Helge
Jenssen kjøpte sin Scanmar 33 høsten 2002 med langfart for øye. Helge og
Unn-Mari har begge solid seilererfaring fra tidligere mindre båter.
De har
brukt vinteren, våren og forsommeren til å oppgradere båten slik at den skal
være i best mulig stand til å frakte dem sikkert til fjerne himmelstrøk. Av oppgraderinger som
er gjort for turen kan nevnes:
Helge
har fått verdifulle tips fra klubbens andre langturfarer Michael Heldre, og
regner derfor med at han skal unngå noen av de problemene Michael hadde med for
eksempel lekkasje fra ankerbrønnen.
Planlagt avreise er fredag 4 juli og turen går
først til Danmark og deretter til Skottland via Kaledonienkanalen ut i
Irskesjøen. Videre blir det Biscaya, Portugal og Spania før de tar en avstikker
inn i Middelhavet. Turen videre er ikke helt bestemt men paret har lyst til å
besøke Sør-Amerika, bl.a. Brasil.
Vi ønsker Helge og mannskap lykke til og de
har lovet å sende oss noen reisebrev underveis fra turen som de regner med vil
ta cirka et år.
Olav
Reisebrevene er nå lagt nedenfor her for å
spare plass.
Saft Suse - Reisebrev
no. 13
Vi legger ut fra Höfn på
sørøstkysten av Island med kurs for Norge. Været er stille og rolig igjen. Vi
får etter hvert fin vind og seiler raskt nordøst-over. Seilasen blir lang, kald
og fuktig, med litt motsjø, tett tåke og 10 grader i lufta. Høydepunktene er
besøk av flokker av spekkhoggere. Vi seiler stort sett kryss hele veien, men i
vestfjorden i Lofoten får vi motvind og de krappe vestfjordbølgene midt i mot. Vi
slamrer inn i bølgene og krysser oss sakte opp mens den mektige Lofotveggen
glir forbi irriterende sakte. Etter hvert roer været seg og etter 830 nautiske
mil glir vi inn i havna i Lødingen i en nydelig soloppgang. Unn-Mari og jeg
tusler hand i hand over brygga og setter beina på norsk jord for første gang på
ett år og 21 dager. Det føles godt.
Ibestad hard core
Vi sover noen timer før
vi får oss en etterlengtet dusj, og en god frokost. Mens vi spiser frokost glir
Petra inn i havna. Petra seilte ARC i fjor og skipperen er far til en god venn
av oss. Etter det hyggelige møtet er det på tide å rekke strømmen gjennom
Tjeldsundet og vi legger i vei mot Ibestad. Ibestad er vel best kjent fra
Dokument 2´s film “Fucking rock´n Rolla” som stort sett handler om hvor kjipt
det er å vokse opp på Ibestad på Rolløya.. (Vibeke er stor fan av den filmen
men hadde aldri trodd at hun skulle få oppleve Ibestad live) Den lille havna
var ikke akkurat idyllisk, men passet greit for vår lille team buildings-fest
før vi skulle til mål neste dag. Sterkere team har vel aldri blitt bygget…..
Varm mottakelse
Distansen til
Salangsverket var 14.9 nautiske mil, og med 5 knop i snitt måtte vi starte
klokken 15.03 for å treffe kaia klokken 18.00 som avtalt med familiene. (Salangsverket
er det nærmeste vi kommer hjemstedet vårt, Setermoen i Bardu, med båt) Vi siger
av gårde i lett vind og utenfor Mjøsundet dukker verdens mest entusiastiske
svigerfar opp (ingen over - ingen ved siden) i båten sin. Etter hvert dukker
også Frode Hansen opp i seilbåten der hele langturseileplanen startet på
slutten av 80-tallet, og med vårt mannskap fra Atlanteren, Kane og Rita, om
bord. Enda en båt møter oss før vi siger inn mot kaia. “Æi e no litt nervøs”
sier Unn-Mari, og jeg må innrømme at jeg har vært på hekken og pisset tre
ganger den siste halvtimen. I kikkert ser vi at kaia er full av folk og biler. Vi
fyrer hornet og får svar fra alle bilene som tuter i kor. I det vi seiler forbi
ser vi familie og venner som hoier og vinker med flagg .
Vi runder kaia og
Unn-Mari styrer båten til brygga. Vi rekker å fortøye før folket ryr ut på
brygga og journalistene skyter bilder og alle skal ha klemmer og tårene triller
og regnet spruter ned og alle er glade. Champagneglassene heves og Saft Suse
fylles med gode venner. Vi er så glade, så glade over den varme velkomsten og
koser oss stort. Datoen er 27. Juli, 2004. Klokken er 18.00.
Båten er full av gode
venner, og rom fra karibien og cola fra Ibestad serveres til alle. En lang og
hyggelig natt. Litt merkelig var det også, og være ved veis ende.
Vibeke reiser hjem nå.
Det har vært en fornøyelse å ha henne om bord, vi har ledd mye sammen, opplevd
mye sammen og hun har lært oss mye om seiltrim. Og Vibeke har lært en del om
komfort om bord, tror jeg.
Tømming
Deretter følger noen
dager med tømming av skuta og kjøring av utstyr til vinterlagring hos bestefar
Ole I Dole og bestemor Ninja i Salangen.
Så går turen til Tromsø
der Saft Suse skal lagres på land gjennom vinteren. Fattern og Frode er med og
begge koser seg stort i solsteiken. Vi glir forbi Ryøya der flokker av moskus
gresser i vannkanten og ankommer Skattøra marina på kvelden. Saft Suse ligger
nesten 20 centimeter høyere i vannet nå etter at all mat og utstyr er tatt ut.
Det tar en uke å få
klargjort båten for vinteren, og vips så er det hele over. Merkelig. Det føles
helt uvirkelig. Unn-Mari er dratt i forveien til Oslo og jeg sitter i Bardu og
lurer på hvorfor jeg må forholde meg til så mye. Jeg er ikke lengre sjef over
mitt eget liv, nå venter jobb, nedbetaling av lån, bilkjøp og kronisk tidsnød. Er
det dette som er virkeligheten???
Et eventyr er slutt - en
ny fase kan begynne.
Oppsummering
Før denne turen hadde vi
mange forhåpninger. Alle er overgått med soleklar margin. Turen har vært et
eventyr fra start til mål.
Vi har gjennomført 13.139
nautiske mil i løpet av 12 måneder, og 25 dager. Vi har vært gjennom 18 land,
stormer, vindstille, kraftig tidevann, kokende varme og iskald vind, sterke
strømmer og isfjell store som boligblokker. Alt uten uhell. Vi er litt stolte
av det, kaptein Bobbelobb og jeg. Saft Suse har oppført seg eksemplarisk og er
en utrolig sjødyktig båt.
Scanmar 33 - Don`t leave home without it.
Livet på land er rart.
Det er ikke enkelt å få sove når senga står i ro. Jeg våkner stadig for å
sjekke fortøyningene eller for å skyve vekk is bare for å oppdage at jeg sover
i en seng i indre Troms 70 nautiske mil fra havet….. På turen til Tromsø fikk
jeg endelig sove etter tre søvnløse netter på rad på land. Jeg har fortsatt
problemer med å hive papir i do av redsel for at den skal gå tett. Jeg får kun
med meg vindretning og styrke når jeg ser væremelding og aner ikke om det blir
sol eller regn. Og jeg gidder ikke å dra å handle mat da det er så mye mas å
blåse opp gummibåten…
Noen positive ting blir
det vel også med å komme tilbake til virkeligheten; Formen er nå så dårlig at
jeg blir sliten av å skrelle en appelsin, så det skal bli godt å begynne å
trene igjen. Og så blir det forhåpentligvis en god skisesong i år.
Gleder meg til å se deg
igjen. Lenge siden nå.
Bardu 9. August
Helge
På gutterommet
(Skal hilse så mye fra
Saft Suse)
PS: Vi har en haug med
slides som skal fremkalles. Har du en bekjent som kan gjøre dette billig så ta
kontakt med oss på 916 37 773.
Grønnland
er fantastisk. Bratte fjellsider stuper
ned i dype fjorder, fjellkjedene kler horisonten inn i uendeligheten, grønne gressbakker
brer seg innover viddene, fjordene skjærer seg inn i landskapet på kryss og
tvers av den røffe kystlinjen og er en designerpris verdig og gjemt inne i lune
viker finner man små samfunn av grønnlendere som klamrer seg fast. Solnedgangene over Grønnland får karibiens
solnedganger til å likne blasse regndager i Stavanger.
Grønnland
er verdens største øy, utgjør 98% av dansk territorium og mesteparten av landet
er dekket av en 3 km tykk iskappe som kalver ut i fjordene. Grønnland har verdens eldste grunnfjell og
har stein som er 3,5 milliarder år gammel. (Planeten vår er 4,5 milliarder år
gammel). Grønnland har ingen veier mellom byene, veiene stopper bak første
bakketopp i hver lille by. Selv om man
kan gå til fots gjennom de fleste tettstedene på 10 minutter, er det mange
biler på hvert sted. All videre
transport skjer med båt, fly eller helikopter.
Grønnlenderne er veldig hyggelige når man blir litt kjent med dem, noe
som kan ta litt tid og krever litt initiativ.
Paamiut`s
isfrie havn er en befrielse fra isen og stormen vi til slutt kom oss unna. Vi får liv i ovnen igjen etter drukningen i
uværet og mens vi prøver å få tørket opp skuta, stikker en bergenser hodet ned
i cocpiten. ”Lyst på en varm dusj og
middag?” spør han og tre par søvnige øyne takker ydmykt ja. Etter to timer våt søvn stikker vi på
kveldsbesøk. Liv og Eivind er misjonærer
og har bodd på Grønnland i 10 år med guttene sine, for å lære inuittene å kjenne,
og å lære seg språket. Både de og
guttene snakket flytende Grønnlandsk.
Mens vi
slukte reinstek, viltsaus, poteter og tyttebær gikk praten lett og vi fikk svar
på de utallige spørsmålene vi hadde om dette for oss ukjente landet.
Som i de
fleste aboriginal-samfunn har overgangen fra å leve av naturen og ha bruk for
alle mann til å bli en del av vestlige verdisystemer (shareholder profit og
Britney Spears) vært vanskelig, med høy selvmordsstatistikk og høyt
alkoholforbruk som noen av resultatene. Likevel virker det som om Danmark har
tatt godt vare på Grønnland, og vi fikk intrykk av at de fleste var glade for
Danmarks tilstedeværelse. Kvelden ble
både hyggelig og lærerik og mens vi slukte is og lune krøkebær og bladde i
atlas fikk vi alle lyst å seile her oppe et år.
På vei tilbake til båten tok vi turen innom den lokale puben og fikk
bekreftet alkoholforbruket. Norsk flatfyll blir som en ten sing samling i
samenlikning... Søpledrita inuitter har lav underholningskoeffisient.
Dagen
etter skinner sola fra en skyfri himmel, det er varmt og Saft Suse blir igjen
omdannet til et sigøynerskip der alt henger til tørk i riggen. Mekanikeren Anton stikker innom og gir oss
fire feite sjø-ørreter. Han hadde hatt garnet ute en halv time og fått alt for
mye fisk. En annen kommer innom med vill
rabarbra som vi knasker mens vi myser mot sola. Sola skulle skinne fra en
skyfri himmel under hele vårt opphold på Grønnland.
Quaqartoq
radio releer en samtale fra Salka Valka og vi er lettet over å høre at de er
trygt i havn i Arsuk, et lite tettsted lengre sør. Med to revnede seil og lekk kjølevannspumpe
hadde de funnet en åpning i isen og kommet seg på innsiden i uværet. Vi avtaler
å møtes der om to dager.
Vi legger
avgårde innaskjærs mot Arsuk, snirkler oss mellom tett is og store isfjell,
trange fjorder under høye fjell i sol og vindstille. Det er ekte idyll ombord, Espen baker
blåbærmuffins og kaffen smaker gull. I det vi kommer inn mot Arsuk kommer tåken
sigende og vi ser ingenting. Radaren
sier at kaia ligger 50 meter foran oss, men vi må på 30 meters avstand før det
lille samfunnet og Salka Valka dukker opp i tåka. Det blir gledelig gjennsyn og fest på marina
Salka Valka.
21.
Juni – Grønnlands nasjonaldag.
I Arsuk
bor det 190 mennesker. De fleste lever
av jakt og fiske. ”Byen” ligger innunder
stupbratte fjell inne i en vik, og det er utrolig vakkert og røfft. I dag er det Grønnlands nasjonaldag og i
tillegg 25 års jubileum siden de fikk sitt eget parlament. Pga gjensynsgleden fra dagen i forveien,
misset vi flaggheisingen og nasjonaldraktparaden, men når alle samlet seg på
fotballbanen for å spise tradisjonell Grønnlandsk mat, var vi på plass. Vi ble hjertelig mottatt, og fikk smake på
alle herlighetene. Nise, narhval,
vågeval, med og uten skinn, saltet, rått eller tørket - selspekk, tørrfisk,
tørket reinskjøtt, dyppet i selspekk, steinbit helt utover svaberget ferdig
sundkokt og klart til å spises med fingrene.
Alt smakte veldig godt og var fullt av energi. Narhval-skinn hadde en
noe rar konsistens, men ellers var alt godt.
Så var det kaffe og Grønnlandsk kake som smakte som norsk julekake. Etterpå var det fotballkamp, fiskerne mot
funksjonærene, og Espen ble utpekt som dommer.
Med noe uortodokse tegn og signaler gjorde han en god jobb med godt
diplomati. Rettferdigheten seiret og fiskerne banket funksjonærene grundig. Så var det jentefotball, og the Norwegian
woman, Unn-Mari, måtte stille opp.
Seilekondisen ble bekreftet og Unn-Mari skapte to frispark mot seg. De vant.
Ungene
løp eggeløp og spiste pølser akkurat son norsk 17. Mai.
En av
jentet tok på seg nasjonaldrakten sin til ære for oss, og den var virkelig
flott og hun poserte villig vekk for kameraene våre. På kvelden ble vi bedt på voerspiel før
dansen på lokalet, og Ejnar, Hanne og Ailaila tok i mot oss i sitt flotte
hjem. Ejnar fortalte villig vekk om
fangstmetoder og fisketeknikker og vi spurte og grov. At de fanger vågehval i små 16 fots
skjærgårdsjeeper krever nok både baller og teknikk. Deretter bar det ut på lokalet. Det de prøvde
å fortelle oss var at alle hadde drukket opp alt de hadde fredagen før da det
var lønningsdagen, slik at de eneste som var på lokalet var oss... Det spilte ingen rolle, vi rocket til Boney M
i den lokale gymsalen til våre verter ikke klarte å stå oppreist. Deretter gikk vi til båtene å satte kursen ut
i tåka mot Narsaq mens våre nye venner sto ustø på kaia og vinket farvel.
I Narsaq
hadde Vibeke nå ventet i 5 dager på at vi skulle komme oss sørover gjennom
isen. (En helikoptertur opp til Paamiut kostet 6-7000 spenn) så vi la ivei med godt mot for å hente henne
inne i isen. Hun hadde hørt av alle de
lokale skipperne at vi ikke hadde en sjans, men det viste ikke vi. Hun hadde ikke kjedet seg, stuet sammen på
motellet med en Finsk dukketeater-tropp, noen søppelforskere og en flokk
arkeologer og geologer. (Vibeke er geologi-frik) I tillegg fikk hun jobbe på
turistbåtene og fikk sett masse av fjordene.
Det var
mye is, men ikke mer enn at Saft Suse og Salka tok det med stor ro og lurte og
lirket seg gjennom i solsteken. Martin
stod på salingen på Salka og pekte vei.
Vi tok masse bilder og video, Espen badet mellom isfjellene og
stemningen var høy. Endelig inne i
Bredefjord var det nesten isfritt og mens Salka gikk direkte til Quaqartoq,
gikk vi inn fjorden for å hente Vibeke.
Hun stod på kaia og vinket men Saft Suse gled opp på siden. Vi fant en fin marina og det ble
gjensynsfest, latter og morro.
Vi
droppet alle turist-turer da prisene ville fått sultanen av Bruneii til å tenke
seg om to ganger for å leie båtskyss på Grønnland. Vi setter kurs for Quaqartoq og igjen får vi
en nydelig tur. Vibekes kamera går varmt, mens vi snirkler oss gjennom
isen. De lokale speedbåtene suser
gjennom isen i 30 knop og gir oss håp om at vi skal komme oss gjennom, og til
slutt dukker det lille samfunnet opp i en liten vik. Havnen er god og igjen blir det solnedgang på
Salka`s akterdekk.
I
Quaqartoq bor det 1900 mennesker og her får man det man trenger. Hans fikk ny kjølevannspumpe og vi fikk
røkelaks til frokost.
Loneley Planet`s Grønnlandsguide (side 421) har følgende å
si om barene i Quaqartoq: “The bars in Quaqartoq are rough and should only be
approached with extreme caution.” Dette kan bekreftes, og tilføyes
at kvinnene er tannløse og svært amorøse.
Selv rømte jeg tilbake i Saft Suses trygge favn mens jentene rocket på
dansegulvet etter at alle hadde forstått at Unn-Mari var gift med han på to
meter.
Espen må
hjem nå. Og med to gigantiske bag´er tar vi farvel på kaia, mens Espen tasser
bort til ferga som skal ta ham gjennom fjordisen inn til Narsassuaq, der
flyplassen ligger. Tilbake til
virkeligheten. Han har hatt en fantastisk tur.
I
Quaqartoq driver isen inn i havna og vi skyver små og store isflak unna roret
på Saft Suse med båtshakene etterhvert som de driver inn rundt oss. Mens vi venter på at et stygt lavtrykk øst
for Kapp Farvel skal svekkes, går vi fjellturer og sjekker daglig været på
biblioteket og Quaqartoq radio.
Etter at
vår pc havarerte på New Foundland, har vi lagret våre bilder og reisebrev på
Martins PC. Kjipt var det da å oppdage
at Salka hadde hatt innbruddd i båten en kveld vi var på byn. PCèn var borte og stemningen laber. 15 åringen som hadde stjålet den hadde
heldigvis nok svekkede sjelsevner til å prøve å selge den i byn etter to dager,
og en oppvakt kjøper skjønte tegninga og brakte pc`trygt tilbake på Salka etter
en kort overtaling av synderen. Desverre
var Martins 3000 bilder og våre 200 borte for alltid.
Lavtrykket
var endelig i ferd med å dø ut, og vi la ut på den lange veien ut av
storisen. Det var 60 nm med ganske tett
is og det tok oss 12 timer å komme ut i åpent hav. Selene som dukket nyskjerrige opp foran
båten, det spektakulære lyset, den fantastiske sikten og det nydelige været
utgjorde en perfekt avsluttning på Grønnlandsoppholdet. Vi kunne se Grønnlands fjellkjeder 100nm fra
land. I horisonten kunne vi se enorme
strukturer som gigantiske byggverk som ikke eksisterer. Fata Morgana er et
underlig og i dette landskapet et utrolig vakkert fenomen. Grønnland er det nærmeste vi noengang har
kommet visuell poesi.
Vi seiler
sakte sørover mot Kapp Farvell for å gi lavtrykket tid til å blåse seg ut, og
vi runder kapp farvell etter et og et halvt døgn. Deretter får vi en nydelig seilas på en
eneste lang kryss i lett vind. Salka
Valka er ingen rask krysser, og vi seiler med 3 rev i storen og innrullet genua
for å holde farten nede. Etter tre døgn må vi gi opp å seile så sakte og vi
slipper på. Vibeke, som er en ihuga regattaseiler, får slippe til sjøter og
fall og etter det holder vi jevnt 6-7 knop mens pilothvalene cruiser i flokker
bak oss. En og annen vågehval og en
flokk hvitnebb-delfiner kommer også på besøk mens vi suser avgårde. Etter 7
dager og 15 timer ankommer vi Reykjavik på Island klokka 05.30. Vi har seilt
902 nm, turens nest lengste etappe. Etter at vi er ferdig med customs, drar vi
rett til et av Islands berømte bad. Med
mye tilgang på underjordisk varme har Island badehus overalt. Vi senker våre stinkende legemer ned i nesten
kokende vann og nyter. Sola steker igjen
og vi sjekker ut den trendy byen mens vi drikker kaffe latte og spiser is til
95 norske kroner. (75 uten sjokoladeovertrekk) Salka kommer 13 timer etter oss
etter å ha gått 300 nm for motor. I dag
er det 5. Juli, og akkurat ett år siden vi forlot Oslo. Unn-Mari sovner tidlig og Vibeke og jeg tar
oss av feiringen utover natta mens sola skinner lavt over horisonten.
Reykjavik
er en funky by. Trendy og moderne, med
lattebarer og tidlig 80-tallsmote på gang, (Hjelpe og trøste...) performance
art i gatene, skatere, kuntnere, surfeshops og alt man trenger. Kontrasten til Grønnland er stor.
Vi leier
islandshester og rir to lange turer i Islands røffe lava-terreng. Hestene er både snille og lette å ”styre” og
selv med mitt anstrengte forhold til hester gikk de fem timene på hesteryggen
greit unna. (Islandshester har
automatgir og firehjulstrekk og takler det vanskelige terrenget godt) Galopp
var best, men guidene var vel strenge på å holde farten nede. Den spesielle
gangarten tølting, var vanskelig å få til, men utrolig komfortabel når hesten
kom igang. En fin dag og en fin måte å
se Islands natur på.
Så leier
vi bil så vi kan dekke et større område,
og vi besøker nasjonalparken Pingvallir, en nasjonal møteplass fra år 900 der
Islands første parlament ble lagt, med geologiske undere på rekke og rad. Vibeke, som er geo-frik, pratet entusiastisk
over seg om forkastninger, Aa-lava, ropy pahoehoe, riftsoner,
midtatlanterhavsryggen, lava-viskositetsforskjeller, størkningshastigheter,
silika- og -gassinnhold og forskjellige klinkerlag. Vi lærte vel litt. Deretter suser vi videre til Geysir, som er
den geysiren som fenomenet har fått navnet sitt fra. Her spruter nabogeysiren hvert 10 minutt,
mens Geysir bare spruter ca en gang i døgnet. (Vi fikk se den) Vannet i de små
pyttene rundt holdt ca. 90 grader på overflaten, og tåken drev tett rundt beina
våre. Deretter suser vi videre til
Gullfoss, et gigantisk og spektakulært fossefall i en dyp revne i bakken. (En
forkastning)
Så er det
den blå lagune som står for tur, og vi plasker rundt i dette gigantiske,
naturlige utendørsbassenget som egentlig er et krater, med helende blått vann,
hvit silika-gjørme og svart sandbunn.
Island
har godt tak på turistene. Det pumpes
inn illeluktene franskmenn, tyskere og amerikanere i tette stimer, og alt
koster det hvite ut av øyet. Det er
vanskelig å ta fine naturbilder for det er alltid en franskmann i linsa. All service på Island stinker, bortsett fra
turistkontoret der servicen er fantastisk.
Det
ligger faktisk noen seilbåter her i Reykjavik. En norsk båt fra Trondheim, Sir
Peter Blakes gamle 120 foter, en fransk Ovni 38, et amerikansk par som har vært
i Norge en tur og har vært ute i 14 år, en gigantisk amerikaner (120 fot) og en
funky sveitsisk one off aluminiumsbåt som likner en open båt, og som har mange
smarte løsninger. Det er en integral 12.50 og eieren har designet å bygget den
selv. En prat med eieren og en guidet
tur ombord avslørte mange finurlige løsninger og smarte triks. (Man kan f.eks.inspisere
eller skifte propell ifra akterkabinen)
Det kommer stadig flere cruisere hit til Island hvert år og havnen må
vel snart bygges ut.
40-års
dag
En av
grunnene for vår tidsplan var at Hans på Salka Valka skulle feire 40-års dagen
sin den 9. Juli i Reykjavik. Det kom
mange venner fra Norge og Tina kom fra New York, mest for å treffe Martin, tror
jeg. Alt i alt var vi 18 stykker til
bords. Tale, kjæresten til Hans, kom
selvfølgelig også, og hun fridde like godt til Hans på morgenen. Så ble det dobbelt grunn til å feire og
festen ble fin.
Vi nærmer
oss klar til avgang, men venter på gass og diesel. I tillegg er det meldt om SE
styrke 9 med 87 knop (!) i kastene rundt Vestmannayar, så vi chiller noen
dager. Ovnen brenner og det er kos under dekk.
Vibeke som er vant med kalde, våte og trange regattabåter, er endelig
omvendt. Aldri mer båt uten ovn, tørr seng, kaffe latte, røkelaks til frokost
og godt stereoanlegg.
Lavtrykket
er i ferd med a dö ut, og vi legger i vei sammen med Salka. Etter et dögn tar vi farvel med dem da de
skal til Færöyene, mens vi skal til östsiden av Island. Vi faar to knops motström, motvind og tung
sjö, og bestemmer oss for aa gaa til Grindavik.
Grindavik har en sinnsyk innseiling som faar Bonzai pipeline paa Hawaii
til aa blekne. 6 meters bölger bryter
rundt oss paa alle kanter, i styrbord öyekrok ser jeg en barrel som ville faatt
Kelly Slater til aa sikle, mens en rask left hander bryter i babord, bare 10
meter fra baaten. Unn-Mari guider paa
C-map, jeg ratter febrilsk og Vibeke holder pusten, mens Saft Suse tar det hele
med stoisk ro som vanlig. Vel inne i havna, med sjelvende knær, faar vi god
service, landström og ferskvann.
Dagen
etter fortsetter vi og etter to dögn naar vi Höfn paa östkysten. Motvinden har öket og vi klargjör for en
smooth innseiling. Men den gang
ei... Denne gangen er det en vanvittig
tidevannström som er utfordringen. Med
6,5 knop paa loggen og 0,2 knop paa GPS’en ratter Unn-Mari oss inn gjennom
virvler, staaende bölger og rotete sjö.
Vi er inne klokka 23.30, og det er enda 30 minutter igjen av Unn-Mari’s
bursdag, saa jeg baker sjokoladekake.
Höfn er
et nydelig sted, omkranset av Vatnajökul-breen som velter ut over de snökledde
fjellene. Vi finner internett, dusj og
faar diesel fra de velvillige localsene. (Islendinger er hjelpsomme og
hyggelige).
Værmeldingen
ser bra ut, og i morgen legger vi kursen mot Norge.
Höfn 18.
Juli 2004
Helge
Saft Suse
Saft Suse - Reisebrev no 11
Halifax,
nova Scotia
Halifax
er en koselig by, og best av alt er Canadierne. Åpne, pratsomme og
interesserte. Saft Suse og Salka Valka ligger side om side på waterfronten midt
i downtown Halifax og alle stopper opp for å prate. Da vi har mye å gjøre,
rekker vi bare å skravle med halvparten av dem.
Båten
blir klargjort for kaldere strøk, og Unn-Mari pakker om hele skuta slik at alle
varme klær kommer fram og i plast, og surfeskjorter og bommulsklær pakkes bort.
Nauplius,
som startet fra New York to dager før oss, ankommer på kvelden, etter oss. De
har drevet rundt i havet i 8 døgn og er både frostbitte og trette. Men i god
Nauplius ånd er humøret på topp og spiriten høy. Nauplius skal på slipp for å
sveise både ror og vindror samt reparere endel defekt utstyr.
Ron og
Barb, som vi traff på Chaguramas på Trinidad, kommer innom og ber oss på
middag. Det blir en hyggelig kveld med nyttig informasjon om seiling i
nordområdene og et innblikk i deres liv. Selv har de lagt igjen båten i
Chaguramas. "Nothing goes to windward like a 747" sier Ron.
Neste dag
kjører de oss rundt på jakt etter varme klær, hansker, motorolje, filtere,
deler og utstyr. Snart er vi klar for kalde hav.
Nauplius
får ikke båten ferdig, og vi avtaler å møtes i Raleigh på New Foundland.
Vi
legger ut i fint vær, og endelig kan vi seile igjen. Genakeren blir endelig
luftet igjen og vi glir nordøstover langs Nova Scotias østkyst med stor ro. Vi
ankommer kanalen St. Peters inlet på Cape Bretton 15 minutter etter at den har
stengt, så vi ber Hans og Martin på biff og rødvinsmiddag istedet for den
planlagte seilingen videre. Neste dag får vi beskjed om at kanalen er stengt en
måned så vi velger å seile tilbake til shiplock´en for tankbåter i Strait of
Canso. I tett tåke blir vi sluset opp 10 cm og glir ut i havet.
Storm
Vi suser
opp vestkysten av Cape Bretton. Været er fint og vi har god bør fra sør. På
morgenkvisten tikker en gale warning fra nordvest inn på navtex´en. Vi tar
raskt avgjørelsen om å prøve å komme i ly rundt på østkysten. Før vi ankommer
nordspissen der vi skal rundt "hornet" er det oppgradert til storm
warning, og vi dundrer rund i styrtregn og storm, med tre rev i storen og
forseilet pakket bort. Den vanvittige vinden blåser havet flatt og sender
hvitblåst hav 20 meter til værs i turbulensen fra fjellene rundt. Det styrtregner.
Vi finner ly bak moloen i en liten fiskelandsby som heter Dingwall. Her treffer
vi hjelpsomme fiskere, og vi får vann og diesel og gode råd om å vente et døgn
på været.
Vi
klatrer ut på moloen og ser fiskebåtene surfe gjennom brenningene og inn i den
smale moloåpningen. På utkikksposten sitter lokalbefolkningen inne i bilene
sine og kommenterer de forskjellige skippernes beregning av surfen.
På
kvelden tar Hans fram grillen og vi griller Bob´s burgers på kaia til pipende
vind og nydelig solnedgang.
Mot New
Foundland
Dagen
etter, klokka 0330, stikker vi ut til moloen for å se om vi kan komme oss ut
gjennom brenningene. Bølgene har lagt seg betraktelig og vinden har blåst fra
seg. Klokka 0400 er vi igjen i havet på vei nordover.
Hval !!!
Jeg griper alle kameraene og stormer på dekk. I den røde solnedgangen ser vi
Salka Valka med to hvaler rett ved baugen. Hvalene snur og svømmer rolig mot
oss. De enorme dyrene krysser bare 5 meter foran baugen på Saft Suse. Det er
humpback whale (knølhval tror jeg) og de er digre. De blir 15 meter lange og
kan veie opp til 30 tonn. De er enorme. Vi hører stønnet når de puster og ånden
deres driver over båten.
Det er
nok lenge siden de pusset bardene.... Å se disse fantastiske dyrene på nært
hold er en opplevelse i undring. Solnedgangen er vakker, og det er vindstille.
Etterhvert
ser vi de første isfjellene drive forbi, majestetiske og vakre. Tåka kommer
sigende og radaren kommer på. Ovnen brenner nå døgnet rundt og med en
presenning som bakvegg på sprayhooden får vi pilot house på båten og vi har det
varmt og tørt mens vi glir opp New Foundlands vestkyst.
Vinland
Året er
1000. Leiv styrer langskipet ned langs Labradorkysten. Skuffet over hvor karrig
Markland og Helluland hadde vist seg å være, vet han at det er gode områder
lengre sør. Det hadde Bjarne Herlovson sett med egne øyer da han seilte seg
vill i tåka året før. De finner til slutt det de leter etter, grønne
beitemarker for dyrene og land med masse fisk og vilt. Leiv er glad. Han har
med seg 90 menn og kvinner, og de bosetter seg her for noen år. Leiv Eriksson
kaller området for Vinland, og tenker at det er trist at far hans,Erik Raude,
var blitt for dårlig til bens til å kunne bli med hit. Her bor den norrøne
gruppen noen år før de etter kamper med Skrælingene (indianerne) velger å
returnere til Grønnland.
Dette er
en bragd i sjøfartshistorien. Uten kart og kompass, hadde de bare sol og
stjerner å styre etter i disse tåkelagte ishavene.
Vi hopper
til 1960. Helge Ingstad og datteren Benedicte har brukt fly for å lete etter
spor av norrøn bosettning på det amerikanske kontinentet. Etter at de kom til
New Foundland, fikk de kontakt med en lokal fisker ved navn George Decker. Han
viste Helge noen rare ruiner etter bosettning i terrenget ved L´ans Aux
Meadows. Året etter starter Helge og kona hans, arkeologen Anne-Stine, en
ekspedisjon i en Colin Archer skøyte fra St. Lawrence river, nedover
Labradorkysten og til New Foundland. Der starter Anne-Stine på den møysommelige
utgravningen av boplassen på. L´ans Aux Meadows. Etter 8 år med graving er det
klarlagt at dette er en norrøn boplass, 492 år før kløna Colombus landet i
Caribien uten å vite hvor han var. Det er også stor sansynlighet for at dette er
boplassen til Leiv Eriksson.
New
Foundland - moonshine og gjestfrihet
Vi
runder norspissen i tåke og bekkmørke og styrer på radar inn i den trange havna
i Raleigh, et steinkast unna L´ans Aux Meadows. Vi tar en ankerdram på dekk før
vi kryper til sengs.
Dagen
etter blir vi raskt kjent med de meget hyggelige Newfiene, som de kaller seg.
Taylor familien leier oss gjerne bilen sin, kjører oss overalt og ringer etter
deler. "Moonshinen står på kjøkkenbordet og døra er alltid åpen."
Jeff
Taylor kjører meg til flyplassen for å hente vår gode venn Espen Gjørv, som
ankommer fra St. John. På kjøreturen, som tar 40 minutter teller vi mellom 50
og 60 elg på veien.
Vi
besøker museet som er opprettet i L´ans Aux Meadows med statuen av Anne-Stine
og Helge Ingstad. Boplassen er bygget opp ved siden av hustuftene og det var
veldig interessant å besøke. Elgene gresser rundt hustuftene, isfjellene glir
forbi i fjorden og sola skinner.
På
kvelden stikker vi på den lokale puben. Der treffer vi bartenderen Peggy med handjernene
som blir fullere enn alle bargjestene. Vi blir også kjent med skolelæreren
Alan. Han inviterer oss til å undervise 8.
og 9.
klassen hans dagen etter. Vi takker selvfølgelig ja.
Morgenen
etter stiller vi opp nesten morgenfriske foran en spent klasse.
Vi
tegner og forklarer om seiling, havstrømmer, Norge, og svarer på en haug med
spørsmål. Ungene blir mer og mer gira og neste time blir endret fra science til
learning from the outside world. En av ungene spør om vi har en nasjonalsang,
og vi synger "Ja vi elsker" så det runger i klasserommet og vi får
tårer i øyekrokene. Vi stiller spørsmålet om de vil bo her når de vokser opp,
og de svarer unisont nei. Det er ikke jobber til folket på New Foundland etter
at torskefisket ble stoppet i 1992. Hele øya var basert på torskefisket, men
havet gikk tomt, og regjeringen stoppet det hele. I dag går det mye subsidier
til New Foundland, men fraflyttingen stopper ikke likevel. Trist men sant.
Vi blir
bedt på middag hjem til Edmund Taylor og hans energiske kone. Vi må smake på
moonshinen hans, og den er ikke værst. Edmund er nevø av George Decker, som var
Helge og Anne-Stine Ingstads høyre hand under utgravningene. Selv har han
fraktet det norske paret i båt mange ganger før veien kom hit i 1965.
Før vi
forlater dem får vi med oss en liter moonshine til hver båt som avskjedsgave.
Nauplius
har ikke dukket opp. Gutta har ikke kommunikasjon ombord, og vi legger igjen en
beskjed til dem hos Taylors.
Mot
Grønnland
Værmeldingen
er god, og vi legger ut kloka 0500 for å få mest mulig lys gjennom isbeltet. Vi
får god bør og seiler fort mellom spredte isfjell i stekende sol og med vinden
bakfra. Espen stortrives ombord og Bob´s kjøkken leverer varene som vanlig.
Dagene ruller og går og vi gjør god distanse hver dag. Etter knapt fire dagers
seiling, nærmer vi oss Grønnlands sørvestkyst, på vei mot Bredefjord og
Narsasuaq. Da vi har 50 nautiske mil igjen, og vi forbereder oss på
sjarmøretappen, dreier vinden på øst og det blåser opp til storm. Vi tar tredje
revet og ruller inn genoaen. Vi må gå høyt for å holde kursen, og storm og høy
kryss er en våt og slitsom kombinasjon. Vi får vann i cocpiten for første gang
på turen. Vi kaller opp kystvakta og får vite at været har pakket isen tett
inne ved kysten, med 5-6/10 deler is i innløpet til Bredefjord. Med store
bølger og båtfart på 8-10 knop er det ikke lurt å seile inn i is.
Vi
velger å gå lengre nord og avtaler et waypoint på cape desolation, der det skal
være mulig å komme gjennom isen. Selv med tre rev i storen og ingen fokk,
seiler vi så fort at vi ikke klarer å holde sammen med Salka Valka. Vi har
stort sett 8-12 knop, og maksfarten var oppe i 14,5 knop over lengre tid. Med
denne farten møter vi den første spredte isen.
Vi tar
ned seilet og går for motor mot land. Der roer vinden seg, og etter som isen
blir tettere, dempes også bølgene. Det striregner. En av bølgene fylte ovnen
vår gjennom pipa, så det er kaldt og vått overalt.
Vi leter
og leter etter en åpning i isen, men det er tett overalt. Så nær men likevel så
fjernt. Etter 15 timer i ismassene bestemmer vi oss for å oppgi forsøket og
seile nordover. Vi informerer Quaqartoq radio om vår posisjon og våre planer,
og de reléer denne meldingen til Salka Valka. Vi seiler ut av isen og ratter
nordvestover gjennom isfjell og growlers mot den nærmeste isfrie havnen. Etter
en våt og kald natt, og
48 timer
uten søvn, ankommer vi Paamiut, der vi klapper til kai klokken åtte på
morgenen. Vi er alle slitne. Espen har gjort en kjempejobb om bord og har tålt
sjølivet godt.
Vi har
seilt 730 nautiske mil med en snittfart på 6,1 knop, inkludert 15 timer med 1-2
knop inne i isen.
Helge
21. juni 04
Saft
Suse
Grønnland
Saft Suse - Reisebrev nr. 10
Florida
Det var
godt å komme til et land med dopapir på dass, varmtvann i dusjen og ok
mat. Fete biffer og fete sauser har vært
mangelvare en stund nå. Og vi får tak i
alt vi vil igjen. Frisk frukt, ferskt
kjøtt, oster, snop og brus, blader, aviser, bøker og musikk som ikke er
calypso.... Vi shopper en palle med CD´er og flere kilo bøker.
Amerika
er ikke så veldig eksotisk, og alle har vi vel et forhold til dette
landet. Amerikanere er vel som folk
flest, bare litt enklere enn andre.
At
de
klarer seg i hverdagen skyldes vel den sterke troen på Gud, George Bush, øl og
baseball. De er overfladisk høflige og
pratesjuke og vet lite eller ingenting om verden utenfor. "Norway? Thats in Florida,
right??" USA er et land med mange
sykdomstegn. Klasseskille, rasediskriminering, manglende utdanningstilbud for
de som ikke er søkkrik, dobbeltmoral, utpreget imperialisme, svært begrenset
offentlig helsevesen, egne kleskolleksjoner for fete barn og et generelt
vaklende verdisyn. På Ameila Island, der
Fernandina beach ligger kan 53 % av ungdommene som går ut av high school
(Ungdomsskolen)
verken lese, skrive eller regne. Bare 30
prosent av amerikanerne stemmer ved valg og bare 31 % har lest en bok. Det er 44 millioner analfabeter i USA. Og de har valgt George W. Bush til sin leder.....
For mer
info om USA´s tilstand, les Michael Moore´s "Stupid white men".
Det er
fint på Fernandina beach, solnedgangene er nydelige, sørstatsdialekten er
påtrengene og vi treffer mange hyggelige mennesker.
Vi går til
Cumberland Island, som planlagt, og ankrer i et elveleie med
2
knops
tidevannsstrøm. Dagen etter går vi
fottur. Etter å ha gått øya på tvers i tett tett skog, kommer vi plutselig til
atlanterhavskysten som åpner
seg med
sanddyner og milelange strender. Vi
kommer nært innpå en av
øyas
mange
villhest-stammer og vi får se et dyr vi aldri har sett før - Armadillo
(Beltedyr). Dette merkelige dyret som
har hukommelse som en gullfisk, skall på ryggen, spisse ører og lang hale. Du har sikkert sett det i videoen "Rock
the cashba" med Clash.
Vi går
ICW - intercoastal waterway, nordover.
ICW strekker seg fra Key West i sør til Maine i nord, og er østkystens
motorvei for båttraffikk. Det er grunt
og smalt, Saft Suse liker ikke å ha 30 cm vann under kjølen, 4000 meter er
bedre. Vi putrer for motor fra Florida
og inn i Georgia´s våtmarker, med yrende fugleliv og amerikanere på fisketur i
raske motorbåter. Og selv inne i de
brune mudderelvene kryr det av delfiner.
De
er
veldig bedagelige og vi tror det er fordi de er pensjonist-delfiner.
Florida
er senior citizen stat nummer en.
Denne
dagen passerer vi det vestligste punktet på ruta vår. Fra nå av går det østover
og nordover. Vi går utaskjærs det siste
døgnet og ankommer Charleston, South Carolina på morgenkvisten.
Klargjøring
for is i barten
Charleston
er en nydelig by med masse historie. Men
den første tiden går med til klargjøring av båt for nordområdene. Vi kjøper ny VHF med remote-mic i cocpiten
slik at den som er av vakt skal få sove i områder med mye trafikk på hav og
radio. Vi kjøper også Navtex værmottaker
og diesel-varmeovn. (Dickinson Newport
for de som er interessert).
Salka
Valka ankommer Charleston. Vi har ikke
sett gutta siden La Coruna i Spania og vi skal holde følge til Island. Salka Valka er en ferrocement
44
foter
kjøpt på Færøyene hos en jente som dro på jordomseiling alene med den da hun
var 21 år. Det ble bok av det.
Vi
besøker Savannah, Georgia med bil. Vi
skjønner etter at hvert tittelen på REM´s beste album "Green" er
inspirert av naturen i hjemstaten deres.
Tett
grønn skog strekker seg mil etter mil bare avbrutt av motorveien.
Denne
delen av USA, med Savannah som senter, har inspirert både filmskapere,
forfattere og TV-seriemakere i alle tider.
"Forrest Gump" er innspilt i Savannah, klisse-tv serien
"Nord og sør" er innspilt her og utallige husmor-porno bøker har
hentet inspirasjon fra disse områdene og borgerkrigen. Savannah unngikk å bli brent under
borgerkrigen ved at innbyggerne i hui og hast bygde bro over elva av elvebåtene
sine og fikk alle 20.000 innbyggerne over før General Sherman´s tropper kom til
byen.
Shermann
møtte kun borgermesteren som ventet i byen med et overgivelsesdokument. Dermed ble den nydelige byen spart og ikke et menneskeliv gikk tapt. Yossorian, helten fra Joseph Hellers
"Catch 22"
kunne
ikke kommet på en bedre løsning.
Savannah
er en nydelig by, og Charleston er ikke verst den heller.
Vi går
videre nordover. Etter to døgns nydelig
seilas, der vi på halvvegen runder Cape Fear, kommer vi til Beaufort i North
Carolina. I innseilingen ser vi ville
ponnier som gresser ved stranda. Herfra
skal vi gå intercoastal nordover for å unngå Cape Hatteras. Cape Hatteras er området der golfstrømmen på
vei nordover med 20 grader vann møter labradorstrømmen på vei sørover med 4
graders vann. Resultatet blir ofte
kaotiske bølgesystemer og hardt vær.
Særlig hvis vinden står fra nord slik den gjør nå.
Seiling
i bushen
Vi får
god vind fra sør og seiler gjennom skogen med spredt hillbilly-bosettning og fin
natur. Ørner kretser over oss og
skogsdelfiner svømmer sammen med oss.
Det er høy faktor av camo-malte pick up´er, flanellskjorter og
countrymusikk. Salka Valka går sammen
med oss og hver kveld legger vi Saft Suse inntil "betongbrygga" som
vi kaller "Marina Salka Valka". "Low on fuel - high on
beer" er marinaens motto, og solnedgangene på Salka´s akterdekk er
trivelige. Dagene brukes til å montere
ovnen, trekke ledninge, fuelslange, montere pumpe etc mens Unn-Mari ratter
båten gjennom kanalene.
Det er
definitivt slutt på caribien-været nå.
Solen varmer fortsatt, men vinden er kald.
Norfolk,
Virginia
Etter å
ha gått gjennom mange vippe- heve- og sving-bruer i tillegg til en sluse,
ankommer vi Norfolk og ankrer ved Salka Valka. Været er fint, kokvarmt og
vindstille. Det ser ut som jo lengre
nord vi kommer jo varmere blir det.
Norfolk er nok en marinebase, der dødens fartøyer ligger på rekke og
rad. 6 hangsrskip, destroyere og
torpedobåter ligger klare, som et trist vitne om at mennesket ikke har beveget
seg noe særlig i riktig retning, men fortsatt er like selvdestruktivt som
historien har vist oss. Vi lar
dødsmaskiner være dødsmaskiner og spiller heller bilspill på spillehallen ved
marinaen. Salka Valka har ikke en sjans
mot Team Saft Suse.
Vi får
endelig fyr på peisen om bord og spiser frokost foran knitrende flammer og
varme under dekk.
New York
Turen
til NY går for motor i vindstilla. Da
havtemperaturen stadig synker, får vi tett tåke på store deler av turen. Radaren går hele tiden da sikten er nede i 10
meter i dette traffikerte området. I det
vi sklir under Varazano bridge, kommer det thunderstorms rullende over
Manhattan, og frihetsgudinnen og Manhattan skyline blir opplyst av voldsomme
lyn og torden i et spektakulært skue. NY
ligner veldig på Gotham City i regnværet.
Vi
finner en ledig moring på 79th Street og knyter oss fast. Klokka er
02.30.
Besøk
Saft
Suses Gudmor, Cathrine, kommer om bord på frokost neste morgen. Hun har ikke
sett skuta siden hun, iført bunad og stay ups, knuste champagneflaska i
bruce-ankeret og ønsket skuta hell og lykke på alle hav. Unn-Mari har bakt brød og sola varmer
igjen. Det er hyggelig å se Cathrine
igjen, synd hun bare har 24 timer i byen.
Jentene havner på shoppinghelvete på Manhattan.
Jeg tar
longboardet og skater meg en tur i Central park.
Søskenbarnet
mitt, Erling, kommer på besøk med døtrene sine. Erling flyttet fra Bardu i 1985
og har jobbet som flyver i USA siden da.
Han har en bredere Bardudialekt enn oss, uberørt av påvirkning fra søringer
som den er, og vitsene er som i gode gamle dager da handtering av alkohol var
like vanskelig som å sjekke damer uten å bli patetisk. Those were the days.
Vi
ler oss
skakke av gamle vitser og det er godt å se ham igjen. Samme kveld mønstrer Unn-Mari´s bror Roy på
sammen med en studiekompis av han som heter Jarl. Vi får med oss turistfellene; ground zero (et
hull i bakken med gjerde rundt), statue of Liberty og Ellis Island som var
immigrasjons-senteret i gamle dager.
Mange nybyggere har hatt sitt første møte med det nye landet på denne
lille øya. Vi besøker sjømannskirken som
har både internett, varm risengrynsgrøt, dagens dagblad, vafler med syltetøy,
melkesjokolade og Solo. Nam.....
New York
er en funky by. Storby med 8 mill
innbyggere, og en utrolig miks av kulturer.
Folk er overaskende hyggelige og imøtekommende, og det skjer noe her
hele tiden. Vi suser ut på rockeklubber
i Soho og sammen med Salka Valka gjør vi dansegulvene utrygge. Cover band i NY
er mange hakk bedre enn coverband i Norge.
Det svinger i NY. Subway´en gjør
at NY ikke blir så stor, det er lett å komme seg rundt. Guillano´s null-toleranse på kriminalitet har
gjort byen til et trygt sted å ferdes stort sett over alt.
Men litt
skjer det da. I går kom en politibåt
slepende med et lik rett forbi Saft Suse og lempet det inn på brygga. Det så ikke bra ut.
Nauplius
kommer etter hvert til 79th street. Vi har ikke sett dem siden Chaguramas og
historier utveksles til latterbrøl og hoderysting. New Yorkeren Tina, som Chalka Valka traff på
Bonaire på nyttårsaften, inviterer alle nordmennene til grillfest på taket
hjemme hos seg. Hun bor i et penthouse i
Brooklyn, og med utsikt over hele bydelen spiser vi grillmat og drikker
akkevitt til thunderstormen ruller over oss igjen. Da stikker vi på bar og rocker til morgengry.
17 mai
tog.....
Vi
kaster oss i taxiene. Forrige natt bidrar til at vi er litt sent ute.
Vi
skal til
Brooklyn igjen, denne gangen for å gå i 17. Mai tog.
Taxieturer
i
NY er
ekstremsport, men vi overlever igjen. I
det vi kommer frem, ser vi at gatene er dekket med norske flagg og at
hornmusikken dundrer forbi. Vi betaler
taxien og løper inn i toget. Folk står
tettpakket langs gatene og toget er stort.
Masse nordmenn og norskamerikanere, damer i bunad, flagg, faner, hipp
hipp hurra, felespill og sanger. Ja vi elsker, Norge i rødt hvitt og blått - vi
får nesten tårer i øynene.
I gamle
dager bodde det 200.000 nordmenn og kvinner i Brooklyn. 8th avenue ble kalt "Lapskaus
Boulevard". Det bodde et helt norsk
samfunn her, og folk snakket norsk sammen i gatene. I dag har kineserne
overtatt dette området.
Toget
går til Leif Erikson Park, der blant annet Thorvald Stoltenberg er fløyet inn
for å tale, noe han gjør med stor
overbevisning. Deretter bærer det til
Gjøa Sportsklubb i kineserkvarteret, der vi spiser pølser og drikker brus og
snakker med en haug med utvandra nordmenn.
Miljøet er svært folkelig.....
Alanis
Morisette kickstartet neste dag med fullt trøkk på scena foran Saft Suses crew
og 50-100 mennesker til. NBC-show og
kameraer overalt og vi applauderte på kommando. Alanis har klippet seg, fått
seg kjæreste og den nye singelen var bra.
Deretter er det klargjøring for avmarsj.
Bunkring
av
mat,
vasking av klær og oljeskift på drev og motor.
Unn-Mari
får med seg Lenny Kravitz på en morgen-tv-gig før vi setter seil.
Han var
hot!
Vi
tanker opp skuta og seiler forbi the Battery mens vi filmer og knipser Salka
Valka, og de filmer oss. Med motstrøm
går det sakte under Brooklyn Bridge, mens gjennom Hells gate har vi igjen
strømmen bakfra. Vi motorseiler ut i
Long Island Sound i lett vind.
Marthas
Vineyard
Tina
blir med Salka Valka til Marthas Vineyard, der hun har ordnet gratis
bryggeplass for oss. Marthas Vineyard er
stedet der JFK og Bill Clinton har sommerhus som de chiller i. (Clinton
innhalerer selvfølgelig ikke). De
fastboende er enten fiskere eller handtverkere som jobber på rikingenes hus.
Haisommer
ble spilt inn her. (Richard Dreyfus
kjøpte seg sommerhus her etter innspillingen)
Det er et typisk koselig sommersted, med 17.000 fastboende om vinteren
og 200.000 om sommeren.
Mot
Canada
Det er
kaldt, jævlig kaldt. Vinden uler fra
nordøst, og vi stamper for motor og seil mot Nova Scotia. Strøm imot, tåke, regn og en skog av
garnbøyer gjør ikke livet om bord lysere.
Roy og Jarl er ganske bleke, og med VMG på 0,9 knop runder vi sørspissen
av Nova Scotia og styrer inn i en fiskelandsby kalt Locke Harbour. Harbourmasteren er ute på fiske og vil være
tilbake om to timer. Vi fyrer vi opp
ovnen og lager oss litt mat før vi bevilger oss et par timer søvn mens vi
venter på at Harbourmaster skal komme tilbake.
Bad move. I det vi skal ringe
immigrasjonen, står customs på brygga.
Og de ransaker båten med en grundighet som vil få Cubanerne til å bli
grønne av misunnelse. 5 mann i arbeid i 3 timer, i tilegg til en elektronisk
narkohund. På toppen av det hele får vi
200 dollar i bot for ikke å ha kontaktet myndighetene med en gang vi kom inn. Dårlig førsteinntrykk av Canada. (Det må være
det franske froskeblodet i
dem...)
Roy har
bursdag i dag så vi lager sjokoladekake.
Gutta forlater oss her og tar bussen til Halifax, mens vi venter på at
været skal snu så vi kan seile opp.
Guttene har sansynligvis opplevd mer på disse ukene enn på lenge.
(Ja
det har
vi, sier Roy.)
Dagen
etter seiler vi mot Halifax og legger oss på brygga midt i byen sammen med
Salka Valka.
26. mai
2004
Helge
Saft
Suse
Nova
Scotia
Chaguramas,
Trinidad
Bicepsen
min ser ut som et litt tykt fiskesnøre. Resten er sporløst
forsvunnet.
Og deltoiden (minimus) og supraspinatus er flat som en
pannekake. 6 uker med armen i fatle setter spor. I tillegg har Unn-Mari
klippet
meg på kaia i dag og jeg ligner mest av alt på Aron Carter i
Westlife. Ja ja - man kan ikke få alt her i verden....