skapt til å være, til glede for ham og til beste for vår neste. Derfor har han gitt oss av sin helliggjørende nåde. Et sant hellig liv er et liv hvor den indre forvandling får sitt uttrykk i den ytre handling for vår neste. Det er et verk av Guds nåde, men det krever vår tilslutning, vår vilje til å la Gud slippe til i vårt liv. Gud velsigne dere alle i deres tjeneste og helliggjørelse!