Amorandi`s Goldie Raindance f.19.03.99

Sandie

Sandie var gladjenta vår. Hun hadde mye energi og elsket å løpe i skogen og konkurrerte gjerne om å være raskest. Hun var en trofast følgesvenn og opptatt av å få med seg alt. Hun var god på innkalling; kom alltid. Siden Bonita ble født syntes hun det var flott å være storesøster. Endelig en å leke og tøyse med og som i tillegg likte det og gjerne ville leke mer. Hun var omsorgsfull men likte å utfordre de andre i flokken. Sterk og dominerende, men aldri aggressiv. Og så skulle hun gjerne kose i all evighet hvis det var mulig.

Hun delte hunderommet med mamma Kajsa om natta, og mamma'n hadde hun fortsatt full respekt for. Ellers syntes hun absolutt at Hera's og Bonita's sofa i datarommet var et hakk bedre enn sin egen madrass, så den delter hun så ofte hun kunne med Bonita.....

Sammen med Hera var det moro å lære seg ulike måter å øve lydighet på. 

Sandie var en veldig grei og god gladjente, -og litt bajass av og til....Hun var håpløs med hensyn til å rive i stykker liggeunderlagene ute, som er laget som syntetisk skinn og egentlig er umulig å rive i stykker. Senere har vi tenkt at det kanskje var en måte å fortelle noe om sin frustrasjon...........

2003

Siste halvåret hun levde, merket vi at hun sluttet å ta opp kampen med de andre hundene om å løpe raskest i skogen. Men ellers virket hun frisk og fornøyd og elsket å være med på tur. Men så var det noen ganger hun ikke kom, da vi ropte på henne for å bli med ut sammen med resten av flokken, for å kjøre til skogen der vi skulle gå tur. På 3. forespørsel kom hun likevel, selv om hun hadde gått til sin sofa, og var litt i tvil. I perioder hadde hun dårlig matlyst, men spiste opp maten sin med litt ekstra oppi den (engelsk ølgjær f.eks..mmmm) og en brødskive gikk ned på høykant til frokost. Hun var den som noen ganger kunne brekke seg, men kastet bare opp litt gult slim, så gikk det over. Alle disse små tegn var ikke nok til at vi tenkte det var noe alvorlig galt med henne. Vi vet med sikkerhet at vi en gang så at hennes slimhinner var bleke flere måneder før hun ble ordentlig syk, MEN VI SÅ DET IKKE LIKEVEL LIKSOM.

Siste dagene før vi skulle dra på sommer ferie, hadde vi feriegjester og var travelt opptatt. Vi hadde vært på utstilling i Moss en hel søndag, det var sommer og nydelig vær (varmt). Den kvelden så vi for første gang hvor slapp Sandie var. Det var første gang hun ikke orket å gå ned 4 trappetrinn til terrassen ute, men snudde i terrassedøren. Hele sitt liv har hun sprunget ut og inn der tidlig og sent. Hun ville heller ikke ha mat denne kvelden. Neste dag skulle vi starte feriereisen til Finnmark med hundene. Sandie ble forventningfull med. Vi kjørte i i to døgn, med luftinger og overnattinger på hytter langs Sverigekysten. Sandie gikk ut av bilen med de andre og løp litt rundt for å avkjøle seg i myrdammer osv., men ville ikke ha mat, bare masse vann. Andre natten la hun seg ned, og greide ikke å stå opp mer. Hun var urolig , stønnet og brakk seg. Vi tok henne med til Dyreklinikken i Alvbyen utenfor Piteå, neste morgen. Der tok de blodprøver og røntgen. Blodtrykket var fint, men slimhinnene i munnen var likbleke. Vi trodde da at det kunne være en lukket livmorbetennelse, men dessverre var beskjeden at hun hadde en svær anemi og hadde nesten ikke røde blodlegemer igjen. De regnet med at det var en eksplosiv utvikling av en benmargssvulst. Vi måtte ta den tunge avgjørelsen å la henne få slippe livet der og da, for det var ikke mulig å behandle noen grunnlidelse, og hun ville ikke greie turen videre eller bli bedre.

Slik mistet vi Sandie bare 4 1/2 år gammel, den 30. juli 2003. Vi savner henne ennå, men har mange gode minner å takke henne for.

   Sandie nyter et morgenbad 17.07.03

Siste bilder av Sandie og resten av flokken 17. juli 2003

Oppdatert 25.01.04