Tistedal, juli -05

Hauge, haugianere og grensetraktene v/ Stein Solberg

1. Innledning

Historien om Hans Nielsen Hauge - den store legmannshøvding og bondegutt fra Østfold - er som et eventyr. Forskjellen består i at Hauge-historien er sann! H. N. Hauge ble født 3.april 1771 i Tune (ikke mange mil fra Sverige!) og døde på gården Bredtvedt like utenfor Oslo 29.mars i 1824, nesten 53 år gammel. (Rosenius, som levde senere, ble også bare 52 år.)

1.2. Hauges bakgrunn.

Haugianismens åndelige grunnlag var den gammellutherske kirkearv og teologi sammen med den pietistiske læretradisjon. De forfattere Hauge leste var: Johan Arndt; Fr. E. Collin; Luther; Henrik Müller; Erik Pontoppidan; Christian Scriver (trolig); Johannes Tauler, samt martyrberetninger (fra den første kirke). - Hauge var annerledes fra barnsben av. En åndelig grubler, lengtende og from, som fikk en sterk kallsopplevelse før han begynte sitt virke. Jfr. Paulus, Luther, Moody og andre. For Hauges del skjedde dette 5. april 1796. - Tiden før sitt møte med Herren, var preget av sterke lengsler etter å elske Gud og eie Hans Ånd. Ofte hadde han ligget langs fjellknattene ved hjemmet og ropt og bedt til Herren.

Ca. 20 år etter dette sitt store åndelige gjennombrudd, skriver han at han var på åkeren og sang ”Jesus din søte forening å smake”. Da ble han "opløftet til Gud" og følte "en Herlighet som ingen tunge kan udsige”. "Thi jeg var uden for mig selv", skriver han. ”Jeg vet at fra den stund var min ånd full av alt godt. Især kjente jeg en brennende kjærlighet til Gud og min neste." Mor og 5 søsken ble først vunnet for Herren Jesus. I tre uker var han på ”forklarelsens berg”. Hans N. Hauge kan vi plassere i rekken av de store kristne ”mysti­kere”. En hverdagsmystiker, som la vekt på ”Kristus i hjertet” og ”foreningen med Kristus”. Forskjellen mellom Hauge og andre er at Hauge var blant de sjeldne som kunne snakke om åndelige henrykkelser og nye fabrikker i samme åndedrag! - 1796-opplevelsn ble som et livsmønster. Hele livet var Hauge på åndelig pilegrimsferd tilbake til det som skjedde på jordet i Tune.

1.3. Personen og forkynneren Hauge.

Vi må ikke tro at Åndsopplevelsen har all æren for at Hauge ble den han ble. Han var også meget godt utrustet fra naturens side. Ikke boklærd, ikke kyndig i pedagogikk og grammatikk (noe vi ser av bøkene hans), ikke i talekunst og skolelærdom. Men likevel ualminnelig godt utrustet, med en skarp forstand som ikke stod tilbake for noen her i landet. Maren Boes, som hadde vært ”husjomfru” hos selveste biskop Erik Pontoppidan i Bergen, fortalte med ettertrykk at Hauge minnet sterkt om hennes egen ”husbond og åndelige fader”.

Hauges kolossale møte med Gud førte til store forandringer i hans liv. Åndstildragelsen intensiverte og styrket hans intellekt og vilje og forandret ham både åndelig og moralsk. En gang han var arrestert i Ål i Hallingdal (1801), førte man ”en løsaktig kvinne” inn i arresten for å forsøke å lokke ham til utukt. Etter en stund kom hun gråtende ut. Hauge hadde talt slik til henne at samvittigheten våknet. - Hauge var ikke mye i egne og verdens øyne. ”En lite forsøkt og mindre skriftlærd dreng på Rolvsøen i Thunøe sogn.”, kalte han seg selv. Andre omtalte ham som ”en ærgjerrig og kritisk stribukk,” med en intens hunger etter å bli anerkjent. Etter sin henrykkelse var Hauge som rykket ut av seg selv. Han tilhørte fra nå av Kristus!  Det gamle jeg var avsatt fra tronen. Kristus var innsatt.  Fra den stund av var Hauge åpen, vennlig, glad og kjærlig.  Han ble siden beskrevet av sine venner som ”mangedobbelt mer enn noen annen”. Folk sa: ”Jeg har aldri sett et slikt menneske før.” Det sier svært mye om Hauge at han levde og åndet i Bergprekenenes fullkommenhetsideal, som ble hans livsmål og prekenkilde. Bare et nytt menneske kan det!

Hauge hadde også et kolossalt humør og forkynte med stor glede. Vennene måtte tidvis formane ham til sindighet. Ordene kom som en levende foss. Ikke med veltalenhet, men som en lavastrøm fra hans innerste dyp. Han forteller selv om denne ”ilden i meg”. Men hans tilhørere ble ikke like mye beveget til å gråte, som når hans venner prekte. Dette fordi Hauge talte mer til viljen enn følelsene. Ordene gikk som elektriske støt inn i hjertene.

Det hendte også at Hauge talte nærmest som i ekstase. Da visste han ikke hva han hadde sagt etterpå. Når han spurte sine venner senere, fikk han alltid beskjed om at han hadde prekt helt i overensstemmelse med Skriften og barnelærdommen. Hauge talte ikke med manus, men friskt, direkte, umiddelbart og uten spesiell forberedelse. Det falt alltid lettere for ham å preke når han ba Herren styre tungen enn når han prøvde å tenke ut ting på forhånd. Han hadde sin styrke i Ånden, forenet med en klar tanke og gave til å bruke fyndord (aforismer). - Hauge var en kolossal vekkelsesprofet og samtidig en ualminnelig god ”potetpredikant” som forkynte en Kristushengiven og hverdagsbundet viljeskristendom. Han er uten sidestykke i vår kirkes historie. Han kan og karakteriseres som en klassisk pinsepredikant. Flere ganger hadde han sterke åndelige erfaringer og opplevde Herrens direkte tiltale. Men han la overhode ikke vekt på dette. Til forskjell fra i dag. Han vandret helt og holdent i tro, ikke i beskuelse og følelse.

1. 4. Et travelt reiseliv

Vekkelser ble det allerede høsten 1796, hjemme i Tune. - Rolvsøy ”saa ut som en Herrens have”, ble det sagt. Fra nå av begynte Hauge et reiseliv som varte (bare) 8 år fram til 1804.  Men i løpet av disse år besøkte han det meste av Norge og brakte med seg vekkelser som har satt preg på store deler av landet. Få personer har vandret så langt som han. Han forteller at han på litt over et år (1803-04) hadde tilbakelagt 650 mil. ”De fleste til fots”! Han var noe over 1.70 høy, men gikk så fort at andre måtte småløpe for holde følge med ham. Han sov ofte bare 4 timer i snitt. I perioder bare 2-3. Han kunne ha 4-5 samlinger daglig og prekte vanligvis opp til en time hver gang! I København holdt han på fra kl.03.00 om morgenen til kl.22.00 om kvelden i 4 måneder med å lese korrektur og forbedre eldre bøker! Dessuten hadde han samtaler med mennesker overalt der han var. Både nattestid og langs veiene der han vandret. Attpå til rakk han å skrive mange bøker og en mengde brev!  Hauge var ikke bare utrustet med en usedvanlig åndelig styrke. Fra skapelsens side hadde han også fått en jernhelse.  Bare noen av de stedene han besøkte i løpet av de 8 reiseår, kan nevnes her:

-1796: Første året virket han i Smålenene (Østfold), med noen avbrekk til Christiania (Oslo),

            For å trykke sine første bøker.

-1797: Vestfoldtraktene, Drammen, Kongsberg, Hedemark, Mjøsa.

-1798: Bergen, Stavanger, Jæren, Sørlandet, Drammen.

-1799: Eiker (v/Drammen), Romerrike, Hedemark, Vang, Ringsaker, Eidsvoll, Drammen,

            Kongsberg -Numedal (over Hardangervidda)-Hardanger-Bergen.

            Voss-Sogn-Sunnfjord-Nordfjord-Sunnmøre-Romsdal-Orkdal-Trondheim-Trøndelag.

-1800: Over Dovre-Gudbrandsdal-Christiania. Hedemark. Tune. Halden (Berg)

            København/Danmark. Ådalen og Eiker.

-1801: Stange, Fåberg, Gausdal, Hadeland, Hemsedal-Gol/Ål-Begnadalen-Bagn-Aurdal-

            Slidre-Vang-Lærdal-Voss-Bergen. Voss-Sogn-Nordfjord-Ørsta/Volda-Meldal.

-1802: Trondheim, Rissa, Hitra, Gjeslingene, Meldal, Surnadal, Molde, Hornindal, Jølster,

            Førde, Ytre Sogn, Bergen. Sogn (Lyster), Lærdal, Hallingdal, Numedal, Eiker,

            Christiania, Halden (Sørbrøden). Skien, Bø, Telemark, Røldal, Suldal, Bergen.

-1803: Nordland (med båt via Trondheim), Gjeslingene, Lofoten, Bardu, Målselv, Tromsø

            Brønnøy, Alstadhaug, Helgeland, Saltdalen, Bodø. Trondheim, Dovre, Gudbrandsdal,

            Christiania, Eiker, Skien, Telemark (bl.a. Vrådal/Kvitseid), Setesdal, Kristiansand.

-1804: Lista-Jæren-Stavanger-Bergen-Kristiansand-Danmark (bl.a. Horsens, Veile,

            Christiansfeld, Kolding, København, Helsingør). Halden, Christiania,

            Drammen, Gjerpen, Eiker. Hokksund. (Arrestert i Hokksund 24. okt 1804,

            ”belagt med jern” og ført til Christiania.)

Vi kan fortsatt registrere hvor Hauge har reist i landet i lys av åndslivet på stedene: Østlandstraktene, men ikke i Østerdal. Det er klare spor etter ham i Hallingdal og Gudbrandsdal. På Sørlandet og ikke minst Vestlandet, hvor han også bodde i perioder (Bergen). I Trøndelag kan det merkes at han var. Og i Nord-Norge.

1.5. Hauge som praktiker, industrimann og kjøpmann.

Hauge var meget praktisk og nevedyktig fra han var ung. Etter sitt åndelige gjennombrudd i 1796, ble disse sider forsterket av Ånden. Der han reiste fram, gav han folk vink om nyttige forbedringer på jordbruksredskaper og drift. Han påviste hvor nye industrielle virksomheter og fabrikker kunne anlegges og foreslo at folk skulle dra både hit og dit for å etablere foretagender ut fra de enkeltes gaver. (Slik drev han også den åndelige virksomheten.) Hauge ble strengere i sin formaning til å arbeide i ”det timelige” med årene. Både for å motvirke kjødlighet og tilbakevise anklager mot bevegelsen. ”Det timelige” arbeid var viktig for sjelslivet, ifølge Hauge. ”Legemet bøyes under ånden”. ”Begjær, latskap og ørkesløshet holdes i tømme.” Vi får også noe å gi til andre. Dessuten ville Hauge frigjøre sine venner fra ”de verdsligsindedes rigmænds aag” slik at de ble selvstendige og dermed få større frihet til å virke i det åndelige. Haugefolket var jo i utgangspunktet svært fattige og avhengige av ”storfolket”. Norge fikk utvilsomt et betydelig oppsving rent materielt pga. haugianernes dyktighet og flittighet. Men noen materialister ble de aldri!

Viktige foretak som ble startet var: Møllevirksomhet. Kjent er Eiker papirmølle (og andre møller i området), med ca.40 arbeidere, som sang og ba i arbeidspausene og bror Mikkel som ledende drivkraft. Mange av Hauges tiltak var nettopp kooperative. Av andre ting kan nevnes: Garverier, sagbruk, papirfabrikker, teglbrenning, boktrykkerier, saltkokerier, gårder som ble kjøpt og drevet opp, handelshus, kjøp av skip. (Hauge eide flere skip som kjøpmann i Bergen). Osv.

1.6. Motstand og dom.

  Motstanden overfor Hauge var verst fra presteskapets side (som var dominert av rasjonalismen) enn fra de sivile myndigheter. Hauge måtte vende seg både til spytt og slag fra sine ”åndsfrender”. Da en prest i Skiensområdet angrep ham og spyttet ham i ansiktet etter talen, var Hauge rolig og foreslo å synge sangen: ”Far herud, urene ånd, hen til din lige!” Og presten forsvant. Prestene angrep Hauge bl.a. pga. ærestap. Biskop og kirkehøvding J.N. Brun var blant de mer nøytrale. Han var et godt stykke på vei positiv til dette nye åndelige liv. 

Summarisk kan vi si at myndigheter og prester anklaget Hauge for:

1. Brudd på konventikkelplakaten av 1741.

2. Falsk lære.

3. ”En hellig felleskasse”, som vennene angivelig skulle ha gitt til, og Hauge forsynt seg av.

4. Forstyrrelse av ordens-, sinns- og samfunnsro.

5. Skriftlige angrep på presteskapet (”statens anordnede lærestand”).

6. Allmuen ble forført og ledet inn i fanatisme og ørkesløshet (lediggang). Barn ble lokket ”til

    at forlade deres forældres hus for at følge ham”.

7. Avmakt i næringslivet.

- Ubegripelige anklager!

Hauge var naturligvis ikke den eneste som ble arrestert og fengslet. Mange av de andre haugianerforkynnere opplevde det samme. Men ingen fikk en så langvarig straff som han. I 1804 ble Hauge arrestert for 10.gang. Fra da av slutter hans reiseliv som vekkelsespredikant.

1.7. Fengselstid og tiden derpå.

Fra 1804 satt Hauge mer eller mindre innesperret til 1814. I de første årene (1804-07) var han ute i fangegården kun et par ganger. Han levde i absolutt isolasjon. Ikke frisk luft. Ikke penn og papir. Ikke vennekontakt. - Selv om noen venner besøkte ham utenfor fengselsvinduet. De kommuniserte gjensidig med lys og sang. Hauge ble kastet ut i åndelig mørke og dyp tvil på seg selv. Hans intense andaktsliv tørket omtrent ut. Jernmannens helse ble gradvis brutt ned av en mengde sykdommer pga. de elendige forhold i fengslet. Like tragisk var det at ilden i Haugevekkelsen nesten sloknet fra 1807-14. Hans bøker ble jo også konfiskert. Den unge Hauge ”døde” langt på vei i fengselsårene. Men ”ilden” kom tilbake etter hvert.

Tiltalebeslutning falt i 1809. Den endelige dom i 1814 kokte ned til noen korte punkter som bestod i brudd på konventikkelplakaten og skrevne angrep på geistligheten. Hauge ble dømt til å betale 1000 riksdaler til Christiania fattigkasse. En meningsløs rettergang! Og et barbarisk fengselsopphold for en svært liten forseelse! Det er en skamplett at myndigheter og presteskap bidro til å forkorte livet til denne usedvanlige sterke mann som hadde gjort så mye godt for landet. Det var anklagerne og dommerne som skulle vært fengslet!

Hauge slapp ut i 1809 for å hjelpe staten(!) med saltutvinning. Fra 1811 til 1814 fikk han et lettere fengselsopphold. Og slapp fri i 1814. Men da var han ikke i stand til å reise mer på grunn av helsen. Han bodde og drev fra nå av gårdene Bakkehagen og Bredtvedt utenfor Oslo. Mønstergårder forvaltet med flid.  Hauge fikk oppreisning. De siste ti år besøkte både venner, professorer, prester og biskoper ham stadig. Alle fikk lys og hjelp som tok turen til Hans Nielsen. Både han og haugianere ble etter fengselstiden mer sosialt akseptert og kirkelige. Hauge giftet seg på denne tid. Ble så enkemann og gift igjen. Han fikk også en sønn, Andreas (og mistet flere). Sønnen ble prost og var en av grunnleggerne til det Norske Misjonsselskap.

H. N. Hauge og kong Sverre er nevnt som de to mest ”usannsynlige” skikkelser i vår kirkehistorie. En annen person utenfor vår kirkekrets som Hauge kan sammenlignes med, er mystikeren, klosterstifteren og praktikeren Bernhard av Clairvaux på 1100-tallet.

2. Kjennetegn ved Haugevekkelsen.

Haugevekkelsen var mange steder voldsom. Mens biskop Peder Hansen i Kristiansand i mange år hadde arbeidet for å fremme opplysningstidens ideer i by og bygd, uten de store resultater, kunne en enkel ferd av Hauge sette byer og bygder i brann og skape en varig forandring og bevegelse. Vi må imidlertid ikke underslå at mange lokale vekkelser ble båret fram av Hauges medarbeidere rundt om i landet. Hauge var jo ”åndelig fosterfar” for en mengde forkynnere og ledere. Stundom gikk disse medarbeidere foran og åpnet vei for ham.

Mange betrakter Haugevekkelsen som tung og dyster. I virkeligheten var den en kolossal kjærlighetsvekkelse, som den norske hverdag aldri hadde sett maken til. En vekkelse som avslørte den døde og kjærlighetsløse kristendom i presteskap og embetsstand. Særlig etter 1797 (etter å ha lest Johannes Tauler) ble Hauge en kjærlighetens apostel fra å være en ”ildprofet”. Det gnistret visstnok senere også. Men ilden var varmere. Han erfarte brytninger og lunkenhet som andre. Men var alltid ærlig med det. Han elsket Gud mer enn alt, sin neste og sine motstan­dere som seg selv. Omsorgen mellom de troende, ja til alle, var gripende.

Når Hauge talte (sittende - slik haugianer gjorde) ble tilhørerne rammet sterkt av Ånden. De sammenlignet sitt tørre, halvdøde liv med Hauges åndsliv. Hans glede og kjærlighet gjorde at folk kjente seg fattige i ånden, også de som ville haugianerne ondt. Kjærligheten til alle var så stor at de samme personer som slo Hauge med hånden, kunne falle ned og be om forbønn og frelse. I sin forkynnelse om å elske Gud og vår neste gjennom gode gjerninger – hentet han mye fra J. Arndt og H. Müller. Hans livsord var ”å elske Gud av hele sitt hjerte….og sin neste som seg selv.” (Mat.22,37f.) Kjærligheten var for Hauge det høyeste i kristendommen. Ikke i den utvannede og innholdsløse form som preger skandinavisk kultur og kristendom i dag, men den kjærlighet som gjør oss absolutt forpliktet på alle Guds bud.

Et annet fremtredende trekk var at forkynnelse, samtaler og brev i Haugevekkelsen var full av formaninger. (Ikke slik i dag). Men brodertukten var varsom. De gamle haugianere stolte på Ordets kraft. Samtalen fikk naturlig nok en renessanse i konventikkelplakatens tid. Hauge kunne starte en samtale med ordene: ”Lever De saa vel her?”  Eller tiltale en person ved å legge hånden rundt vedkommende og si: ”Du kunne nok blive en broder i Kristo” ol. Hauge hadde en enestående evne til å lede mennesker til Kristus og tale profetisk til folk han aldri tidligere hadde møtt. Da han gikk ned Gudbrandsdal (etter å ha sittet arrestert i Trondheim julen 1799), ventet en mengde personer på ham utenfor Lånke gård i Øyer. Mange fikk en hilsen og et ord fra Hauge på gårdstunet, som var så treffsikre at det forandret hele deres liv.

2.2. Forkynnelsens vektlegging og hovedsak.

Hauges forkynnelse lå nærmere pietismen med vekt på omvendelse og nytt liv, enn den evangeliske, med vekt på den frie nåde og hvilen i Kristi forsoning på korset. Det er her visse fellestrekk mellom Anders Nohrborg og Henrik Schartau i Sverige og Hauge. Hauges venner besøkte også Schartau’s venner.

Som andre vekkelsesforkynnere var Hauge svært direkte i sin tale. Han angrep ting i samtiden som ”praktsyke og forlystelsesgalskap” (noe som hadde smittet Norge fra England og Frankrike). Latskap var ifølge Hauge en like stor synd som hor og banning. ”Utidig søvn” og ”fraatseri” likedan. Han angrep også en forkynnelse som gjorde alle til kristne. Han kunne være voldsom i sitt angrep på prester og lærere. Særlig de første årene. - Hauges forkynnelse var maskulin. Med vekt på viljen, hvilen og overgivelsen i Guds vilje i alt. Hauge øvet seg hele livet i ”å bryte ut av sin egen vilje og inn i Guds”, inspirert som han var av mystikeren og botsforkynneren. Johannes Tauler på 1300-tallet. Dette til forskjell fra den følelsesbetonte forkynnelse som dominerer vår tid. Hauges forkynnelse ga ikke bare trøst og opplevelser. Den forandret menneskets karakter. Religiøst føleri og sentimental selvopptatthet var fra den Onde. Han forkastet både himmelvendt askese, så vel som nytelsessyk fromhet. Men foreningen med og avhengigheten av Kristus var basis for alt. Et annet kjennetegn ved ham og forkynnelsen, var ydmykhet. Ingen norsk forfatter har talt så mye om ydmykhet og mot hovmodighet som Hauge. Og vært ærlig om egen kamp.

Hauge forkynte sterkt det nye livet. Syndenes forlatelse uten helliggjørelse, var hykleri.

Han taler som Luther kraftig mot ”den døde tro” og sier: ”Mange innbiller seg at de har troen, og følger dog kjødets lyster. Alle som gjør det, skal ikke arve Guds rike.” Slike ”fornuftskristne”, som han kaller dem, har ikke behov for noen ”forløser”, bare en ”lærer”.

Om herrnhutere kunne han si at de bekjenner Kristus med munnen, men beviser det ikke i kraftige kjærlighetsgjerninger. De ”vil høre evangeliets preken om trøst i sin syndenød… kan lese om Kristi lidelser … nedslått og ytre sorg… de takker og lover sin Frelser for hans lidelser og forløsning,” men ”deres tro er død, da gjerningen og Kristi dyder er borte”. Hauge forkynte troen og gjerningene mer i lys av Jakob, (åndssituasjonen krevde nok det), enn ut fra Paulus’s veiledning (Rom-.og Galaterbr.). Her er noe felles med Thomas á Kempis på 1400-t.

I en sum kan vi si følgende: I Hauges forkynnelse er det lite av den betingelseløse nåden og tilsagnet om syndenes forlatelse uten noen gjerninger, som for eksempel hos Luther og Rosenius. Som biskop Aarflot sier i sin Haugeavhandling: ”Men det skyldes at han sjelden lar evangeliet stå alene. Det blir stadig forkynt i en uoppløselig enhet med loven som tuktemester til Kristus eller som rettesnor for det nye liv. Det blir en vekselvirkning mellom lov og evangelium som skaper den rette spenning og fremdrift i kristenlivet”.

3. Noen sentrale haugianske (oa.) forkynnere i Østfold og grensetraktene

I ”Smaalenene” hadde folket forholdsvis ”god oppdragelse og opplysning”.  Andre kilder omtaler befolkningen som den mest opplyste i Norge. Her hadde man rikelige bokskatter. Det fantes også trofaste og rettlærende prester i området. Det som er særlig interessant for oss er Hauges virke i traktene. Hauge var selv aldri i Sverige, men en av de fremste haugianere etter Hauge, John Haugvaldstad (1770-1850) i Stavanger, var flere ganger i broderlandet. Blant annet i Gøteborgegnen i 1822. Der var ryktet om vekkelsen i Norge utbredt. Hauges bøker ble lest. Hauge selv skrev (i 1822) til vennene i Borås hvor han uttrykker sin glede over at han og mange i Norge, som ønsker å elske Gud og følge hans befalinger, ”kunne finne fortrolige i Sverige av menn som Gud har satt til ledere for menigheden”. Tidlig ble det derfor en hyppig utveksling av forkynnere og brev over grensen. Dette utdypet og beriket forkynnelsen. Kjente haugianere som Elling Eielsen og Thor Agnes (fra Baastad i Trøgstad) var i Gøteborg i 1838. Da det var stengt for oppbyggelsesmøter for lekmenn i Gøteborg, dro de to oppover i landet og gikk fra hus til hus og formante til tro og gudsfrykt.  Andre haugianere, som Markus Agnes og Petter Høgebøl, besøkte Sverige. Haugianere tok også imot besøk fra vårt naboland.

Hauge virket ofte i Østfold, men aldri i Aremark/Øymark. På Strand i Rokke (se senere) var han. Han var også innom Halden (Fredrikshald) på noen av sine reiser – uten at vi vet stort om hans virke her. Halden hadde også ”vakte” som tilhørte det herrnhutiske åndssamfunn. (som i Moss). Liksom andre steder ble det spenninger, men også forbindelser og enhet mellom haugianerne og disse. Et sted han ofte besøkte var Sørbrøden i Berg utenfor Halden, hvor en av hans nære venner og medarbeidere bodde.  Hauge hadde mange betrodde ledere (”eldste”) landet rundt. Over 40 yngre menn i ulike regioner. Plassert der av Hauge selv. J. Sørbrøden var en av dem. Bare på Sør-Østlandet vokste det dessuten fram lekpredikanter som fulgte Hauges eksempel og begynte å reise ”av egen drift”. Av almuen ble disse kalt ”lærerne fra Smaalenene”. Blant dem var Hauges brødre Ole Nielsen Hauge (lensmann) og Mikkel Nielsen Hauge, samt Paul Gundersen (Hauges søskenbarn).  Brødrene Iver og Torkel Olsen Gabestad (fra Trøgstad) og Søren Nielsen Røer (som bodde i Tune og Rygge) o.a.

3.2. Jon Hansen Sørbrøden

J. H. Sørbrøden (1775-1857) fra Sørbrøden i Berg ved Halden, var en av Hauges nærmeste venner og medarbeidere og blant de mest markante haugianere i sin tid. Jon hadde leder-ansvar for Smaalenene. En mandig personlighet og et sterkt vitne om sannheten i Kristus. Han var venn av prins Kristian August og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Særlig i yngre år var han en lekpredikant det var gripende å høre på. Jons slekt kom fra Bohuslän. Med Jons omvendelse gikk det slik til: Hauge besøkte områder rundt Halden i 1800 og hadde møte på gården Strand i Rokke. Jon dro på møtet for å høre ham. Han var fra før kjent som en opplyst og frisk kar, dyktig danser og spillemann. På Strand tenkte han å opptre og gå i rette med taleren og binde munnen på ham, slik at han sluttet med å ”gjøre folk underlige i hodet.” Men etter oppbyggelsen på Strand, fikk han annet å tenke på. Han kjente seg svært beklemt pga. sin åndelige blindhet og mistet nattesøvnen. Tidlig kommende dag oppsøkte han Hauge for å få åndelig hjelp i sjelslivet. Og det fikk han. Snart kom også hans tre søsken til liv i Gud.  

Sørbrøden gård ble et senter for haugianerne. I mange år ble det holdt store St. Hansstevner her. Jon ble den fremtredende åndelige far for mange i våre områder. Mange reiser gjorde han, også to prekenreiser til Sverige. - Han var blant de høyrøstede haugianere. En tilhører forteller: ”Han var i den grad höiröstet at den, der befant sig i hans närhet, fölte som om öret ville sprengdes.” Sørbrøden elsket troende av andre bekjennelser og tok imot Ole Petter Pettersen i sitt hjem - Norges første metodistpredikant.

3.3. Mari Holen

Mari Holen f. 6.febr.1806 kom fra plassen Kolsbu ved Bjørkebekk. Hun ble vakt i 1827 da J. Sørbrøden hadde oppbyggelse på gården Enger. Prøvelser, spott og forakt møtte hun, men hun led tålmodig for sin Frelser. Hun ble ikke engang vred den gang folk stappet innvollene til en mus i munnen hennes for få henne til å tie.. Mari ble en høvdingskikkelse, en åndelig mor for mange og en av de første kvinner som forkynte offentlig i Østfold. Gift med Jørgen Halvorsen ”Jørn” (fra Rømskog) som også var en åndelig far og forbeder. Mari og Jørn Holen var husmannsfolk på Hallesby i Aremark. (Tidligere hadde hun tjent for Thor Agnes i Båstad.) Fattig på jordisk gods var de. Når folk kom for å få åndelig hjelp, og det var mange, hendte det de ikke hadde kaffe igjen og satte fram en kasserolle med kokte poteter. Men usedvanlig rike i Herren, det var de. Ilden på bønnealteret var alltid tent på Holen. En åndelig veileder ble hun for Christian Hallesby. Myndig kunne hun være. Den vesle spinkle kvinnen talte både bonde og prest til rette. Hun irettesatte sin husbond C. Hallesby offentlig en gang da hun syntes han ble for opptatt av tømmer! En vordende biskop fikk også veiledning av Mari. Når hun prekte, var hun intens.  Jeg ser henne for meg der hun går fram og tilbake på gulvet, med hendene på ryggen, love Gud eller forbanne synden med gråtekvalt stemme og formane folk til å åpne seg for sannheten. Hun talte til hjerter så tårene rant av syndeanger. Hun eide åndskraften fra den gamle haugianisme. Ofte dro hun ut på prekenferd over hele Østlandet. Uten betaling delte hun ut ”vin og melk”. Hun fikk et stort navn over hele Smaalenene.  Mari reiste også sammen med C. Hallesby. Bonden og husmannsfolket var ett i ånden. Senere dro hun ut med Kristine Sundsrud som skulle bli Ole Hallesby’s bestemor. Mari døde 4 år før Ole ble født. Men hennes Jørn var den første Ole sprang til på Hallesby for å fortelle om sin omvendelse. Og det på selveste julaften. Året etter Maris død i 1875 begynte det hun hadde sådd å spire. Vekkelsen brøt fram, og syndelivet fikk en knekk i Aremark.

3.4. Kasaguttene

Brødrene Ole (1821-1904), Brynild (1824-1905) og Hans Johannesen (1827-1902) vokste opp på Gunnengkasa i Øymark. Alle ble radikalt omvendt i 1845. Herren gjorde dem til noen svært utrustede og merkelige vitner. Og alle begynte en forkynnervirksomhet som varte i 50 år. Kasaguttene var trolig de mest kjente haugianske lekpredikanter i Østfold i sin tid. Alle var begavede, ildfulle og veltalende forkynnere, som søkte å vekke dyp sorg over ”hjertets dype fordervelse … og onde tilbøyelighet.” Vi må forkynne loven”, sa Brynild, ”nåden blir det alltid en råd med.” Kasabrødrene hadde fått noe av døperen Johannes’s ånd og kraft. - Ole utvandret til Amerika og virket der i 35 år. Hans var den yngste av de tre. I 1858 kjøpte han gården Anonby i Øymark og ble et Herrens redskap til mange vekkelser på Østlandet. Også på hjemtraktene. En åndelig far i Øymark. Grunntonen i hans forkynnelse var alvorlig. Med vekt på omvendelse og nytt liv. Han hadde selv blitt ”rykket ut av ilden” fra sin uomvendte tilstand. Brynild som kjøpte gården Elverød i Tomter, var den som virket (mest) på svenskesiden av de tre. Han prekte også i Nössemark, men måtte ta i bruk landeveien som ”prekensted”, da han ble møtt med steinkasting, ifølge eldres opplysninger.

3.5. Christian Hallesby.

Chr. Hallesby fra Aremark ble omvendt i 1864, 20 år gammel, påvirket som han var av Sørbrøden, Thor Agnes, E. Eielsen oa. som hadde besøkt hans barndomshjem. Christian ble far til den senere kirkehøvding Ole Hallesby. Han fremstår som et strålende eksempel på sann og levende kristendom. En driftig og nøysom haugianerbonde, som drev gården fram til å bli en av de største i bygda. Av naturen var han stille og innadvendt, med et rikt følelsesliv. Rolig og reflektert, som aldri forhastet seg. En begavet mann med flere tillitsverv. For Christian var det en selvfølge å være både markant indremisjonspredikant (i ca. 55 år) og aktet kommunemann. Hele livet var for Christian og de gamle haugianere en stor gudstjeneste. Den fremste side av hans kristenliv var hans barnlige bønneliv. Alle ting la han fram for Herren med stor tillit. Noen ”stor” forkynner var Christian ikke. Han hadde ikke samme talegaver og lys som sønnen Ole. Han kunne nok også bli litt tørr og langtekkelig i sine prekener. Men dette ble kompensert ved hans ualminnelige og helstøpte personlighet. Christian døde i 1923.

3.6. Haugianisme og forkynnervirksomhet i grensetraktene på 1800-tallet.

To områder var særskilte nedslagsfelt for vekkelser i Aremark: Østkroken (hvor Holen og Hallesby bodde) og Aspestrandkroken. (I tillegg var Holt og Sleviken i Øymark haugianersteder.) Gården Enger i Østkroken ble selve innfallsporten til haugianismen i Aremark. J. Sørbrøden hadde ofte vært på Enger og forkynte Ordet. Iver Rødser som forpaktet gården var selv en dyktig forkynner, gudfryktig, mild og kjærlig, streng og alvorlig. Han elsket å besøke fattige, syke og sørgende. En gang ble han kalt til en døende ved Stora Lee nattestid. Da denne omsider bekjente at han hadde stjålet en tømmerstokk fra et firma i Halden, går Iver 3-4 mil til firmaeieren i byen, gjør opp for den syke og iler tilbake for å hjelpe den døende til å tro nåden i Kristus. Denne dør glad noen få dager senere. Iver virket også sammen med bygdas ”vekkelsesprest” Gustav Aagaard (formet under vekkelsesprofessor Gisle Johnsons kateter). De to erfarte at både Aremark- og Øymarkbygda kom i brann i 1886. Rundt 1896 var det ny vekkelsestid i Aremark. Forkynneren Hans Dæglum fra Hedmark kom til Aremark på den tid. Han virket også i grensebygdene i Sverige. Også barna ble møtt sterkt den gang. De hadde egne bønnemøter i den gamle lagården på Rødser.

I 1904 brøt det igjen ut en voldsom vekkelse, kanskje den mest omfattende hittil, der Christian og Ole Hallesby var sentrale. En voldsom åndsmakt senket seg ned over bygdene. Det het at ”hele skogen var full av Guds Ånd, og til og med hesten kunne skjønne at bonden var blitt omvendt”. Den lille flokken i ”Østkroken” med Christian og Mari Holen i spissen, hadde fått bønnesvar fra Herren om at Ole Hallesby skulle bli en lysbærer og et vitne i landet.

Det andre vekkelsessenteret i Aremark var Aspestrand-kroken (mot Bjørkebekk). I 1876 ble hele kretsen forvandlet her. Hans Anonby (den yngste av Kasaguttene) og C. Hallesby stod da sammen i en meget rik tjeneste. Hans tente vekkelsesilden, og Christian gikk inn i og ledet den videre. Hallesby ble nå det sentrale hjem for leserne. Drikk og danselag stilnet på den tid. På Tolverød gård, hvor Hans prekte, ble 18 mennesker omvendt og begynte et nytt liv. ”Gråten i forsamlingen var så stor”, ble det fortalt, ”at da de bar ut benkene etter møtet, så de at det lå en ”tårevei” på gulvet etter hver benk,” Dagen etter kom de nyomvendte sammen og brant opp ”stygge viser og ugudelige bøker”, samt en del forfengelig ”klesstas”. Viktor Myrén forteller om lignende ”bål” over grensen.

3.7. Spenninger og samforståelse.

Da den ny-evangeliske vekkelse i Sverige (med blant annet O. Ahnfelt som en leder), nådde grensetraktene, særlig i 80-årene, ble den møtt av sterke haugianske krefter. - Østfold var trolig den landsdelen som var grepet mest av haugianismen. Det måtte bli brytninger. Selv en åndelig leder som Rosenius, var alt for evangelisk for haugianerne. Og enda mer ny-evangelistene, som kunne forkynne at ”alle er frelst og rettferdige” før en er omvendt. En annen retning, Waldenströms, forkynte at det ikke er Gud som trenger forsoning. Vi må forsones. (Waldenstrøm besøkte og Østfold). Dermed ble Guds vrede over synden avsvekket. Haugianere som H. Anonby sa om disse at ”basunen ikke gav klar lyd”. Det ”nye” budskapet var lite preget av bot/helliggjørelse. I tillegg var møteformen fremmed, med håndsopprekking, ettermøter hvor folk bøyde kne og gitarmusikk. De gamle hadde ingen sans for en kom-som-du-er forkynnelse og hastige omvendelser. Anonby var kompromissløs overfor de svenske kolportørers forkynnelse, som han mente brøt med vår ”lutherske barnelærdom”.  Broren Brynild hadde som nevnt smakt lignende motstand, da han tidligere hadde besøkt Nössemark.

Men det var også mange som lengtet etter evangelisk frigjøring på den tid og ønsket de svenske kolportører velkommen, selv om de ikke forkynte synd og nåde som før. Mange svenske forkynnere fikk et fristed til å virke bla. på Gunneng i Øymark hvor Edvard Gunneng bodde, en forkynner som hadde stor innflytelse i området og senere var med å stifte en frikirke-menighet i Øymark. Christian Hallesby var også mer forsonlig og vel også mer evangelisk enn andre haugianer-forkynnere. Rik på erfaring som han var, gjorde han mye for å verne om ”Åndens enhet i fredens sambånd” i de ulike faser som bygdene gikk igjennom. Han fikk dermed være med å bygge bro mellom troende og mellom grensene. Chr. Hallesby gjorde også besøk til Nössemark og forkynte der sammen med svenske prester. Som for eksempel H. O. Norstedt i Nössemark. Det skjedde i Dalen 2.juli 1872.

I Aremark ble det ikke samme spenninger i kristenflokken pga. kolportørenes forkynnelse.  En mann som C. Hallesby var en grunn til det. En annen var at bla. Johannes Andreasson, Nössemarks Missonsförsamlings (grunnlagt 1881) første forstander. ”Galter’n”

som han ble kalt, var ofte i Aremark. Johannes hadde studert ved Evangeliska Fosterlandsstiftelsens skole, hadde store talegaver og var mer skolert (ble det sagt), enn en annen kjent legpredikant, Nils på Stampen. (Nils Lindgren). Nils vegret seg ofte for å tale, fordi han ikke kunne preke rikssvensk. Bare det lite kjente bygdemålet. Men når han forkynte, visste man ”at han hadde himmelens honning å by sine tilhørere”. Nils hadde ofte møter i Bjørkebekk. (Fra Nössemark sogn har det utgått 15 predikanter – dvs. prester, misjonærer og lekpredikanter!) Til og med ”Blinde-Olsson” var blant de svenske forkynnere som besøkte de norske ”Markerbygdene”. Han gjorde Frykmans sanger kjent over grensen. Forrige generasjon av aremarkinger har et levende minne fra disse svenske forkynnere.

Disse originale forkynnere fra grensetraktene forkynte hverken ny-evangelisk eller waldenstrømsk. De kom med det selvopplevde vitnesbyrd, de vitnet om ”Lammets blod” innbød til ”Lammets bryllup” og kunne synge ”den nye sangen med løst tunge”. Dette var ”hjemmesmidde” predikanter som utvilsomt fikk bety mye for den mer frie kristne virksomhet i Aremark. Snart ble det frie forsamlingshus, og metodistene fikk inngang i Aremark. Disse gikk igjen sammen med det øvrige lekfolk. Men vi må ikke underslå at flere haugianere holdt seg borte fra dette ”nye bedehusfolk” - som bla. Metodistene ble kalt. I hovedsak stod man likevel sammen som vekkelsesfolk i ett vennesamfunn og ett åndsfellesskap. Dette var særegent for Aremarks vedkommende. Verdt er det å merke seg at en følge av de store vekkelsesbevegelsene ved grensetraktene ble et blandet kor bestående av svensker og nordmenn dannet. Og man gikk langt for å få delta på sangøvelsene! At det var positive kontakter mellom Nössemarkboere og haugianere, bevitner også V. Myrén. Han forteller i sin bok, ”Mästaren vid gränsen” at hans far Eljas dro innom et haugianermøte, liksom Jon Sørbrøden i sin tid for å gjøre løyer, men det ble det ikke noe av! Han fikk et gjennomgripende møte med og et syn av Kristi ansikt på møtet, som endret hans liv. ”Efter detta, så blir jag nog aldrig den jag har varit”, sa han til sin hustru Marja.

Etter 1814 har det ikke vært noen krig mellom våre nabofolk. Åndelige spenninger har det vært. Men dette har for det meste båret god frukt. Når haugiansk og roseniansk forkynnelse stod sammen på bibelsk grunn, ble forkynnelsen kraftfull. De gamle åndelige stridsmenn ved grenstraktene har for lengst lagt ned sine våpen og gått inn til sin Herrens glede. Måtte vår tid også få mange trofaste, uselviske og frimodige vitner for Herren Jesus, som formidler sann vekkelse og fornyelse. Og forener broderfolket i sannhet og kjærlighet.

”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.” Hebr.13,7.