”Saft Suse” drar på langtur

Helge Jenssen kjøpte sin Scanmar 33 høsten 2002 med langfart for øye. Helge og Unn-Mari har begge solid seilererfaring fra tidligere mindre båter.

De har brukt vinteren, våren og forsommeren til å oppgradere båten slik at den skal være i best mulig stand til å frakte dem sikkert til fjerne himmelstrøk. Av oppgraderinger som er gjort for turen kan nevnes:

• Ny stående rigg
• Forsterket bunnstokker(Bærum Plastservice)
• Montert ankerspill forut med 50 meter kjetting(spillet er montert på dekk, rett aktenfor ankerbrønn og luka til ankerbrønn er modifisert slik at den kan deles på midten. Ankerbrønnen er dessuten avdelt slik at den bakre delen danner en kjettingkasse)
• Montert vindgenerator som også kan vippes ned, utstyres med mindre propell og brukes som slepegenerator(!)
• Montert 5 batterier som tar opp hele styrbord benk i salongen
• Montert radar, GPS og kartplotter + vanlige instrumenter
• Montert kraftig autopilot som går direkte på armen på rorakslingen

Helge har fått verdifulle tips fra klubbens andre langturfarer Michael Heldre, og regner derfor med at han skal unngå noen av de problemene Michael hadde med for eksempel lekkasje fra ankerbrønnen.

Planlagt avreise er fredag 4 juli og turen går først til Danmark og deretter til Skottland via Kaledonienkanalen ut i Irskesjøen. Videre blir det Biscaya, Portugal og Spania før de tar en avstikker inn i Middelhavet. Turen videre er ikke helt bestemt men paret har lyst til å besøke Sør-Amerika, bl.a. Brasil.

Vi ønsker Helge og mannskap lykke til og de har lovet å sende oss noen reisebrev underveis fra turen som de regner med vil ta cirka et år.

Olav

Om båt og utstyr

Reisebrevene er nå lagt nedenfor her for å spare plass.

Saft Suse - Reisebrev no. 13

Vi legger ut fra Höfn på sørøstkysten av Island med kurs for Norge. Været er stille og rolig igjen. Vi får etter hvert fin vind og seiler raskt nordøst-over. Seilasen blir lang, kald og fuktig, med litt motsjø, tett tåke og 10 grader i lufta. Høydepunktene er besøk av flokker av spekkhoggere. Vi seiler stort sett kryss hele veien, men i vestfjorden i Lofoten får vi motvind og de krappe vestfjordbølgene midt i mot. Vi slamrer inn i bølgene og krysser oss sakte opp mens den mektige Lofotveggen glir forbi irriterende sakte. Etter hvert roer været seg og etter 830 nautiske mil glir vi inn i havna i Lødingen i en nydelig soloppgang. Unn-Mari og jeg tusler hand i hand over brygga og setter beina på norsk jord for første gang på ett år og 21 dager. Det føles godt.

Ibestad hard core

Vi sover noen timer før vi får oss en etterlengtet dusj, og en god frokost. Mens vi spiser frokost glir Petra inn i havna. Petra seilte ARC i fjor og skipperen er far til en god venn av oss. Etter det hyggelige møtet er det på tide å rekke strømmen gjennom Tjeldsundet og vi legger i vei mot Ibestad. Ibestad er vel best kjent fra Dokument 2´s film “Fucking rock´n Rolla” som stort sett handler om hvor kjipt det er å vokse opp på Ibestad på Rolløya.. (Vibeke er stor fan av den filmen men hadde aldri trodd at hun skulle få oppleve Ibestad live) Den lille havna var ikke akkurat idyllisk, men passet greit for vår lille team buildings-fest før vi skulle til mål neste dag. Sterkere team har vel aldri blitt bygget…..

Varm mottakelse

Distansen til Salangsverket var 14.9 nautiske mil, og med 5 knop i snitt måtte vi starte klokken 15.03 for å treffe kaia klokken 18.00 som avtalt med familiene. (Salangsverket er det nærmeste vi kommer hjemstedet vårt, Setermoen i Bardu, med båt) Vi siger av gårde i lett vind og utenfor Mjøsundet dukker verdens mest entusiastiske svigerfar opp (ingen over - ingen ved siden) i båten sin. Etter hvert dukker også Frode Hansen opp i seilbåten der hele langturseileplanen startet på slutten av 80-tallet, og med vårt mannskap fra Atlanteren, Kane og Rita, om bord. Enda en båt møter oss før vi siger inn mot kaia. “Æi e no litt nervøs” sier Unn-Mari, og jeg må innrømme at jeg har vært på hekken og pisset tre ganger den siste halvtimen. I kikkert ser vi at kaia er full av folk og biler. Vi fyrer hornet og får svar fra alle bilene som tuter i kor. I det vi seiler forbi ser vi familie og venner som hoier og vinker med flagg .

Vi runder kaia og Unn-Mari styrer båten til brygga. Vi rekker å fortøye før folket ryr ut på brygga og journalistene skyter bilder og alle skal ha klemmer og tårene triller og regnet spruter ned og alle er glade. Champagneglassene heves og Saft Suse fylles med gode venner. Vi er så glade, så glade over den varme velkomsten og koser oss stort. Datoen er 27. Juli, 2004. Klokken er 18.00.

Båten er full av gode venner, og rom fra karibien og cola fra Ibestad serveres til alle. En lang og hyggelig natt. Litt merkelig var det også, og være ved veis ende.

Vibeke reiser hjem nå. Det har vært en fornøyelse å ha henne om bord, vi har ledd mye sammen, opplevd mye sammen og hun har lært oss mye om seiltrim. Og Vibeke har lært en del om komfort om bord, tror jeg.

Tømming

Deretter følger noen dager med tømming av skuta og kjøring av utstyr til vinterlagring hos bestefar Ole I Dole og bestemor Ninja i Salangen.

Så går turen til Tromsø der Saft Suse skal lagres på land gjennom vinteren. Fattern og Frode er med og begge koser seg stort i solsteiken. Vi glir forbi Ryøya der flokker av moskus gresser i vannkanten og ankommer Skattøra marina på kvelden. Saft Suse ligger nesten 20 centimeter høyere i vannet nå etter at all mat og utstyr er tatt ut.

Det tar en uke å få klargjort båten for vinteren, og vips så er det hele over. Merkelig. Det føles helt uvirkelig. Unn-Mari er dratt i forveien til Oslo og jeg sitter i Bardu og lurer på hvorfor jeg må forholde meg til så mye. Jeg er ikke lengre sjef over mitt eget liv, nå venter jobb, nedbetaling av lån, bilkjøp og kronisk tidsnød. Er det dette som er virkeligheten???

Et eventyr er slutt - en ny fase kan begynne.

Oppsummering

Før denne turen hadde vi mange forhåpninger. Alle er overgått med soleklar margin. Turen har vært et eventyr fra start til mål.

Vi har gjennomført 13.139 nautiske mil i løpet av 12 måneder, og 25 dager. Vi har vært gjennom 18 land, stormer, vindstille, kraftig tidevann, kokende varme og iskald vind, sterke strømmer og isfjell store som boligblokker. Alt uten uhell. Vi er litt stolte av det, kaptein Bobbelobb og jeg. Saft Suse har oppført seg eksemplarisk og er en utrolig sjødyktig båt.

Scanmar 33 - Don`t leave home without it.

Livet på land er rart. Det er ikke enkelt å få sove når senga står i ro. Jeg våkner stadig for å sjekke fortøyningene eller for å skyve vekk is bare for å oppdage at jeg sover i en seng i indre Troms 70 nautiske mil fra havet….. På turen til Tromsø fikk jeg endelig sove etter tre søvnløse netter på rad på land. Jeg har fortsatt problemer med å hive papir i do av redsel for at den skal gå tett. Jeg får kun med meg vindretning og styrke når jeg ser væremelding og aner ikke om det blir sol eller regn. Og jeg gidder ikke å dra å handle mat da det er så mye mas å blåse opp gummibåten…

Noen positive ting blir det vel også med å komme tilbake til virkeligheten; Formen er nå så dårlig at jeg blir sliten av å skrelle en appelsin, så det skal bli godt å begynne å trene igjen. Og så blir det forhåpentligvis en god skisesong i år.

Gleder meg til å se deg igjen. Lenge siden nå.

Bardu 9. August

Helge

På gutterommet

(Skal hilse så mye fra Saft Suse)

PS: Vi har en haug med slides som skal fremkalles. Har du en bekjent som kan gjøre dette billig så ta kontakt med oss på 916 37 773.

Saft Suse – Reisebrev nr. 12

Grønnland

Grønnland er fantastisk. Bratte fjellsider stuper ned i dype fjorder, fjellkjedene kler horisonten inn i uendeligheten, grønne gressbakker brer seg innover viddene, fjordene skjærer seg inn i landskapet på kryss og tvers av den røffe kystlinjen og er en designerpris verdig og gjemt inne i lune viker finner man små samfunn av grønnlendere som klamrer seg fast. Solnedgangene over Grønnland får karibiens solnedganger til å likne blasse regndager i Stavanger.

Grønnland er verdens største øy, utgjør 98% av dansk territorium og mesteparten av landet er dekket av en 3 km tykk iskappe som kalver ut i fjordene. Grønnland har verdens eldste grunnfjell og har stein som er 3,5 milliarder år gammel. (Planeten vår er 4,5 milliarder år gammel). Grønnland har ingen veier mellom byene, veiene stopper bak første bakketopp i hver lille by. Selv om man kan gå til fots gjennom de fleste tettstedene på 10 minutter, er det mange biler på hvert sted. All videre transport skjer med båt, fly eller helikopter. Grønnlenderne er veldig hyggelige når man blir litt kjent med dem, noe som kan ta litt tid og krever litt initiativ.

Paamiut`s isfrie havn er en befrielse fra isen og stormen vi til slutt kom oss unna. Vi får liv i ovnen igjen etter drukningen i uværet og mens vi prøver å få tørket opp skuta, stikker en bergenser hodet ned i cocpiten. ”Lyst på en varm dusj og middag?” spør han og tre par søvnige øyne takker ydmykt ja. Etter to timer våt søvn stikker vi på kveldsbesøk. Liv og Eivind er misjonærer og har bodd på Grønnland i 10 år med guttene sine, for å lære inuittene å kjenne, og å lære seg språket. Både de og guttene snakket flytende Grønnlandsk.

Mens vi slukte reinstek, viltsaus, poteter og tyttebær gikk praten lett og vi fikk svar på de utallige spørsmålene vi hadde om dette for oss ukjente landet.

Som i de fleste aboriginal-samfunn har overgangen fra å leve av naturen og ha bruk for alle mann til å bli en del av vestlige verdisystemer (shareholder profit og Britney Spears) vært vanskelig, med høy selvmordsstatistikk og høyt alkoholforbruk som noen av resultatene. Likevel virker det som om Danmark har tatt godt vare på Grønnland, og vi fikk intrykk av at de fleste var glade for Danmarks tilstedeværelse. Kvelden ble både hyggelig og lærerik og mens vi slukte is og lune krøkebær og bladde i atlas fikk vi alle lyst å seile her oppe et år. På vei tilbake til båten tok vi turen innom den lokale puben og fikk bekreftet alkoholforbruket. Norsk flatfyll blir som en ten sing samling i samenlikning... Søpledrita inuitter har lav underholningskoeffisient.

Dagen etter skinner sola fra en skyfri himmel, det er varmt og Saft Suse blir igjen omdannet til et sigøynerskip der alt henger til tørk i riggen. Mekanikeren Anton stikker innom og gir oss fire feite sjø-ørreter. Han hadde hatt garnet ute en halv time og fått alt for mye fisk. En annen kommer innom med vill rabarbra som vi knasker mens vi myser mot sola. Sola skulle skinne fra en skyfri himmel under hele vårt opphold på Grønnland.

Quaqartoq radio releer en samtale fra Salka Valka og vi er lettet over å høre at de er trygt i havn i Arsuk, et lite tettsted lengre sør. Med to revnede seil og lekk kjølevannspumpe hadde de funnet en åpning i isen og kommet seg på innsiden i uværet. Vi avtaler å møtes der om to dager.

Mot Arsuk

Vi legger avgårde innaskjærs mot Arsuk, snirkler oss mellom tett is og store isfjell, trange fjorder under høye fjell i sol og vindstille. Det er ekte idyll ombord, Espen baker blåbærmuffins og kaffen smaker gull. I det vi kommer inn mot Arsuk kommer tåken sigende og vi ser ingenting. Radaren sier at kaia ligger 50 meter foran oss, men vi må på 30 meters avstand før det lille samfunnet og Salka Valka dukker opp i tåka. Det blir gledelig gjennsyn og fest på marina Salka Valka.

21. Juni – Grønnlands nasjonaldag.

I Arsuk bor det 190 mennesker. De fleste lever av jakt og fiske. ”Byen” ligger innunder stupbratte fjell inne i en vik, og det er utrolig vakkert og røfft. I dag er det Grønnlands nasjonaldag og i tillegg 25 års jubileum siden de fikk sitt eget parlament. Pga gjensynsgleden fra dagen i forveien, misset vi flaggheisingen og nasjonaldraktparaden, men når alle samlet seg på fotballbanen for å spise tradisjonell Grønnlandsk mat, var vi på plass. Vi ble hjertelig mottatt, og fikk smake på alle herlighetene. Nise, narhval, vågeval, med og uten skinn, saltet, rått eller tørket - selspekk, tørrfisk, tørket reinskjøtt, dyppet i selspekk, steinbit helt utover svaberget ferdig sundkokt og klart til å spises med fingrene. Alt smakte veldig godt og var fullt av energi. Narhval-skinn hadde en noe rar konsistens, men ellers var alt godt. Så var det kaffe og Grønnlandsk kake som smakte som norsk julekake. Etterpå var det fotballkamp, fiskerne mot funksjonærene, og Espen ble utpekt som dommer. Med noe uortodokse tegn og signaler gjorde han en god jobb med godt diplomati. Rettferdigheten seiret og fiskerne banket funksjonærene grundig. Så var det jentefotball, og the Norwegian woman, Unn-Mari, måtte stille opp. Seilekondisen ble bekreftet og Unn-Mari skapte to frispark mot seg. De vant.

Ungene løp eggeløp og spiste pølser akkurat son norsk 17. Mai.

En av jentet tok på seg nasjonaldrakten sin til ære for oss, og den var virkelig flott og hun poserte villig vekk for kameraene våre. På kvelden ble vi bedt på voerspiel før dansen på lokalet, og Ejnar, Hanne og Ailaila tok i mot oss i sitt flotte hjem. Ejnar fortalte villig vekk om fangstmetoder og fisketeknikker og vi spurte og grov. At de fanger vågehval i små 16 fots skjærgårdsjeeper krever nok både baller og teknikk. Deretter bar det ut på lokalet. Det de prøvde å fortelle oss var at alle hadde drukket opp alt de hadde fredagen før da det var lønningsdagen, slik at de eneste som var på lokalet var oss... Det spilte ingen rolle, vi rocket til Boney M i den lokale gymsalen til våre verter ikke klarte å stå oppreist. Deretter gikk vi til båtene å satte kursen ut i tåka mot Narsaq mens våre nye venner sto ustø på kaia og vinket farvel.

Narsaq

I Narsaq hadde Vibeke nå ventet i 5 dager på at vi skulle komme oss sørover gjennom isen. (En helikoptertur opp til Paamiut kostet 6-7000 spenn) så vi la ivei med godt mot for å hente henne inne i isen. Hun hadde hørt av alle de lokale skipperne at vi ikke hadde en sjans, men det viste ikke vi. Hun hadde ikke kjedet seg, stuet sammen på motellet med en Finsk dukketeater-tropp, noen søppelforskere og en flokk arkeologer og geologer. (Vibeke er geologi-frik) I tillegg fikk hun jobbe på turistbåtene og fikk sett masse av fjordene.

Det var mye is, men ikke mer enn at Saft Suse og Salka tok det med stor ro og lurte og lirket seg gjennom i solsteken. Martin stod på salingen på Salka og pekte vei. Vi tok masse bilder og video, Espen badet mellom isfjellene og stemningen var høy. Endelig inne i Bredefjord var det nesten isfritt og mens Salka gikk direkte til Quaqartoq, gikk vi inn fjorden for å hente Vibeke. Hun stod på kaia og vinket men Saft Suse gled opp på siden. Vi fant en fin marina og det ble gjensynsfest, latter og morro.

Vi droppet alle turist-turer da prisene ville fått sultanen av Bruneii til å tenke seg om to ganger for å leie båtskyss på Grønnland. Vi setter kurs for Quaqartoq og igjen får vi en nydelig tur. Vibekes kamera går varmt, mens vi snirkler oss gjennom isen. De lokale speedbåtene suser gjennom isen i 30 knop og gir oss håp om at vi skal komme oss gjennom, og til slutt dukker det lille samfunnet opp i en liten vik. Havnen er god og igjen blir det solnedgang på Salka`s akterdekk.

I Quaqartoq bor det 1900 mennesker og her får man det man trenger. Hans fikk ny kjølevannspumpe og vi fikk røkelaks til frokost.

Loneley Planet`s Grønnlandsguide (side 421) har følgende å si om barene i Quaqartoq: “The bars in Quaqartoq are rough and should only be approached with extreme caution.” Dette kan bekreftes, og tilføyes at kvinnene er tannløse og svært amorøse. Selv rømte jeg tilbake i Saft Suses trygge favn mens jentene rocket på dansegulvet etter at alle hadde forstått at Unn-Mari var gift med han på to meter.

Espen må hjem nå. Og med to gigantiske bag´er tar vi farvel på kaia, mens Espen tasser bort til ferga som skal ta ham gjennom fjordisen inn til Narsassuaq, der flyplassen ligger. Tilbake til virkeligheten. Han har hatt en fantastisk tur.

I Quaqartoq driver isen inn i havna og vi skyver små og store isflak unna roret på Saft Suse med båtshakene etterhvert som de driver inn rundt oss. Mens vi venter på at et stygt lavtrykk øst for Kapp Farvel skal svekkes, går vi fjellturer og sjekker daglig været på biblioteket og Quaqartoq radio.

Etter at vår pc havarerte på New Foundland, har vi lagret våre bilder og reisebrev på Martins PC. Kjipt var det da å oppdage at Salka hadde hatt innbruddd i båten en kveld vi var på byn. PCèn var borte og stemningen laber. 15 åringen som hadde stjålet den hadde heldigvis nok svekkede sjelsevner til å prøve å selge den i byn etter to dager, og en oppvakt kjøper skjønte tegninga og brakte pc`trygt tilbake på Salka etter en kort overtaling av synderen. Desverre var Martins 3000 bilder og våre 200 borte for alltid.

Lavtrykket var endelig i ferd med å dø ut, og vi la ut på den lange veien ut av storisen. Det var 60 nm med ganske tett is og det tok oss 12 timer å komme ut i åpent hav. Selene som dukket nyskjerrige opp foran båten, det spektakulære lyset, den fantastiske sikten og det nydelige været utgjorde en perfekt avsluttning på Grønnlandsoppholdet. Vi kunne se Grønnlands fjellkjeder 100nm fra land. I horisonten kunne vi se enorme strukturer som gigantiske byggverk som ikke eksisterer. Fata Morgana er et underlig og i dette landskapet et utrolig vakkert fenomen. Grønnland er det nærmeste vi noengang har kommet visuell poesi.

Lang seilas

Vi seiler sakte sørover mot Kapp Farvell for å gi lavtrykket tid til å blåse seg ut, og vi runder kapp farvell etter et og et halvt døgn. Deretter får vi en nydelig seilas på en eneste lang kryss i lett vind. Salka Valka er ingen rask krysser, og vi seiler med 3 rev i storen og innrullet genua for å holde farten nede. Etter tre døgn må vi gi opp å seile så sakte og vi slipper på. Vibeke, som er en ihuga regattaseiler, får slippe til sjøter og fall og etter det holder vi jevnt 6-7 knop mens pilothvalene cruiser i flokker bak oss. En og annen vågehval og en flokk hvitnebb-delfiner kommer også på besøk mens vi suser avgårde. Etter 7 dager og 15 timer ankommer vi Reykjavik på Island klokka 05.30. Vi har seilt 902 nm, turens nest lengste etappe. Etter at vi er ferdig med customs, drar vi rett til et av Islands berømte bad. Med mye tilgang på underjordisk varme har Island badehus overalt. Vi senker våre stinkende legemer ned i nesten kokende vann og nyter. Sola steker igjen og vi sjekker ut den trendy byen mens vi drikker kaffe latte og spiser is til 95 norske kroner. (75 uten sjokoladeovertrekk) Salka kommer 13 timer etter oss etter å ha gått 300 nm for motor. I dag er det 5. Juli, og akkurat ett år siden vi forlot Oslo. Unn-Mari sovner tidlig og Vibeke og jeg tar oss av feiringen utover natta mens sola skinner lavt over horisonten.

Islandur

Reykjavik er en funky by. Trendy og moderne, med lattebarer og tidlig 80-tallsmote på gang, (Hjelpe og trøste...) performance art i gatene, skatere, kuntnere, surfeshops og alt man trenger. Kontrasten til Grønnland er stor.

Vi leier islandshester og rir to lange turer i Islands røffe lava-terreng. Hestene er både snille og lette å ”styre” og selv med mitt anstrengte forhold til hester gikk de fem timene på hesteryggen greit unna. (Islandshester har automatgir og firehjulstrekk og takler det vanskelige terrenget godt) Galopp var best, men guidene var vel strenge på å holde farten nede. Den spesielle gangarten tølting, var vanskelig å få til, men utrolig komfortabel når hesten kom igang. En fin dag og en fin måte å se Islands natur på.

Så leier vi bil så vi kan dekke et større område, og vi besøker nasjonalparken Pingvallir, en nasjonal møteplass fra år 900 der Islands første parlament ble lagt, med geologiske undere på rekke og rad. Vibeke, som er geo-frik, pratet entusiastisk over seg om forkastninger, Aa-lava, ropy pahoehoe, riftsoner, midtatlanterhavsryggen, lava-viskositetsforskjeller, størkningshastigheter, silika- og -gassinnhold og forskjellige klinkerlag. Vi lærte vel litt. Deretter suser vi videre til Geysir, som er den geysiren som fenomenet har fått navnet sitt fra. Her spruter nabogeysiren hvert 10 minutt, mens Geysir bare spruter ca en gang i døgnet. (Vi fikk se den) Vannet i de små pyttene rundt holdt ca. 90 grader på overflaten, og tåken drev tett rundt beina våre. Deretter suser vi videre til Gullfoss, et gigantisk og spektakulært fossefall i en dyp revne i bakken. (En forkastning)

Så er det den blå lagune som står for tur, og vi plasker rundt i dette gigantiske, naturlige utendørsbassenget som egentlig er et krater, med helende blått vann, hvit silika-gjørme og svart sandbunn.

Island har godt tak på turistene. Det pumpes inn illeluktene franskmenn, tyskere og amerikanere i tette stimer, og alt koster det hvite ut av øyet. Det er vanskelig å ta fine naturbilder for det er alltid en franskmann i linsa. All service på Island stinker, bortsett fra turistkontoret der servicen er fantastisk.

Det ligger faktisk noen seilbåter her i Reykjavik. En norsk båt fra Trondheim, Sir Peter Blakes gamle 120 foter, en fransk Ovni 38, et amerikansk par som har vært i Norge en tur og har vært ute i 14 år, en gigantisk amerikaner (120 fot) og en funky sveitsisk one off aluminiumsbåt som likner en open båt, og som har mange smarte løsninger. Det er en integral 12.50 og eieren har designet å bygget den selv. En prat med eieren og en guidet tur ombord avslørte mange finurlige løsninger og smarte triks. (Man kan f.eks.inspisere eller skifte propell ifra akterkabinen) Det kommer stadig flere cruisere hit til Island hvert år og havnen må vel snart bygges ut.

40-års dag

En av grunnene for vår tidsplan var at Hans på Salka Valka skulle feire 40-års dagen sin den 9. Juli i Reykjavik. Det kom mange venner fra Norge og Tina kom fra New York, mest for å treffe Martin, tror jeg. Alt i alt var vi 18 stykker til bords. Tale, kjæresten til Hans, kom selvfølgelig også, og hun fridde like godt til Hans på morgenen. Så ble det dobbelt grunn til å feire og festen ble fin.

Vi nærmer oss klar til avgang, men venter på gass og diesel. I tillegg er det meldt om SE styrke 9 med 87 knop (!) i kastene rundt Vestmannayar, så vi chiller noen dager. Ovnen brenner og det er kos under dekk. Vibeke som er vant med kalde, våte og trange regattabåter, er endelig omvendt. Aldri mer båt uten ovn, tørr seng, kaffe latte, røkelaks til frokost og godt stereoanlegg.

Grindavik

Lavtrykket er i ferd med a dö ut, og vi legger i vei sammen med Salka. Etter et dögn tar vi farvel med dem da de skal til Færöyene, mens vi skal til östsiden av Island. Vi faar to knops motström, motvind og tung sjö, og bestemmer oss for aa gaa til Grindavik. Grindavik har en sinnsyk innseiling som faar Bonzai pipeline paa Hawaii til aa blekne. 6 meters bölger bryter rundt oss paa alle kanter, i styrbord öyekrok ser jeg en barrel som ville faatt Kelly Slater til aa sikle, mens en rask left hander bryter i babord, bare 10 meter fra baaten. Unn-Mari guider paa C-map, jeg ratter febrilsk og Vibeke holder pusten, mens Saft Suse tar det hele med stoisk ro som vanlig. Vel inne i havna, med sjelvende knær, faar vi god service, landström og ferskvann.

Höfn

Dagen etter fortsetter vi og etter to dögn naar vi Höfn paa östkysten. Motvinden har öket og vi klargjör for en smooth innseiling. Men den gang ei... Denne gangen er det en vanvittig tidevannström som er utfordringen. Med 6,5 knop paa loggen og 0,2 knop paa GPS’en ratter Unn-Mari oss inn gjennom virvler, staaende bölger og rotete sjö. Vi er inne klokka 23.30, og det er enda 30 minutter igjen av Unn-Mari’s bursdag, saa jeg baker sjokoladekake.

Höfn er et nydelig sted, omkranset av Vatnajökul-breen som velter ut over de snökledde fjellene. Vi finner internett, dusj og faar diesel fra de velvillige localsene. (Islendinger er hjelpsomme og hyggelige).

Værmeldingen ser bra ut, og i morgen legger vi kursen mot Norge.

Höfn 18. Juli 2004

Helge

Saft Suse

Saft Suse - Reisebrev no 11

Halifax, nova Scotia

Halifax er en koselig by, og best av alt er Canadierne. Åpne, pratsomme og interesserte. Saft Suse og Salka Valka ligger side om side på waterfronten midt i downtown Halifax og alle stopper opp for å prate. Da vi har mye å gjøre, rekker vi bare å skravle med halvparten av dem.

Båten blir klargjort for kaldere strøk, og Unn-Mari pakker om hele skuta slik at alle varme klær kommer fram og i plast, og surfeskjorter og bommulsklær pakkes bort.

Nauplius, som startet fra New York to dager før oss, ankommer på kvelden, etter oss. De har drevet rundt i havet i 8 døgn og er både frostbitte og trette. Men i god Nauplius ånd er humøret på topp og spiriten høy. Nauplius skal på slipp for å sveise både ror og vindror samt reparere endel defekt utstyr.

Ron og Barb, som vi traff på Chaguramas på Trinidad, kommer innom og ber oss på middag. Det blir en hyggelig kveld med nyttig informasjon om seiling i nordområdene og et innblikk i deres liv. Selv har de lagt igjen båten i Chaguramas. "Nothing goes to windward like a 747" sier Ron.

Neste dag kjører de oss rundt på jakt etter varme klær, hansker, motorolje, filtere, deler og utstyr. Snart er vi klar for kalde hav.

Nauplius får ikke båten ferdig, og vi avtaler å møtes i Raleigh på New Foundland.

Vi legger ut i fint vær, og endelig kan vi seile igjen. Genakeren blir endelig luftet igjen og vi glir nordøstover langs Nova Scotias østkyst med stor ro. Vi ankommer kanalen St. Peters inlet på Cape Bretton 15 minutter etter at den har stengt, så vi ber Hans og Martin på biff og rødvinsmiddag istedet for den planlagte seilingen videre. Neste dag får vi beskjed om at kanalen er stengt en måned så vi velger å seile tilbake til shiplock´en for tankbåter i Strait of Canso. I tett tåke blir vi sluset opp 10 cm og glir ut i havet.

Storm

Vi suser opp vestkysten av Cape Bretton. Været er fint og vi har god bør fra sør. På morgenkvisten tikker en gale warning fra nordvest inn på navtex´en. Vi tar raskt avgjørelsen om å prøve å komme i ly rundt på østkysten. Før vi ankommer nordspissen der vi skal rundt "hornet" er det oppgradert til storm warning, og vi dundrer rund i styrtregn og storm, med tre rev i storen og forseilet pakket bort. Den vanvittige vinden blåser havet flatt og sender hvitblåst hav 20 meter til værs i turbulensen fra fjellene rundt. Det styrtregner. Vi finner ly bak moloen i en liten fiskelandsby som heter Dingwall. Her treffer vi hjelpsomme fiskere, og vi får vann og diesel og gode råd om å vente et døgn på været.

Vi klatrer ut på moloen og ser fiskebåtene surfe gjennom brenningene og inn i den smale moloåpningen. På utkikksposten sitter lokalbefolkningen inne i bilene sine og kommenterer de forskjellige skippernes beregning av surfen.

På kvelden tar Hans fram grillen og vi griller Bob´s burgers på kaia til pipende vind og nydelig solnedgang.

Mot New Foundland

Dagen etter, klokka 0330, stikker vi ut til moloen for å se om vi kan komme oss ut gjennom brenningene. Bølgene har lagt seg betraktelig og vinden har blåst fra seg. Klokka 0400 er vi igjen i havet på vei nordover.

Hval !!! Jeg griper alle kameraene og stormer på dekk. I den røde solnedgangen ser vi Salka Valka med to hvaler rett ved baugen. Hvalene snur og svømmer rolig mot oss. De enorme dyrene krysser bare 5 meter foran baugen på Saft Suse. Det er humpback whale (knølhval tror jeg) og de er digre. De blir 15 meter lange og kan veie opp til 30 tonn. De er enorme. Vi hører stønnet når de puster og ånden deres driver over båten.

Det er nok lenge siden de pusset bardene.... Å se disse fantastiske dyrene på nært hold er en opplevelse i undring. Solnedgangen er vakker, og det er vindstille.

Etterhvert ser vi de første isfjellene drive forbi, majestetiske og vakre. Tåka kommer sigende og radaren kommer på. Ovnen brenner nå døgnet rundt og med en presenning som bakvegg på sprayhooden får vi pilot house på båten og vi har det varmt og tørt mens vi glir opp New Foundlands vestkyst.

Vinland

Året er 1000. Leiv styrer langskipet ned langs Labradorkysten. Skuffet over hvor karrig Markland og Helluland hadde vist seg å være, vet han at det er gode områder lengre sør. Det hadde Bjarne Herlovson sett med egne øyer da han seilte seg vill i tåka året før. De finner til slutt det de leter etter, grønne beitemarker for dyrene og land med masse fisk og vilt. Leiv er glad. Han har med seg 90 menn og kvinner, og de bosetter seg her for noen år. Leiv Eriksson kaller området for Vinland, og tenker at det er trist at far hans,Erik Raude, var blitt for dårlig til bens til å kunne bli med hit. Her bor den norrøne gruppen noen år før de etter kamper med Skrælingene (indianerne) velger å returnere til Grønnland.

Dette er en bragd i sjøfartshistorien. Uten kart og kompass, hadde de bare sol og stjerner å styre etter i disse tåkelagte ishavene.

Vi hopper til 1960. Helge Ingstad og datteren Benedicte har brukt fly for å lete etter spor av norrøn bosettning på det amerikanske kontinentet. Etter at de kom til New Foundland, fikk de kontakt med en lokal fisker ved navn George Decker. Han viste Helge noen rare ruiner etter bosettning i terrenget ved L´ans Aux Meadows. Året etter starter Helge og kona hans, arkeologen Anne-Stine, en ekspedisjon i en Colin Archer skøyte fra St. Lawrence river, nedover Labradorkysten og til New Foundland. Der starter Anne-Stine på den møysommelige utgravningen av boplassen på. L´ans Aux Meadows. Etter 8 år med graving er det klarlagt at dette er en norrøn boplass, 492 år før kløna Colombus landet i Caribien uten å vite hvor han var. Det er også stor sansynlighet for at dette er boplassen til Leiv Eriksson.

New Foundland - moonshine og gjestfrihet

Vi runder norspissen i tåke og bekkmørke og styrer på radar inn i den trange havna i Raleigh, et steinkast unna L´ans Aux Meadows. Vi tar en ankerdram på dekk før vi kryper til sengs.

Dagen etter blir vi raskt kjent med de meget hyggelige Newfiene, som de kaller seg. Taylor familien leier oss gjerne bilen sin, kjører oss overalt og ringer etter deler. "Moonshinen står på kjøkkenbordet og døra er alltid åpen."

Jeff Taylor kjører meg til flyplassen for å hente vår gode venn Espen Gjørv, som ankommer fra St. John. På kjøreturen, som tar 40 minutter teller vi mellom 50 og 60 elg på veien.

Vi besøker museet som er opprettet i L´ans Aux Meadows med statuen av Anne-Stine og Helge Ingstad. Boplassen er bygget opp ved siden av hustuftene og det var veldig interessant å besøke. Elgene gresser rundt hustuftene, isfjellene glir forbi i fjorden og sola skinner.

På kvelden stikker vi på den lokale puben. Der treffer vi bartenderen Peggy med handjernene som blir fullere enn alle bargjestene. Vi blir også kjent med skolelæreren Alan. Han inviterer oss til å undervise 8.

og 9. klassen hans dagen etter. Vi takker selvfølgelig ja.

Morgenen etter stiller vi opp nesten morgenfriske foran en spent klasse.

Vi tegner og forklarer om seiling, havstrømmer, Norge, og svarer på en haug med spørsmål. Ungene blir mer og mer gira og neste time blir endret fra science til learning from the outside world. En av ungene spør om vi har en nasjonalsang, og vi synger "Ja vi elsker" så det runger i klasserommet og vi får tårer i øyekrokene. Vi stiller spørsmålet om de vil bo her når de vokser opp, og de svarer unisont nei. Det er ikke jobber til folket på New Foundland etter at torskefisket ble stoppet i 1992. Hele øya var basert på torskefisket, men havet gikk tomt, og regjeringen stoppet det hele. I dag går det mye subsidier til New Foundland, men fraflyttingen stopper ikke likevel. Trist men sant.

Vi blir bedt på middag hjem til Edmund Taylor og hans energiske kone. Vi må smake på moonshinen hans, og den er ikke værst. Edmund er nevø av George Decker, som var Helge og Anne-Stine Ingstads høyre hand under utgravningene. Selv har han fraktet det norske paret i båt mange ganger før veien kom hit i 1965.

Før vi forlater dem får vi med oss en liter moonshine til hver båt som avskjedsgave.

Nauplius har ikke dukket opp. Gutta har ikke kommunikasjon ombord, og vi legger igjen en beskjed til dem hos Taylors.

Mot Grønnland

Værmeldingen er god, og vi legger ut kloka 0500 for å få mest mulig lys gjennom isbeltet. Vi får god bør og seiler fort mellom spredte isfjell i stekende sol og med vinden bakfra. Espen stortrives ombord og Bob´s kjøkken leverer varene som vanlig. Dagene ruller og går og vi gjør god distanse hver dag. Etter knapt fire dagers seiling, nærmer vi oss Grønnlands sørvestkyst, på vei mot Bredefjord og Narsasuaq. Da vi har 50 nautiske mil igjen, og vi forbereder oss på sjarmøretappen, dreier vinden på øst og det blåser opp til storm. Vi tar tredje revet og ruller inn genoaen. Vi må gå høyt for å holde kursen, og storm og høy kryss er en våt og slitsom kombinasjon. Vi får vann i cocpiten for første gang på turen. Vi kaller opp kystvakta og får vite at været har pakket isen tett inne ved kysten, med 5-6/10 deler is i innløpet til Bredefjord. Med store bølger og båtfart på 8-10 knop er det ikke lurt å seile inn i is.

Vi velger å gå lengre nord og avtaler et waypoint på cape desolation, der det skal være mulig å komme gjennom isen. Selv med tre rev i storen og ingen fokk, seiler vi så fort at vi ikke klarer å holde sammen med Salka Valka. Vi har stort sett 8-12 knop, og maksfarten var oppe i 14,5 knop over lengre tid. Med denne farten møter vi den første spredte isen.

Vi tar ned seilet og går for motor mot land. Der roer vinden seg, og etter som isen blir tettere, dempes også bølgene. Det striregner. En av bølgene fylte ovnen vår gjennom pipa, så det er kaldt og vått overalt.

Vi leter og leter etter en åpning i isen, men det er tett overalt. Så nær men likevel så fjernt. Etter 15 timer i ismassene bestemmer vi oss for å oppgi forsøket og seile nordover. Vi informerer Quaqartoq radio om vår posisjon og våre planer, og de reléer denne meldingen til Salka Valka. Vi seiler ut av isen og ratter nordvestover gjennom isfjell og growlers mot den nærmeste isfrie havnen. Etter en våt og kald natt, og

48 timer uten søvn, ankommer vi Paamiut, der vi klapper til kai klokken åtte på morgenen. Vi er alle slitne. Espen har gjort en kjempejobb om bord og har tålt sjølivet godt.

Vi har seilt 730 nautiske mil med en snittfart på 6,1 knop, inkludert 15 timer med 1-2 knop inne i isen.

Helge 21. juni 04

Saft Suse

Grønnland

Saft Suse - Reisebrev nr. 10

Florida

Det var godt å komme til et land med dopapir på dass, varmtvann i dusjen og ok mat. Fete biffer og fete sauser har vært mangelvare en stund nå. Og vi får tak i alt vi vil igjen. Frisk frukt, ferskt kjøtt, oster, snop og brus, blader, aviser, bøker og musikk som ikke er calypso.... Vi shopper en palle med CD´er og flere kilo bøker.

Amerika er ikke så veldig eksotisk, og alle har vi vel et forhold til dette landet. Amerikanere er vel som folk flest, bare litt enklere enn andre.

At

de klarer seg i hverdagen skyldes vel den sterke troen på Gud, George Bush, øl og baseball. De er overfladisk høflige og pratesjuke og vet lite eller ingenting om verden utenfor. "Norway? Thats in Florida, right??" USA er et land med mange sykdomstegn. Klasseskille, rasediskriminering, manglende utdanningstilbud for de som ikke er søkkrik, dobbeltmoral, utpreget imperialisme, svært begrenset offentlig helsevesen, egne kleskolleksjoner for fete barn og et generelt vaklende verdisyn. På Ameila Island, der Fernandina beach ligger kan 53 % av ungdommene som går ut av high school

(Ungdomsskolen) verken lese, skrive eller regne. Bare 30 prosent av amerikanerne stemmer ved valg og bare 31 % har lest en bok. Det er 44 millioner analfabeter i USA. Og de har valgt George W. Bush til sin leder.....

For mer info om USA´s tilstand, les Michael Moore´s "Stupid white men".

Det er fint på Fernandina beach, solnedgangene er nydelige, sørstatsdialekten er påtrengene og vi treffer mange hyggelige mennesker.

Vi går til Cumberland Island, som planlagt, og ankrer i et elveleie med

2

knops tidevannsstrøm. Dagen etter går vi fottur. Etter å ha gått øya på tvers i tett tett skog, kommer vi plutselig til atlanterhavskysten som åpner

seg med sanddyner og milelange strender. Vi kommer nært innpå en av

øyas

mange villhest-stammer og vi får se et dyr vi aldri har sett før - Armadillo (Beltedyr). Dette merkelige dyret som har hukommelse som en gullfisk, skall på ryggen, spisse ører og lang hale. Du har sikkert sett det i videoen "Rock the cashba" med Clash.

Vi går ICW - intercoastal waterway, nordover. ICW strekker seg fra Key West i sør til Maine i nord, og er østkystens motorvei for båttraffikk. Det er grunt og smalt, Saft Suse liker ikke å ha 30 cm vann under kjølen, 4000 meter er bedre. Vi putrer for motor fra Florida og inn i Georgia´s våtmarker, med yrende fugleliv og amerikanere på fisketur i raske motorbåter. Og selv inne i de brune mudderelvene kryr det av delfiner.

De

er veldig bedagelige og vi tror det er fordi de er pensjonist-delfiner.

Florida er senior citizen stat nummer en.

Denne dagen passerer vi det vestligste punktet på ruta vår. Fra nå av går det østover og nordover. Vi går utaskjærs det siste døgnet og ankommer Charleston, South Carolina på morgenkvisten.

Klargjøring for is i barten

Charleston er en nydelig by med masse historie. Men den første tiden går med til klargjøring av båt for nordområdene. Vi kjøper ny VHF med remote-mic i cocpiten slik at den som er av vakt skal få sove i områder med mye trafikk på hav og radio. Vi kjøper også Navtex værmottaker og diesel-varmeovn. (Dickinson Newport for de som er interessert).

Salka Valka ankommer Charleston. Vi har ikke sett gutta siden La Coruna i Spania og vi skal holde følge til Island. Salka Valka er en ferrocement

44

foter kjøpt på Færøyene hos en jente som dro på jordomseiling alene med den da hun var 21 år. Det ble bok av det.

Vi besøker Savannah, Georgia med bil. Vi skjønner etter at hvert tittelen på REM´s beste album "Green" er inspirert av naturen i hjemstaten deres.

Tett grønn skog strekker seg mil etter mil bare avbrutt av motorveien.

Denne delen av USA, med Savannah som senter, har inspirert både filmskapere, forfattere og TV-seriemakere i alle tider. "Forrest Gump" er innspilt i Savannah, klisse-tv serien "Nord og sør" er innspilt her og utallige husmor-porno bøker har hentet inspirasjon fra disse områdene og borgerkrigen. Savannah unngikk å bli brent under borgerkrigen ved at innbyggerne i hui og hast bygde bro over elva av elvebåtene sine og fikk alle 20.000 innbyggerne over før General Sherman´s tropper kom til byen.

Shermann møtte kun borgermesteren som ventet i byen med et overgivelsesdokument. Dermed ble den nydelige byen spart og ikke et menneskeliv gikk tapt. Yossorian, helten fra Joseph Hellers "Catch 22"

kunne ikke kommet på en bedre løsning.

Savannah er en nydelig by, og Charleston er ikke verst den heller.

Vi går videre nordover. Etter to døgns nydelig seilas, der vi på halvvegen runder Cape Fear, kommer vi til Beaufort i North Carolina. I innseilingen ser vi ville ponnier som gresser ved stranda. Herfra skal vi gå intercoastal nordover for å unngå Cape Hatteras. Cape Hatteras er området der golfstrømmen på vei nordover med 20 grader vann møter labradorstrømmen på vei sørover med 4 graders vann. Resultatet blir ofte kaotiske bølgesystemer og hardt vær. Særlig hvis vinden står fra nord slik den gjør nå.

Seiling i bushen

Vi får god vind fra sør og seiler gjennom skogen med spredt hillbilly-bosettning og fin natur. Ørner kretser over oss og skogsdelfiner svømmer sammen med oss. Det er høy faktor av camo-malte pick up´er, flanellskjorter og countrymusikk. Salka Valka går sammen med oss og hver kveld legger vi Saft Suse inntil "betongbrygga" som vi kaller "Marina Salka Valka". "Low on fuel - high on beer" er marinaens motto, og solnedgangene på Salka´s akterdekk er trivelige. Dagene brukes til å montere ovnen, trekke ledninge, fuelslange, montere pumpe etc mens Unn-Mari ratter båten gjennom kanalene.

Det er definitivt slutt på caribien-været nå. Solen varmer fortsatt, men vinden er kald.

Norfolk, Virginia

Etter å ha gått gjennom mange vippe- heve- og sving-bruer i tillegg til en sluse, ankommer vi Norfolk og ankrer ved Salka Valka. Været er fint, kokvarmt og vindstille. Det ser ut som jo lengre nord vi kommer jo varmere blir det. Norfolk er nok en marinebase, der dødens fartøyer ligger på rekke og rad. 6 hangsrskip, destroyere og torpedobåter ligger klare, som et trist vitne om at mennesket ikke har beveget seg noe særlig i riktig retning, men fortsatt er like selvdestruktivt som historien har vist oss. Vi lar dødsmaskiner være dødsmaskiner og spiller heller bilspill på spillehallen ved marinaen. Salka Valka har ikke en sjans mot Team Saft Suse.

Vi får endelig fyr på peisen om bord og spiser frokost foran knitrende flammer og varme under dekk.

New York

Turen til NY går for motor i vindstilla. Da havtemperaturen stadig synker, får vi tett tåke på store deler av turen. Radaren går hele tiden da sikten er nede i 10 meter i dette traffikerte området. I det vi sklir under Varazano bridge, kommer det thunderstorms rullende over Manhattan, og frihetsgudinnen og Manhattan skyline blir opplyst av voldsomme lyn og torden i et spektakulært skue. NY ligner veldig på Gotham City i regnværet.

Vi finner en ledig moring på 79th Street og knyter oss fast. Klokka er

02.30.

Besøk

Saft Suses Gudmor, Cathrine, kommer om bord på frokost neste morgen. Hun har ikke sett skuta siden hun, iført bunad og stay ups, knuste champagneflaska i bruce-ankeret og ønsket skuta hell og lykke på alle hav. Unn-Mari har bakt brød og sola varmer igjen. Det er hyggelig å se Cathrine igjen, synd hun bare har 24 timer i byen. Jentene havner på shoppinghelvete på Manhattan.

Jeg tar longboardet og skater meg en tur i Central park.

Søskenbarnet mitt, Erling, kommer på besøk med døtrene sine. Erling flyttet fra Bardu i 1985 og har jobbet som flyver i USA siden da. Han har en bredere Bardudialekt enn oss, uberørt av påvirkning fra søringer som den er, og vitsene er som i gode gamle dager da handtering av alkohol var like vanskelig som å sjekke damer uten å bli patetisk. Those were the days.

Vi

ler oss skakke av gamle vitser og det er godt å se ham igjen. Samme kveld mønstrer Unn-Mari´s bror Roy på sammen med en studiekompis av han som heter Jarl. Vi får med oss turistfellene; ground zero (et hull i bakken med gjerde rundt), statue of Liberty og Ellis Island som var immigrasjons-senteret i gamle dager. Mange nybyggere har hatt sitt første møte med det nye landet på denne lille øya. Vi besøker sjømannskirken som har både internett, varm risengrynsgrøt, dagens dagblad, vafler med syltetøy, melkesjokolade og Solo. Nam.....

New York er en funky by. Storby med 8 mill innbyggere, og en utrolig miks av kulturer. Folk er overaskende hyggelige og imøtekommende, og det skjer noe her hele tiden. Vi suser ut på rockeklubber i Soho og sammen med Salka Valka gjør vi dansegulvene utrygge. Cover band i NY er mange hakk bedre enn coverband i Norge. Det svinger i NY. Subway´en gjør at NY ikke blir så stor, det er lett å komme seg rundt. Guillano´s null-toleranse på kriminalitet har gjort byen til et trygt sted å ferdes stort sett over alt.

Men litt skjer det da. I går kom en politibåt slepende med et lik rett forbi Saft Suse og lempet det inn på brygga. Det så ikke bra ut.

Nauplius kommer etter hvert til 79th street. Vi har ikke sett dem siden Chaguramas og historier utveksles til latterbrøl og hoderysting. New Yorkeren Tina, som Chalka Valka traff på Bonaire på nyttårsaften, inviterer alle nordmennene til grillfest på taket hjemme hos seg. Hun bor i et penthouse i Brooklyn, og med utsikt over hele bydelen spiser vi grillmat og drikker akkevitt til thunderstormen ruller over oss igjen. Da stikker vi på bar og rocker til morgengry.

17 mai tog.....

Vi kaster oss i taxiene. Forrige natt bidrar til at vi er litt sent ute.

Vi

skal til Brooklyn igjen, denne gangen for å gå i 17. Mai tog.

Taxieturer i

NY er ekstremsport, men vi overlever igjen. I det vi kommer frem, ser vi at gatene er dekket med norske flagg og at hornmusikken dundrer forbi. Vi betaler taxien og løper inn i toget. Folk står tettpakket langs gatene og toget er stort. Masse nordmenn og norskamerikanere, damer i bunad, flagg, faner, hipp hipp hurra, felespill og sanger. Ja vi elsker, Norge i rødt hvitt og blått - vi får nesten tårer i øynene.

I gamle dager bodde det 200.000 nordmenn og kvinner i Brooklyn. 8th avenue ble kalt "Lapskaus Boulevard". Det bodde et helt norsk samfunn her, og folk snakket norsk sammen i gatene. I dag har kineserne overtatt dette området.

Toget går til Leif Erikson Park, der blant annet Thorvald Stoltenberg er fløyet inn for å tale, noe han gjør med stor overbevisning. Deretter bærer det til Gjøa Sportsklubb i kineserkvarteret, der vi spiser pølser og drikker brus og snakker med en haug med utvandra nordmenn. Miljøet er svært folkelig.....

Alanis Morisette kickstartet neste dag med fullt trøkk på scena foran Saft Suses crew og 50-100 mennesker til. NBC-show og kameraer overalt og vi applauderte på kommando. Alanis har klippet seg, fått seg kjæreste og den nye singelen var bra. Deretter er det klargjøring for avmarsj.

Bunkring av

mat, vasking av klær og oljeskift på drev og motor.

Unn-Mari får med seg Lenny Kravitz på en morgen-tv-gig før vi setter seil.

Han var hot!

Vi tanker opp skuta og seiler forbi the Battery mens vi filmer og knipser Salka Valka, og de filmer oss. Med motstrøm går det sakte under Brooklyn Bridge, mens gjennom Hells gate har vi igjen strømmen bakfra. Vi motorseiler ut i Long Island Sound i lett vind.

Marthas Vineyard

Tina blir med Salka Valka til Marthas Vineyard, der hun har ordnet gratis bryggeplass for oss. Marthas Vineyard er stedet der JFK og Bill Clinton har sommerhus som de chiller i. (Clinton innhalerer selvfølgelig ikke). De fastboende er enten fiskere eller handtverkere som jobber på rikingenes hus.

Haisommer ble spilt inn her. (Richard Dreyfus kjøpte seg sommerhus her etter innspillingen) Det er et typisk koselig sommersted, med 17.000 fastboende om vinteren og 200.000 om sommeren.

Mot Canada

Det er kaldt, jævlig kaldt. Vinden uler fra nordøst, og vi stamper for motor og seil mot Nova Scotia. Strøm imot, tåke, regn og en skog av garnbøyer gjør ikke livet om bord lysere. Roy og Jarl er ganske bleke, og med VMG på 0,9 knop runder vi sørspissen av Nova Scotia og styrer inn i en fiskelandsby kalt Locke Harbour. Harbourmasteren er ute på fiske og vil være tilbake om to timer. Vi fyrer vi opp ovnen og lager oss litt mat før vi bevilger oss et par timer søvn mens vi venter på at Harbourmaster skal komme tilbake. Bad move. I det vi skal ringe immigrasjonen, står customs på brygga. Og de ransaker båten med en grundighet som vil få Cubanerne til å bli grønne av misunnelse. 5 mann i arbeid i 3 timer, i tilegg til en elektronisk narkohund. På toppen av det hele får vi 200 dollar i bot for ikke å ha kontaktet myndighetene med en gang vi kom inn. Dårlig førsteinntrykk av Canada. (Det må være det franske froskeblodet i

dem...)

Roy har bursdag i dag så vi lager sjokoladekake. Gutta forlater oss her og tar bussen til Halifax, mens vi venter på at været skal snu så vi kan seile opp. Guttene har sansynligvis opplevd mer på disse ukene enn på lenge.

(Ja

det har vi, sier Roy.)

Dagen etter seiler vi mot Halifax og legger oss på brygga midt i byen sammen med Salka Valka.

26. mai 2004

Helge

Saft Suse

Nova Scotia

Saft Suse - Reisebrev nr. 9 – 16. April 2004

Fortsatt Bonaire
Før vi kommer oss av gårde rekker vi et siste dykk. Vi glemmer kameraet, og
forventer oss da som vanlig å se noe coolt. Denne gangen er det seriøst
stor fisk. I det jeg kommer opp fra 20 meter, ser jeg Unn-Mari som ligger
på overflata peke febrilsk nedover. Da jeg kikker ned sirkler det to digre
Tarpoon´s rundt beina mine. Den ene er større enn Unn-Mari, og har et mye
kraftigere bitt. Det kunne blitt DET bildet.....

Vi rekker også å bli kjent med naboene våre i marianen. En dame i 60-årene
som har seilt alene i 14 år nå, i sin aluminiumsbåt med rosa dekorstriper,
samt et ungt par fra USA i en Swan 56. Båten var nettopp hentet i
Jacobstad, Finland, og var den flotteste båten vi har sett. Før vi går lapper vi stakkars Il Tempo Bobbo. Vi finner 14 hull i bunnen.
Ikke rart vi har vært våte på beina i det siste....

Mot Cuba
Vi legger ut i lite vind og stekende sol. Etter hvert får vi god vind og
seiler en høy kryss. Vi setter ny rekord med 155 nautiske i døgnet og koser
oss før vinden dør helt, sørvest av Haiti. Det er plagsomt varmt og vi
gleder oss hele tiden til frivaktene da vi kan være nedenunder i Saft Suses
svale salong. Heldigvis er det ikke mye teak på Saft Suse. Eneste stedet
med teak er i cocpitdørken, og teaken der blir så varm at man ikke kan gå
barbeint på den. Vi starter jern-genuaen og putrer av gårde i vindstilla.
Det er langt til Cuba, så vi må rasjonere med dieselen.

Med ett raser fiskesnøret ut. Det blir en lang kamp, mot en sterk fisk.
Jeg har den inntil båten tre ganger før vi etter 25 minutter får løftet en
nydelig Blue Marlin opp i cocpiten. Den var 116 cm lang og bygget som en
torpedo. Mens jeg filiterer og vasker fiskeblod fra cocpiten, går Unn-Mari
i gang med middagen. Blue Marlin a la Bob. Nam nam.

I kanalen mellom Haiti og Cuba, får vi US coastguard på besøk tre ganger. De
følger etter oss i tre timer med kystvaktskipet og stiller oss hundre
spørsmål over radioen. Neste gang ser vi dem ikke, men de ser oss på
radaren og kaller oss opp fra ett eller annet sted der ute og stiller de
samme spørsmålene. Siste gangen kommer de i helikopter og sirkler rundt oss
lavt mens de stiller de samme spørsmålene igjen... Paranoide..?

Etter hvert får vi vind fra nordvest, passaten må ha tatt ferie.... Vi
krysser oss opp mot østspissen av Cuba og må deretter krysse oss vestover
igjen på nordsiden. Da vi har lite diesel velger vi å gå inn til Baracao,
Cuba for å tanke. Vi glir inn i havnen i lyset fra fullmånen, og ankrer
opp. Vi har seilt i seks og et halvt døgn. Havnesjefen har full kontroll på
oss og kommer etter hvert ut med en tolk i en lokal fiskebåt med
motorproblemer. De kan opplyse at vi ikke kan sjekke inn i landet i denne
havnen, og at vi derfor ikke kan gå i land. Vi spør om vi kan få fylle
diesel her, og de lover å prøve og ordne diesel til oss dagen etter.
Merkelig følelse å ligge for anker i et nytt land uten å få lov til å gå i
land.

Ved hjelp av canadiske Shane og Nicky i Away Home, som også ligger for anker
her og som vi ble kjent med, samt velvillige locals og et par flasker rom,
får vi brakt diesel om bord og tanket opp. Deretter forlater vi Barracao
for motor vestover langs kysten i kveldssol og vindstille.

Enda engang raser snøret ut, og denne gangen er det stort. En sverdfisk,
minst halvannen meter lang hopper sprellende to meter opp i luften i flere
febrilske forsøk på å komme løs. Deretter raser snøret ut. 200 meter, 250
meter 280 meter, jeg drar til det snella klarer å bremse, 290 meter.... 10
meter line igjen, og beistet fortsetter å dra. Plutselig blir det slakt og
kampen er over. Sverdfisken - Jones 1-0.

Vi glir inn i mangrovesumpen og finner etter hvert Marina de Vita. Der
gjennomgår vi alle innsjekkingsprosedyrers mor. Først kom helseministeriet
om bord og sjekket at båten ikke er helsefarlig. Unn-Mari måtte skrive
under på at rottene om bord ikke hadde lopper.... (helt sant!) Deretter
kunne de andre følge etter. Representanter fra customs, immigration,
veterinærer som gjennomgår matvarene, jordbruksminesteriet, havnevesene og
en narkohund som sniffet i alle krinker og kroker. Alle var hyggelige og
høflige (også hunden). Deretter var det dollar i øst og vest, alt med
kvittering og stabler med dokumenter, stempler og signaturer. Cubanere
elsker dokumenter. Alle var imponert over at Unn-Mari var Capitana om bord.
Ikke helt vanlig med kvinnelig kaptein. Deretter er det briefing av
marinaens representant, før vi kan slappe av igjen. Det gikk enklere enn
ventet, veldig profesjonelt. Canadierne fikk båten sin demontert med
skrutrekker bit for bit da de sjekket inn på sørsiden av Cuba.

Annerledeslandet
Cuba er et annerledes land. Fattigdommen er påtagelig, og å reise gjennom
Cuba er som å reise tilbake i tid. Om dette skyldes Cubas triste historie
av undertrykking og plyndring av sitt folk, samarbeidet med og avhengigheten
av det falne Sovjetunionen, eller USA´s økonomiske kvelertak på nasjonen
gjennom mange år, skal jeg ikke uttale meg om. Dette emnet er komplisert.
Ikke er dette noe tema for diskusjon med Cubanerne heller, da det er
temmelig ømtålelig og de kan ikke i særlig grad snakke om dette med
utlendinger. Hest og vogn eller oksekjerrer er like vanlig på veiene som biler. Bilene
er et syn for seg, da en tredjedel av bilene er 50-talls amerikanske flak
som ble stående igjen etter revolusjonen da amerikanerne måtte rømme.
Hvordan de klarer å holde disse dollarglisene gående er en gåte, men de
fleste har vistnok japanske motorer i dag. Resten av bilene er halvparten
gamle russiske Ladaer og liknende og halvparten japanske. Alt som finnes av
motoriserte kjøretøyer fylles alltid til randen med folk, da bussene sjelden
går, og det er dårlig med annen transport. Alle bygninger er forfalne og
nedslitte. Vi får av og til spørsmål om vi kan avse ting som er vanskelig å få tak i
for Cubanerne, bensinkanner, lim, fiskesnøre, klær, såpe etc. Brød, ris,
gass til koking og annet blir rasjonert ut fra staten i like doser til alle.
Det betyr at det er nesten umulig for oss å få kjøpt noe. Marinaen hadde
fått lov til å selge et begrenset utvalg av kjøtt og frukt slik at seilerne
kunne få ferskmat. Shane og Nicky hadde med ris og mel i kilovis for å gi
bort til folk, men det fikk de ikke lov til av helse-myndighetene, høflig
men bestemt håndhevet av vaktene i marinaen. Do not feed our human
beings.....

Vi leier bil sammen med Shane og Nicky og kjører rund på den digre øya. Her
får vi også se turist-Cuba. Som et ledd i å forbedre økonomien er Cuba
åpnet for turister, som selvfølgelig er stuet sammen på strendene foran
gyselige hoteller på rekke og rad, akkurat slik reselivsbransjen pleier å
gjøre. Trist å se. Landskapet er tørt og karrig, med kaktuser og store
palmer. I horisonten kan vi se en nydelig fjellkjede som strekker seg
vestover.

Vi leier hester og rir en lang tur, blant annet på strendene der det
blågrønne vannet gir en perfekt bakgrunn for en nydelig tur. Over oss
kretser det utallige ørner, som det kryr av her.

Det aller beste med Cuba er menneskene. Utrolig hyggelige, høflige og
smilende. Vi har aldri opplevd noe lignende. De inviterer oss inn i
hjemmene sine på kaffe, eller bare for å prate, alle hilser og smiler. Vi
får kokosnøtter, bananer, tomater, sitroner til vi ikke kan bære mer.
George, en pensjonert skipsingeniør er gammek nok til å ha opplevd Cuba før
Castro. Og han fortalte om sult og nød av en annen verden før Castro kom
til makten. Han hadde seilt på ameriknske handelsskip i 20 år, og hadde
vært i Oslo flere ganger. Cuba er bra nå, sier han, folkene er gode og jeg
har alt jeg trenger.

Etter en heller milykket tankingsoperasjon (moring som dregget, Saft suse på
grunn i myra, tau i propellen etc) setter vi kursen mot Caya Guillermo, 190
nautiske mil lenger vest på Cuba. Vi motorseiler gjennom natten mens den
cubanske kystvakten kaller oss opp på radioen og maser om ditt og datt med
jevne mellomrom. Vi ankommer Caya Guillermo tidlig om morgenen. Allerede 4
nautiske fra land er det bare 5 meter dypt. Vi snirkler oss inn mellom
revene og ankrer på tre meters dyp. Det er fortsatt en nautisk mil til land
og vi ligger i åpent hav.

I løpet av turen har vi på radioen fått med oss at det er uvær i anmarsj.
Vi sjekker nettet og det stemmer. Et lavtrykk over Florida vil gi oss hardt
vær fra nord. Vi har et værvindu på tre til fire dager før det kommer, og
bestemmer oss for å sjekke ut av Cuba og sette kursen mot USA. Men først må
vi gjennom utsjekkingsprosedyren. Vi får etter hvert kontakt med
immigrasjonen og og de lover å komme i dag. Etter noen timer kommer hele
kostebinderiet inkludert en narko-cockerspaniel durende i en praiet
dykkerbåt. En 7-8 mann hopper om bord og så er det hundre dokumenter med
stempler og signaturer og sniffende hund. Det hele går greit og Capitan
Unn-Mari får skryt for å ha alle papirer i orden.
Cuba har vært en svært interesant opplevelse og vi har fått oppleve mye på
disse dagene.

Vi legger ut om ettermiddagen med kurs for Cumberland Island, Florida. Lite
vet vi om hvilken heftig seilas det skal bli.

Surfin´ USA
Første natten er det vinstille, og vi går for motor. Om morgenen er det
blitt fin vind. Vi setter alle kluter til og seiler jevnt over sju knop på
flatt vann gjennom Old Bahama channel hele dagen. Nydeligere blir det ikke;
varmt og godt, høy fart og lite bevegelse. Etter et døgn treffer vi
golfstrømmen, det vil si den treffer oss, hardt i ryggen. Golfstrømmen har
hentet fart fra Mexicogulfen og runder Key West for så og dundre opp
Floridastredet på sin vei for å gjøre Norge beboelig. Vinden øker stadig på
og vi tar to rev i storen. Med en heftig golfstrøm kombinert med god vind
er det duket for en berg og dalbane-seilas i urolig sjø. Omtrent som
kombinert rafting og seiling. Vi gjør jevnt over 10 knop over grunnen og
Saft Suse danser over den urolige sjøen. Vi setter ny ettmåls-rekord
(Antall nautiske mil utseilt på 24 timer) med 181 nautiske. Denne natten
seiler Unn-Mari slalom mellom båtene i det sterkt traffikerte beltet mellom
Miami og Bahamas. Radar er uvurderlig i slike områder. Vinden øker mer og
mer og vi rever stadig ned for å holde farten gjennom vannet under sju knop.
(Det er langt hjem og vi har ingen seil eller rigg og miste)

Himmelen blir svart og det begynner å lyne og tordne på alle kanter.
Utenfor Palm Beach blir vi plutselig truffet av en thunderstorm. I løpet av
10 sekunder er det full storm, regnet fosser ned og reduserer sikten til 10
meter. Vinden blåser havet flatt og hvitt. Jeg rever det lille vi har oppe
og loggen viser fem og en halv knop på bare riggen. Etter et par timer har
det beveget seg videre og vi kan seile normalt igjen. Skjønt med 10-12 knop
på GPS´en kan det vel neppe kalles normalt på en 33 fots båt. Vi surfer
videre og gjør syke hastigheter. Vi gjør 13 knop over grunnen på det meste.
Vi reduserer stadig seilføringen for å holde farten nede og ikke slite for
hardt på seil og rigg, men ingenting kan hindre at vi igjen setter ny
ettmåls-rekord med 201 nautiske mil.

Siste delen fra golfstrømmens senter og inn til St. Mary´s entrance ved
Cumberland Island skulle være en sjarmøretappe på 80 nautiske med bidevind
fra sør. Kystvakta lover oss 20 knops vind fra sør, så vi velger å
fortsette til mål. Men de tar feil. I stedet får vi 18-20 sekundmeter fra
vest-nordvest. Og med en peiling til waypoint på 321 grader skulle det bli
slitsomt. Det betyr høy kryss i grov sjø. De grunne farvannene byr på
svært krappe bølger og Saft Suse dundrer inn i bølgene som en torpedo med
bare en fjert av en genua ute. Det blir et slitsomt, vått og kaldt døgn
uten mat og søvn, med 7 varmegrader (litt av en overgang fra Cubas 35
varmegrader 48 timer tidligere) mye salt sjøsprøyt og avsluttet med en
vanskelig navigering over grunnene inn moloen til Cumberland. Vinden gav
oss aldri fred, selv inne i moloen var bølgene så store at Saft Suse gikk
ned med baugen gang på gang. Saft Suse tok utfordringene med stoisk ro og
jobbet seg jevnt og trutt mot vinden igjen hver gang den ble slått tilbake.
Makan til skute! Mens vi sliter som verst kommer en stor delfinflokk opp
ved siden av båten og hopper og leker i bølgene mens de synger "You can do
it - you can do it...."
Siste biten blir vinden umulig og vi rever alt av seil og krysser oss opp
for motor. Med VMG på 1,5 knop blir det en tidkrevende prosess i den grove
sjøen og motoren får kjørt seg.. Volvoen klarer brasene perfekt og blir der
og da døpt VSM - Verdens Sterkeste Motor.

Vi går kanalen inn til Fernandina beach og dropper anker kl 06.15 mens
vinden uler og krenger båten. Saft Suse er helt tørr under dekk. Det er
svinkaldt. Vi får i oss varm mat og kakao og skyller saltlagene av
ansiktet før vi slokner under alle dynene vi har. Fin tur.


Helge
Saft Suse
Fernandina beach, Florida
16. April 2004

Saft Suse - Reisebrev nr. 8 – 25. Mars 2004

Chaguramas, Trinidad

Bicepsen min ser ut som et litt tykt fiskesnøre. Resten er sporløst

forsvunnet. Og deltoiden (minimus) og supraspinatus er flat som en

pannekake. 6 uker med armen i fatle setter spor. I tillegg har Unn-Mari

klippet meg på kaia i dag og jeg ligner mest av alt på Aron Carter i

Westlife. Ja ja - man kan ikke få alt her i verden....

Det er varmt. Sitter man helt i ro går det bra. Men bare man slipper en

fjert, så renner svetten nedover ryggen. Vi begynner å bli lei av å jobbe i

varmen, og ønsker oss ut i havet. Litt arbeid igjen nå, og med en "fikses

senere-liste" så kan vi snart stikke. Venter på 100 kart fra

kopierings-luringen.

Karneval-tid

Det drar seg mot finalen i karnevalet. Overalt høres utrolig høy musikk,

soca, calypso og steel pan bands, folk danser og synger overalt og

lommetyvene lever glade dager. Folk fester mer og mer. Et steel pan band,

er et band bestående av bare trommer, eller rettere sagt oljefat som er

stemt til å spille alle tonene i forskjellige felter. Opphavet til disse

bandene er alle oljefatene som lå igjen i Trinidad etter andre verdenskrig.

Etter en steel pan band konsert, havner vi på nachspiel i en fransk båt og

en gitar og digeridoo-jamsession. Der treffer vi en søt innfødt

Trinidadianer-jente som kan synge Ante-sangen (joiken) Det er tydelig at

Visaya og sjøsamene har satt sine spor i Chaguramas....

Vi overværer barne-karnevalet der unger fra 3 til 15 år konkurerer om å

overgå hverandre i vanvittige karnevalskostymer. Utrolig mye gode ideer og

fargesprakende kostymer, der ungene var utkledd som sjørøverskuter, fly,

påfugler og prinsesser. Noen av ungene hadde så store kostymer at de ble

tatt av den nordøstlige brisen som blåste over Port of Spain og hadde store

problemer med å holde seg på beina. Dette fremkalte selvfølgelig

kommentarer fra seilerne på første benk. "Husk å reve i tide", "kan ikke

seile spinnaker motvinds" "Stram inn skjøtet" osv osv....

Vi blir stadig kjent med flere seilere, Con Amore fra Halden som har vært

ute i 3 år og har ett igjen, Pomona fra Kongsberg som skal være ute lenge og

skal seile rundt, Kenneth fra Skåne som solgte sine 1000 sauer, bygde sin

egen Allegro 33 og har seilt 41.000 nautiske mil siden 1999, Rya fra Tucson

som ikke har noen havn å seile hjem til da det bare er ørken i Tucson,

Cedric som driver bar i Bretagne om sommeren og bygger opp en vraket båt i

Chaguramas om vinteren, for å sette seil vestover, Jimmy på 33 som solgte

helsestudioet sitt i Danmark og kjøpte båt for å seile resten av livet,

Vietnamveteranen som snakket om alle skuddskadene sine, Scotten som skal

rundt jorda i sin Westerly 36, surferen Ray, folkevognselgeren fra New York

som skiltes fra kona og er på langtur for å feste og som alltid har drømt om

å seile jorda rundt to ganger..., George som skal selge sin Nauticat 33 da

han og kona er blitt for gamle til å holde båten i stand og er nå på vei

hjem for og måke snø i Toronto, biokjemikeren Joe som pensjonerte seg da han

var 40 og nå har vært ute og seilt i 24 år. Alle har sine historier, alle

har oplevd sprøe ting og sett utrolig mye. Vi treffer også hyggelige Ron og

Barb Bayer fra Halifax, som har seilt på New Foundland og har mye interesant

informasjon om dette området.

Endelig krysser vi av siste punktet på arbeids-lista. Vi cruiser direkte

til Scotland bay og dropper anker. Ingen soca-musikk, og en sval bris over

Saft Suse. Leser Batman og spiser sjokoladekake mens apekattene rotere i

buskene rett innefor oss og lager de skumleste zombie-brølene jeg noen gang

har hørt. Vi går turer i jungelen på apekatt-leting, men de er sky.

Jungelen er tett og skummel med mange rare lyder.

Ny farlig episode med Venezuela-pirater rapportert i går. Unn-Mari treffer

det skremte mannskapet og får førstehands informasjon. (Det gikk bra med

dem) Vi velger å vente på Solid, som har båten på land, slik at vi kan slå

følge vestover. To båter er tryggere enn en. En uke ekstra på Trinidad,

med den helvetes soca-musikken, men det er vel verdt det...

Bugs

Så langt har vi holdt båten rimelig fri for småkryp, men her får smådjevlene

overtaket. Det dukker opp litt flere kakkerlakker enn det Unn-Mari setter

pris på og hun erklærer krig. Væpnet til tennene med sprayflasker, borsyre

og gift-feller, tar hun opp kampen. Hun gasser hovedkvarterer deres under

kjøleren, og da dukker de opp på nye områder, og så snart de er ute i åpent

lende, kaster hun seg over dem med mord i blikket. Etter en intens blitz

krieg så ser det ut til at vi har fått erobret lendet tilbake, men det

dukker opp noen spredte tropper innimellom. Tiden vil vise om vi har

kontroll over fienden. "Bare vent til Grønnland, svinepelser!", sier

Unn-Mari.

Karneval-finale

Det ryr inn med Norske båter. Mirandi, Red bull, Nauplius, La Familia,

Makai, Spetakkel, Euphoria og sikkert flere. De skal få med seg

avsluttningen av karnevalet.

I dag har vi vært på "Jouvet", som startet klokken fem i morges. Etter

voerspielet fra helvete hos Mirandi med over 20 stykker om bord, dro vi til

byen halv fem. Der var opptogene i gang. Folk danset og sang i gatene,

alle var innsmurt i maling, olje, mel og annen dritt og lastebilene med

kjempe-høytalerne og perkussion-band pumper ut soca musikk til øret blir

stort og vått. De som ikke var innsmurt i griseriet ble raskt offer for

malingsspannene og malingssprutene. Også vi. Mye heftig "wining" i gatene,

der damene gnir rumpa mot mannens snabel-område og gnikker og gnur til de

heftige rytmene. Damene har roterende underliv og stå-rumper og gutta

gliser og jukker med.

Etter to timers søvn braker det løs med finale-opptog. Hele Port of Spain

er stappfull av karnevals-deltakere i vanvittige, fargesprakende kostymer,

semi trailere med høytalere og perkusjons band og DJ´s. Alle spiller de

samme låtene. Soca.... Hele opplevelsen er en intens energiutfoldelse der

alt er lov. Port of Spain har vanligvis 350.000 innbyggere. I den siste

uka har det vært over en million mennesker i den lille byen. I natt klokka

12 er det slutt. Vi har allerede gitt oss, og skal legge oss nå. Klokka er

jo snart åtte.... Søvn er undervurdert.

Time to go

Endelig vind og hav. Vi dundrer nordover i 7-8 knop for å komme klar av

pirat-kysten nordøst i Venezuela. Bak halser Solid og amerikanske 2nd Lady

som har bedt om følge forbi dette kystområdet. Vi går med lanternene

slukket, men etter at amerikaneren holder på å renne ned Solid i mørket,

setter vi på lanterner igjen. Vi reduserer seilføringen til Solid holder

vår fart og vi seiler samlet gjennom natten. Unn-Mari har halsbetennelse og

feber, men tar likevel sine timer på nattevakt.

Venezuela

Vi ankommer Los Testigos klokka ni på morgenen, som planlagt, og sjekker

inn. Det er egentlig ikke innsjekking, men kystvaktstasjonen her gir 72

timers oppholdstillatelse på øyene før man må gå til fastlandet eller til

Margarita for å sjekke inn i landet. Legger oss utenfor en kritthvit

strand nord på Los Testigos grande.

I det jeg gjør den daglige inspeksjonen av riggen, blir jeg kald. Babord

røstjern, det som fester begge vantene i dekk, er brukket rett av. Kjøpt

nytt i Juni..... Heldigvis tok vi vare på ett av de gamle røstjernene da vi

skiftet, så etter å ha demontert hele bokhylla, flyttet 100 bøker og slakket

ned riggen, byttet vi tilbake til det gamle. Det får holde til Bonaire

eller Margarita. Vi må finne en sterkere løsning på dette.

Los Testigos er en liten øygruppe tilhørende Venezuela. Den er det vakreste

stedet vi har sett så langt. Kritthvite strender, utrolig klart vann,

vanvittig mye fisk og hummer og nesten ikke folk. Her er ingen biler, ingen

veier, ingen strøm og ingen telefon. Havet er arbeidplass, lekeplass,

matauk, kommunikasjon og kontakt med omverdenen. Her bor det bare til

sammen 55 mennesker, som alle lever av fiske og languster-fangst. I

languster-sesongen kommer også noen fiskere fra Margarita, så da er det ca

80 mennesker her. Fiskerne er vennlige og selskapssyke. Vi blir invitert

på fest hjemme hos dem og følte oss veldig velkommen. De forteller om dype

haidykk, barracudaer på to og en halv meter og 3 knops strøm. De snakker

stort sett bare spansk og vi snakker stort sett bare engelsk, men rom´en er

en god oversetter, og vi ler og gliser under palmene, og danser under

stjernene.

Vi blir også kjent med "The king", kongen på øyene. Han er far eller

bestefar til stort sett alle som bor her, og styrer alt. Han har cowboyhatt

og snake eyes. Gjennom han fikk vi umiddelbar tillatelse til å være på

øyene så lenge vi ville, og til å drive undervannsjakt med harpun, noe som i

utgangspunktet er strengt forbudt. "Mi amigos - no problema !!"

Hver dag leverer fiskerne languster over rekka, som vi spiser i alle mulige

variasjoner sammen med Lena og Morten på Solid. Når vi heller vil ha fisk,

får vi tunfisk stor som en hest. Det blir hyggelige matorgier, annehver

kveld i Solid og i Saft Suse. Vi dykker hver dag og ser store barracudaer

som patruljere dypet, havskilpadder og languster. Det er et enormt dyreliv

under vann her. Vi prøver å fange languster, men med høyrahånda full av

kråkebolle-pigger gir jeg etter hvert opp. Det krever nok litt teknikk, som

vi aldri lærte på grunnskolen i Bardu.

Etter at vi hjalp fiskerne med litt "verktøykasse på boks", slik at de fikk

demontert startapparatet på påhengeren sin, ber vi dem obord på en øl.

Philippe spiller gitar med et imponerende høyrehandsbruk og synger

tradisjonelle Venzuelianske viser og jeg spiller trommer mens solen synker

ned i havet. Sjefen drikker opp den ene rom-flaska vår på 2 timer, mens de

andre nøyer seg med en øl. I det de drar, inviterer de oss med på fiske

dagen etter, og vi takker ydmykt ja.

Ut på fiskebåt

Vi blir hentet klokka seks om morgenen, i sprutregn, og den store fiskebåten

ruller tungt i sjøen inntil Saft Suse i det vi hopper over og om bord.

Skipperens sønn styrer den Venezuela-bygde fiskebåten mot første garn, mens

skipperen tar seg en strekk i en av de seks køyene om bord. Det har vært

røft vær i det siste, så garnene er både tvunnet og fulle av alskens søppel,

ankere, fiskeliner, koraller og bunnstein. Men de haler opp flyvefisk,

eagle ray, flyndre, murene, en kjempefotball med pigger, en gigantisk

barracuda og en gravid hai. Haien fødte en flokk unger på dekk rett foran

øynene på oss, og to sindige Bardu-døler fikk hakeslepp.

Siste stopp er hummer-garnet, som i tillegg til hummer og krabber også er

fullt av en fisk som stinker så jæv..... at de fjernet den fra garnet før de

tok garnet over rekka. Gutta koker kaffe til oss, som mest av alt smakte

sukker, men det er tanken som teller. Så setter vi kursen tilbake til Saft

Suse. Vi får med oss en haug med krabber og hummere og lager oss en nydelig

brunch før vi tar oss en strekk. Fiskerne returnerte for å renske garn og

sette det ut igjen. Og vi sover lunch, overveldet av gjestfrihet og

selskapssyke.

Bonaire

Vi letter anker ved midnatt. Månen er stor og gul og står rett over Saft

Suse. Det er fullmåne. Vi seiler like fort som Solid på platt lens i den

lette vinden, og i det sola står opp, filmer vi hverandre og tar bilder mens

delfinene leker rundt båtene. Vi ankommer Bonaire 1 time før dem etter 55

timers seilas. Bonaire´s flotte, rosa flamingoer tar i mot oss i det vi

glir inn mot hovedstaden Kralendijk klokken ni som planlagt. 320 nautiske

mil er jo etter hvert blitt en liten svipptur. Vi kontakter en rigger som

skal prøve å skaffe oss nye røstjern og vi fikser og mekker noen flere

småting på båten.

Bonaire er den østligste av de tre øyene som kalles ABC øyene og utgjør de

Nederlandske antiller. Bonaire er kjent som et av verdens beste

dykkesteder. Korallrevet går rundt hele øya og starter 20 meter fra land.

Det er en fredet marinepark og myndighetene er svært opptatt av å holde

korallene i live. Det er totalforbud mot ankring på øya, så alle båtene

ligger på rekke og rad i gode moringer. Vannet er det klareste vi noen gang

har sett. Det ser ut som Saft Suse henger i lufta. Og korallene skuffer

ikke. Vakkert, godt tatt vare på og lett tilgjengelig - bedre kan det ikke

bli.

Det er rart å se så mange hvite mennesker igjen. Her er det endel turister,

mest amerikanere og nederlendere, uten at det er stressende. Her har de

styrt turismen bedre enn Canariøyene. Bygningene er små og pastellfargede,

gatene trange og stemningen er lun. Hotellene ligger langt fra sentrum.

Nesten alle båtene som ligger her er amerikanske. Med andre ord store og

dyre. De har el-start på lettbåtene, som selvfølgelig er rib´s.

Morten og Lena har det litt travelt, de skal ut i Stillehavet og skulle vært

gjennom Panamakanalen nå. Vi tar farvel og ønsker hverandre lykke til på

ferden videre.

Vi dykker hver dag. I dag svømmer vi sammen med en havskilpadde som er så

rolig at vi kan svømme sammen med den med en finger på skallet mens den

kikker på oss og svømmer grasiøst. Et stoisk dyr. Unn-Mari dykker til 24,5

meter lett som ingen ting.

Nye røstjern er ankommet (endelig!) og montert. Venter nå på en Navtex

(Værdata-mottaker), før vi seiler videre.

Neste stopp er Cuba, 6-700 nautiske mil mot nordvest, forbi Jamaica og

Haiti. Rundt Haiti må vi sloss oss mot strøm og vind et stykke. Det kan bli

stritt.

Saft Suse - Reisebrev nr. 7 – 9 februar 2004

Opp på land igjen

Etter at vi kom oss gjennom customs, helsekontoret og immigrasjonen på

Barbados, ble vi hentet av Willy´s diving and marine service, som guidet oss

til deres marina. Morgenen etter ble Saft Suse løftet på land. Vi fant

raskt ut at sprekken i gjennomføringen skyldtes galvanisk korrosjon pga at

gjennomføringen var brukt som jordingspunkt. Willy, Mike, Steven og de

andre var utrolig hjelpsomme og kjørte oss rundt hele øya på jakt etter nye

deler. Fin måte å se øya på. Når vi først hadde skuta på land, stoffet vi

samtidig båten samt skiftet alle sinkanodene og olje på drevet og skiftet

alle ventilene i gjennomgangene. Vi jobbet på spreng og fikk båten på

vannet dagen før nyttårsaften. Kane og Rita har tydeligvis mekket mye på

Indiosa, for de kunne mye rart om båtreparasjon. I det vi ble satt på

vannet kom Willy og co slepende med "Mad river", en Amerikansk 50 foter som

hadde blitt vasket opp på revet da ankeret løsnet om natta. Lensepumpene

gikk for fullt. Halve babord side var helt ødelagt og roret var ramlet av.

De hadde ikke forsikring.

Morgenen etter går vi til Carlisle bay og dropper anker ved siden av Visaya

og Bris.

Nyttårsaften

Beste nyttåraften på mange år. Jack Kerouac ville sagt "It was a mad

night". Med Visaya crewet I storslag, forsterket med en sjøsame og en

bareier fra Mo, og med reggea konsert ved stranda, karsk, god middag,

voerspiel, nachspiel med jamsession og joik, tromme munnspill og to gitarer

ble det a mad night at Barbados. Ingen shiny happy Hemsedal-wannabe-people

å se noe sted...

Barbados var en svært hyggelig opplevelse, med hyggelige folk, og god

stemning. Men dyrt er det, med norske priser på det meste.

1. Nyttårsdag ser vi Ringenes herre på kino. Det beste var publikum. Når

Aragon, Gandalf, Frodo og alle de andre ryddet opp i all verdens ondskap, så

jublet folk og trampeklappet for våre helter. Helt villt.

Dykking

Med 6 vrak liggende i bukta fra 3 til 25 meters dybde, masse fisk,

havskilpadder, krystallklart vann og høy temperatur ble det mye dykking. Vi

svømmer med havskilpadder, barracuda og enorme fiskestimer.

Mot Tobago

Det blåser storm inne i regnbygene. Vi er midt inne i en såkalt squall,

regnet pisker over skuta og gjør sikten minimal. Unn-Mari og Kane sliter i

den harde vinden. Nattevaktene er slitsomme med endring av seilføring hele

tiden. Vi går dobbeltvakter, det er bare et døgn til vi er fremme. Vi

runder nordspissen av en grønnkledd, bratt øy og styrer inn i Pirate bay ved

Charlottville på Tobago og ankrer opp ved siden av Visaya og Solid.

Jeg får en nær livet opplevelse. Å seile til en slik øy har jeg tenkt på i

12 år, og nå sitter jeg her i egen skute og spiser egg og bacon.... Rart.

Pelikanene sirkler over båten og stuper ned for å fange fisk, det kryr av

fisk på korallrevene under båten, det lukter fuktig og frodig. Det er

stille og fredelig og bølgene bryter på den hvite stranda innenfor oss.

Vi får etter hvert høre historier fra de andre båtene, og alt som har blitt

ødelagt på vei over Atlanteren. Visaya fikk ødelagt 4 seil og bøyd

spinnakerbommen i tillegg til at girkassen er gåen og watermakeren er syk.

Mirandi revnet seil og mistet hele slepegeneratoren ned på 4000 meters dyp i

en stor bølge. Picasso revnet spinnakeren 5 ganger, storseilet 2 ganger og

genoaen 3.... Jeg lurer på hvordan det gikk med svensken som lå i Puerto

Rico og klargjorde for Atlanterhavet. Han seilte alene i en Albin 57, dvs

19 fot....

Farvel til yndlings-mannskapet

Kane og Rita stortrives med slacke-livet, men til slutt innhenter

virkeligheten dem og de må hjem. Først er det avskjedsfest på The Banana

Boat, med voerspiel på Saft Suse. Vi tester den Tobagosiaaaanske

drikkekulturen (Uttales med professoralt trykk på aaaa, og med stor

overbevisning) Med kokosnøtt fylt med rom og to sugerør, og Harry

Belafonte på stereoen, går denne kvelden rett vest.

Det blir tomt etter dem, det har vært utrolig flott å ha Kane og Rita om

bord. Vi har ledd mye sammen. Hele tiden, faktisk...

Det regner mye her, varmt regn, og det blir en del inne-dager med lesing,

slacking og kos. Etter å ha sittet på ræva i et halvt år nå, begynner

kroppene våre å klage, og vi begynner med gåturer i jungelen og lange

svømmeturer for å holde oss i form. Swim to slim...

Vi cruiser til Englishmans bay og ankrer nesten alene. Bukta er nydelig,

med hvit strand og palmer som henger utover. Ikke et hus å se noe steed,

nydelig. Vi svømmer i land og en ensom rastaman tilbyr oss "Ice cream, Sir?

3 flavours. Some beer?" Vi svømmer ut igjen og Unn-Mari tryller frem en

pizza. Vi leser i solnedgangen og koser oss. Sikten i vannet er av en

eller annen grunn elendig. Så neste dag cruiser vi videre i håp om bedre

dykkeforhold og en bølge vi har sett på en video hos Solid. Den skal være i

nærheten av Irvine bay et sted. Vi har lyst til å surfe igjen.

Vi glir langs kysten med delfiner på alle kanter og ankommer Irvine bay i

styrtregn. Badebukse nedentil og gore tex jakke med hette oventil. Det er

varmt.

Unn-Mari sitter om kveldene bøyd over Passage planner, C-Map, World crousing

routes og kalender og studerer veien hjem. Ikke fordi vi lengter hjem, men

fordi vi planlegger en spennede hjemvei. Den går nordover. Vi får se om det

blir gjennomført, men planene er i hvert fall der. Har alltid hatt lyst til

å seile til New Foundland.

Surfs up - and down....

Mount Irvine bay er vel det nærmeste vi har kommet paradis, så langt. Midt

i bukta er det rolig ankring over god sand, det er lite båter, på stranda er

det en billig restaurant og dusjer, korallrevene er fulle av fisk, rokker,

skilpadder og murener, og sist men ikke minst, nord i bukta ruller det inn

en bortimot perfekt right hander. En hul og rask bølge over korallrevet der

trade-vinden alltid blåser off shore.

Det blir store bølger, og det kommer masse gode surfere fra Trinidad. Jeg

blir fanget på innsiden i det største settet jeg noen gang har sett. Dårlig

sjakktrekk.... Den første bølgen river skuldra mi ut av ledd. Når jeg

endelig kommer meg til overflaten ser jeg rett inn i neste kjempebølge. Og

deretter kommer to kjempebølger til før jeg kan kravle meg opp på brettet og

padle i sikkerhet med høyrearmen på slep. Padleturen til stranda er lang og

smertefull. Unn-Mari skyter to morfinsprøyter i armen min og får meg til

sykehuset der jeg etter tre timer blir dopet langt ned. Det trengs 4

mennesker for å få slitt på plass faenskapet.

Surfing er vanskelig å lære.....

Late dager

De neste dagene er det slacking og recovery. Det går tregt. Jeg blir

jolletaxisjåfør og kjører Unn-mari til surfen om morgenen. Sitter i

morgensolen, med armen i fatle, og ser på at hun leker i bølgene. Jeg leser

Hamsun under palmene og lurer på hva som finnes utenfor universet.

Vi blir kjent med en jazz-kvartett som har tatt et 5 ukers spilleoppdrag på

Tobago for å surfe om dagen og spille jazz om natten. Det svingte som

f...., og de var nok bedre musikere enn surfere.

Vi seiler til Pigeon Point, legger oss mellom revene og den hvite stranden

og palmene. Mye arbeid for Unn-Mari nå. Man er ganske ubrukelig med bare en

arm i en båt. Etter noen dager cruiser vi til Store bay. Der treffer vi

Dorthe og Henrik på Picasso og Visaya med nytt mannskap. Trygve på Bris

dukker også opp. Han er kirurg og kan fortelle av røntgenbildene at

muskelfestet på Greater Tuberkulum er brukket av i skulderen min, men at den

ligger fint på plass. Hold den helt i ro i 4-6 uker, sier han... God damn.

Vi har en nær livet opplevelse i dag. Vi er ute og dykker, begge er nede da

en gigantisk eagle ray med et vingespenn på en og en halv meter glir inn

under oss på under en meters avstand. Den svømmer rolig sammen med oss med

grasiøse vingeslag før den glir fra oss ned i dypet. Utrolig vakkert.

Etterpå leker vi gjemsel med en stor havskilpadde.

Vi har vært nesten en måned på Tobago nå. Det er en nydelig øy, med åpne og

hyggelige mennesker, utrolig lavt tempo, rikt dyreliv, og god atmosfære.

Trinidad

Vi heiser anker rett før midnatt og glir ut i måneskinnet. En rolig natts

seilas senere glir vi gjennom det trange sundet inn mot Shaguramas på

Trinidad. Der er det kraftig motstrøm og vi gjør 2,5 knop. Rundt oss

kommer en flokk av de største delfinene vi har sett sålangt. De rir i

baugbølgen vår for å spare energi, og de dunker i skroget så båten rister.

De leker med oss, og ser oss dypt inn i øynene der vi henger i baugen og

gliser bak kameraet. Den som kunne blitt med dem, bare for en uke eller

to.....

Vi ankommer Shaguramas. Shaguramas er Tobagos rake motsetning. Vannet er

skittent, folk er travle, det er industri og mas. Shaguramas er en nedlagt

militærbase som er bygget som et gigantisk industrianlegg for lystbåter.

Her får du vistnok gjort alt og du får tak i alt. Det står hundrevis av

båter på land og flitige fagfolk (ja de finnes faktisk, bare ikke i

Norge...) jobber natt og dag. Ikke akkurat et koselig sted, men folk er her

kun for å mekke båt.

Vi gjør service på motoren, oljer treverk, lader batterier, reparerer

komfyren, fyller gass, lager nytt oppheng til påhengeren, reparere

sprayhood, og får sydd trekk til påhenger og pidestall, slår maljer,

reparerer lensepumper, vasker kjølsvin, polerer båten, samt 100 småting til.

Det er stekende varmt og lite vind. Vi svetter bøtter. Unn-Mari gjør det

meste av arbeidet, jeg er handtlanger, dele-shopper og peker mye.

Innimellom er det kino eller sene kvelder med Solid og Nauplius som også

ligger her.

Vi blir kjent med en Amerikansk kirurg fra Tucson som bekrefter bruddet i

skuldra og som etter 10 minutters bekjentskap låner oss detaljkart for hele

østkysten av USA. Juhuu. Vi går gjennom en fengselslignenede prosess på

den Amerikanske ambassaden for å få visum til USA. Nå gjenstår det bare å

kopiere en haug med kart over nordområdene. Vi har funnet kartene, på en

Norsk båt, nå er det kopieringen som gjenstår.

Alle planene om å seile til Venezuela droppes. Statistikken for

piratvirksomhet med vold er for stygg nå til at vi gidder. Sansynligeten

for problemer er liten, men det er nå bare 6 dager siden skipperen på en

sørafrikansk yacht ble skutt og drept nord for Testigos. I stedet

planlegger vi å være med på deler av karnevalet i Trinidad (kjent for å være

bedre enn karnevalet i Rio...) for deretter å gå til Bonaire i de

Nederlandske Antiller.

To be continued....

Helge

Saft Suse

9. Februar 2004

Saft Suse - Reisebrev nr. 6 – 28 desember 2003

Mot Kapp Verde

Waypointet ble lagt på Isla Sal, den østligste av de 10 øyene som utgjør

Kapp Verde. Vi fikk god vind fra vest etter 2 minutter for motor ut fra

Puerto Rico, som igjen ble erstattet av passaten fra nordøst etter 4 timer.

Passaten blåste med konstant bris og vi seilte med 5,6 knop i snitt hele

veien. Utseilt distanse var 790 nautiske og maksfarten i surfene var 12.4

knop. Vi brukte 5 døgn og 21 timer. Når bølgene var på det største fikk i

besøk av 50 delfiner som surfet rundt oss og lekte i bølgene. Den ene

delfinen bet dessverre på fiskeutstyret vi hadde ute, og 300 meter line og

agn var borte på 3 sekunder. Vi så også en gigantisk hval 20 meter unna

båten samt en million flyvefisk. Det nye mannskapet, Kane og Rita, kom

raskt inn i rutinene og stemningen om bord var høy. Bob´s kjøkken leverte

varene hele veien. Hjemmelagd pizza i 5 meter høye bølger står det respekt

av.

Unn-Mari og skeptiske Rita tar seg av innsjekkingenpå Isla Sal etter en

taxitur til flyplassen på et lasteplan i svimlende hastigheter.

Langturbåt

En langturbåt er et eget lite samfunn. Med egen resturant, eget

strømkraftverk, egen avfalls og renovasjon, egen vannforsyning, reparasjon

og vedlikehold, 24 timers vaktservice, i tillegg til navigasjon og seiling.

Akkurat dette med avfall skulle bli et problem på overfarten. Akkurat etter

ett døgn gikk dassen helt tett igjen, så alle måtte drite i plastposer.

Ikke akkurat delikat, men greit nok. Vel fremme på Kapp Verde gikk Kane and

Jones shitmaster team i gang med doreparasjon. Mens Kane pumpet dassen,

staket fridykker Jones opp avløpet fra undersiden. Å bli angrepet av 112

liter gammal dritt under høyt trykk under vann er ikke noe jeg unner selv

Kjell Magne Bondevik. (Jo forresten...) De som evt så meg fra nabobåtene

trodde vel jeg ble angrepet av hai der jeg krampesvømte mot gummibåten og

stupte oppi til frisk luft og redning.

Med gitarkamerat Kane om bord, ble det karsk i solnedgang og nye tolkninger

av gamle låter. Tromsø-mannskapet stekte nordnorskt blekt kjøtt på dekk på

dagtid så lukta dreiv innover land.

Vi legger oss i en fin bukt, utenfor en uendelig ørken. Der ligger vi alene,

fridykker og synger gamle sanger om igjen. Etter noen dager setter vi igjen

seil for å gå til Sao Vincente. Mørke skyer, vindstille og lyn og torden

gir oss en ett døgns rullende motortur. På kaia blir vi møtt av smilende og

hyggelige boat boys, som kan fikse alt for oss. De passer båten, jolla,

tømmer søppel og bærer vann. Folk er hyggelige, høyreiste og pene. Men

fattige. Øyene har ikke mye å by på bortsett fra fiske og en gunstig

plassering for strekking av Atlantiske kabler, og det meste av pengene

kommer fra EU-land som har adoptert hver sin øy.

Vi treffer Nauplius og får oss en Whiskeyrunde om bord sammen med mannskapet

på barken Gunilla som er et Svensk skoleskip på 405 tonn. Vi avtaler med

Plottiplutt, ehh Nauptilus å møtes på Bermuda i Juni for å seile til

Grønnland sammen. Biolog-gutta tar altid slike avgjørelser over en palle

vin.

Det lange strekket

Vi fyller vann og diesel og er klar for Atlanteren. 11. Desember kl 1300

legger vi ut i fin vind i venturien mellom Sao Vincente og Santo Antao.

Etter 4 timer dør vinden helt og vi ruller i bølgene. Men vi driver jo i

riktig retning så...

Slepegeneratoren, som skulle skaffe oss all strømmen på overfarten, svikter

oss ettere 30 nm. Da har vi over 2000 nm igjen.... Komfyren ramler ned litt

senere, og det lekker ferskvann ned i ektesenga... Elendig start.

Etter mailing til Duo Gen i England, finner vi feilen på slepegeneratoren og

lager nye deler av biter av komfyren. Etter to misslykkede forsøk klarer vi

å få den til å gå en stund, og vi får ladet opp batteriene igjen. Vi setter

igjen autopiloten i arbeid, så vi slipper å stå til rors, enn så lenge.

Nytt oppheng til komfyren blir produsert. Tricky jobb i den grove sjøen,

men to svette Bardudøler får etter hvert svineriet på plass.

Vi ser en spermhvalmor med en kalv som svømmer 10 meter fra båten, og

gigantiske flokker med flyvefisk lager underholdning hele tiden. Å se 200

flyvefisk som tar av i formasjon, blinkende i solen, er et vakkert syn. De

drøyeste flyvefiskene tar av medvinds og surfer lavt og fort over

bølgetoppene, mens de carver fete svinger. Tunfisken hopper også ut av

vannet av og til. Og delfinene.... De underholder oss i store flokker, med

doble baklegse saltoer, to meter oppi luften, gjerne i par, for så å dundre

ned med et kjempeplask. De er klin gærne !!

Fiskeriet går ikke særlig bra. Etter å ha mistet 4 fisk, får vi endelig

landet en Dorado, som smaker fantastisk. Vi mister deretter to til. Etter

dette gir vi mer eller mindre opp, da line og agn stort sett forsvinner.

Vi mister vinden, så vi legger kursen sørover på leting etter passaten. Vi

finner den etter et døgn, og den blir bedre etter hvert. Samtlige av

mannskapet får midtskill i nakken og blir solbrente på babord side. Dagene

blir varmere og varmere. Og vi sitter på dekk å øser vann over oss mens Saft

Suse suser av gårde gjennom bølgene.

Nattevaktene er nydelige, med bare 26-27 varmegrader, en vanvittig

stjernehimmel, karlsvogna opp ned rett i styrbord, nordstjerna lavt over

horisonten og passaten i ryggen. Det er fantastisk å være her, midt i

Atlanteren i en liten båt. Jeg føler meg privilegert, alt er helt Zen.

En nattevakt jeg sitter å handstyrer, blir det plutselig dagslys.... Jeg

kaster meg rundt å ser et stjerneskudd som er så kraftig at det lyser opp

alt rundt båten. Naturen er vakker.

Vi seiler genaker i lett vind. Sola steker og jentene sitter på dekk og ser

på en delfinfamilie med en babydelfin som leker foran baugen. Med et smell

går spinnakerbommen rett av og treffer Rita i nakken. Det går bra, men hun

blir småsjuk av smellen. Hun blir beordret til sengs og slipper nattevakten

sin. Dagen etter skjøter vi spinnakerbommen ved å sage spor og klemme den

ene delen inn i den andre med torniquet og popper det hele sammen. I

tillegg til den stadige mekkingen for å få slepegeneratoren til å gå litt

til, blir dette den store mekkedagen. På kvelden rydder vi verkstedet og

skyller cocpit for metallspon og dritt.

Vi seiler forbi et gammelt garn som ligger å driver. Under slikt søppel er

det altid et yrende liv, da fisk søker tilflukt og beskyttelse under slike

ting. I det vi glir forbi ser vi store stimer av fisk og blue Marlins som

skyter gjennom det krystallklare vannet på jakt. Et fantastisk syn. Neste

natt blir Kane torpedert av en flyvefisk i mørket.

Halvvegs blir det feiring med sjokoladekake og kald melk til frokost. Da har

vi 999.9 nautiske mil igjen.

De gode samtalene, og filosofiske diskusjonene i den flammende solnedgangen,

Ritas fredagspils, skipperens ost og skinke-stunder, ønskekonserten hver

kveld, den gode maten fra Bob´s kjøkken som alltid er dagens høydepunkt,

badedagene, gleden over å se 6 tallet på loggen, gleden over å ha Kane og

Rita ombord. Alt gjør reisen til en utrolig opplevelse. De som synes en

transatlantisk seiltur er kjedelig, må være blinde.

Saft Suse

Saft Suse er en Scanmar 33, bygget av Brødrene Børjeson i 1985 for

Sjølystmessen i 1986. Båten er genialt innredet og var forut for sin tid.

Den seiler meget bra og tar bølgene nydelig. Den er begynnermyk og

sluttstiv. Den har relativt stor seilføring og går godt i lett vind, vi

seiler fra 45 fotere i lett vind. De bakovervendte salingshornene er ikke

noen god løsning for sløring da storseilet får mye gnaging fra salingshorn

og overvant. Disse har vi derfor kledd med plastslanger for å hindre

gnagingen. Preventeren står allltid på. På enden av bommen.

Passatriggen vår har vært kun genua spridd med spinnakerbommen. Med vinden

rett i ryggen er dette den beste og mest fleksible seilføringen, og vi kan

reve helt på 10 sekunder. Når vinden er lett, flyr vi genakeren. Den har en

"do-ring" og strømpe-løsning og kan også reves på 10 sekunder, selv uten

storseilet oppe. Denne spris også med spinnakerbommen for å holde den i ro

i dønningene. Begge seilene skjøtes bak i taljer i båtens aktre hjørner.

23.12 - Lillejuleaften

Solen steker og vinden er god. Under dekk er det rydding og vasking til

jul. Julesangene strømmer ut av høytalerne så alle delfinene skal kunne

høre. Juleduker og nisser blir hengt opp, pepperkakene kommer frem.

Lillejuleaftentradisjonen min har vært å dra hjem til Kane, ha med gitaren,

få servert karsk og bomme snus. Da fikk jeg alltid Ettan snus. Denne

tradisjonen skulle holdes vedlike. Kane hadde med seg, i tillegg til 80

bokser General, en boks Ettan. Vaktene ble timet så gutta fikk frivakt på

kvelden og spilte gitar, drakk karsk, snuste Ettan og sang mot

stjernehimmelen. Fet kveld. Rita tok en ekstra lang nattevakt for at gutta

skulle få sove ut.

24.12 - Juleaften

På nattevakten hadde Rita sett ett eller annet som lød ho ho ho og som bare

førte en rød lanterne. Hun var sikker på at det var Rudolf. Og ganske

riktig. Om morgenen hang det sprengfylte julestrømper i taket. Med

julehefter, rosiner, marsipan, nøtter og en rar and med lange svømmeføtter

som raskt fikk navnet Dharma. Svømmeføttene var av det kjente merket

"Plattfot a la gakk gakk" (Made in Taiwan). Unn-Mari fikk tåspredere og

julerød neglelakk til tærne.

Etter en god julelunch fra Bob´s kjøkken var det julebading på dekk. Vi

skiftet til rene surfeshortser og T-skjorter og var klare for julemiddagen.

Julegrøt med litt pølse til, og rød saft og juleservietter. Nam. Og med

Jussi Bjørlings O Helga natt på stereoen blir stemningen akkurat slik den

skal være i jula.

Vi ringte hjem til familiene våre og det var hyggelig å høre at jula gikk

greit uten oss og at vi var savnet. Vi lovte at neste år kommer vi hjem til

jul.

Etter grøten kom alle julegavene fram. Med fine hilsener fra kjente og

kjære hjemme, fine bilder fra hjembygda og fine gaver, ble det en fin

juleaften mens solen sank i havet. (Jeg fikk skipperens lakrisbåter hos

favorittjentene mine) Gavene fra Cecilie var nok de som fremkalte de

største latterkrampene. Redningsbøyene til båtens maskot Fjodor og Uffes

maskot Chicken var fantastiske. Jeg får meg tromme fra Kapp Verde av

Unn-Mari så nå er det slutt på lufttrommingen.

Etter gavene var det gløgg til alle mens mørket falt på. Deretter var det

tilbake til virkeligheten og nattevaktene.

Vi får mindre vind og igjen flyr vi genaker. Med et smell ryker

genakerfallet og genakeren går i vannet. Den berges raskt og alt har klart

seg bra. Men vi må klare oss på genoaen frem til mål. (Genoafallet er

routet gjennom en antivri-dings i toppen av masta og denne vil ikke tåle

belastningen av en genaker.

Nest siste døgnet får vi en sprekk i en gjennomføring for avløpet til

dassen, så når vi kommer frem, må vi løfte Saft Suse ut av vannet igjen for

å skifte denne. Vi ringer Barbados og avtaler løft.

Nå synes jeg vi har hatt mye hendelser på averfarten, men når man tenker

etter, så har vi seilt over 6000 nautiske mil. Bare de siste to ukene har

vi seilt like langt som en gjennomsnitts seilbåt i Oslofjorden går på 4 år.

Så det er klart at utstyret slites.

27.12.03 - Vi går for motor. Nesten ingen vind. Vi motorseiler inn i natten

mens vi jammer med tromme, gitar og allsang.

28.12.03 - I det månen går ned, ser Rita de første lysene fra Barbados. Når

solen kommer opp, stiger den lave øya opp av havet. Den ser liten ut.

Klokka 13.30 lokal tid klapper vi til kai for å sjekke inn i landet. Vi har

da seilt 2106,5 nautiske mil på 17 døgn, 3 timer og 30 minutter. Det gir en

snittfart på 5,1 knop. Maksfarten har vært 9,2 knop. Kane vinner veddemålet

om tid over. Han tipper 17 døgn og 2 timer.

Ankerdrammen smaker godt, vi er litt stolte og det er rart når båten ligger

stille.

28.12.2003

Helge

Saft Suse

Barbados

28 desember 2003

Siste nytt – Saft Suse ankommet Bridgetown, Barbados

Her er Helges knappe men åpenbart glade epost mottatt 28 desember:

*******************************************************************************************

Juhuu !!

Da har vi kryssa fjorden.

Ankomst 13.30 lokal tid den 28.12.03

Ligger i Bridgetown, Barbados.

2106,5 nm

17 døgn og 3,5 timer

5.1 kts i snitt

300 varmegrader i vannet, 400 i skyggen

Nydelig tur.

Saft Suse

*******************************************************************************************

Saft Suse - Reisebrev nr. 5 - 29 November 2003

Værfast på Fuertaventura

Det regner og blåser, alt kommer fra vest, og vest er dit vi skal,

selvfølgelig. For de av dere som ikke har så mye erfaring med seiling, kan

det opplyses at hvis man seiler mot (u)været noen timer, ønsker man seg ofte

til fremmedlegionen eller lignende institusjoner for å slappe av... Men med

en gang man snur rompa til været og seiler med vinden og bølgene, forvandler

alt seg om bord og det blir varmt, stille, fredelig og rolig. Vi venter med

andre ord på en vinddreining. Det er ikke så lett å vente når jeg er tom

for snus og skumle Geir har ankommet Tenerife med mange deilige bokser

General om bord......

Vi leier bil og leter opp de gode surfespot´ene. Men alle spot´ene er blåst

i filler. Vi møter to forblåste Askergutter på Cotillo beach som bodde i

telt på stranda. De har sand i ansiktet. Vi ser at surfeskolene drives

ustoppelig og de stakars tyske elevene tror vel at det er surfing de driver

med der ute i de kaotiske vindbølgene som krasjer på stranda.

På veien tilbake må vi over et lite fjellpass og der er det nylagt

asfalt.... Vi kjører til båten og pakker ut longboardet (med hjul) og

returnerer til passet. Med Unn-Mari som følgebil-sjåfør, fotograf og film

crew, cruiser jeg 6,5 km nylagt asfalt i Fuertaventuras daler. Gjennom

søvnige landsbyer, forbi sinte bikkjer og gjeitefarmer og ned mot havet på

andre siden. Fett. Unn-Mari begynner å betvile alderen min.

Ellers er Fuerta en turistmaskin 1), men også et edorado for gode surfere.

Det er surfbrett og surfere over alt, og vi treffer hyggelige locals også

her.

1) Etter å ha besøkt Gran Canaria senere, vil jeg revurdere denne

uttalelsen. I sammenlikning meg Gran Canaria er Fuerta en ødemark på linje

med Gobi ørkenen i nord Kina.

Lanzarote

Det er ikke plass til oss mer enn to dager i havna på Corallejo, så vi går

over til en ny marina på Lanzarote. Den heter Marina Rubicon og er flott.

Her løfter vi Saft Suse ut av vannet for å tighte propellen som har slarket

en stund, skifte alle zinkanodene og bore et saltvannsinntak til byssa. Det

er alltid kjipt å løfte seilbåt og jeg legger inn to klyper snus før vi

løfter. Med Terje fra Mirandi som moralsk støtte og mekke-ekspert, og

telefon til Lunde båt og Volvo hjemme i Norge, går reparasjonene greit. Vi

må likevel vente til dagen etter med å sette ut. Litt merkelig å sove om

bord, 5 meter over bakken...

Tenerife

Vi seiler tilbake til Fuerta for å treffe skivenninne Cecilie og kjæresten

hennes som er på surfeferie. De ber oss ut på luksusmiddag på en ekte

restaurant og det blir veldig hyggelig. Dagen etter setter vi seil for

Santa Cruz på tenerife, der Michael fra Scanmarklubben har ordnet med

prioritet hos en seilmaker. Vi må reparere genoaen som er slitt. Michael

har slått seg ned på Tenerife etter at han seilte sin Scanmar 33, Flying

Eagle, over Atlanteren i fjor. Han svarte på mange rare spørsmål fra oss på

mail i fjor og vi fikk mange nyttige tips.

Turen til Tenerife går unna med 7,1 knop i snitt, men da vi begge er sjuke

og har feber, blir det tunge nattevakter i den grove sjøen og lite overskudd

til å glede seg over seilasen.

Vel i havn rir vi av feberen, og treffer Michael og kjæresten samt både Red

bull og Solid. Solid skal bytte motor, og sparer ca 30.000 på å skifte her

nede kontra i Norge. Seilreparasjonen varer og rekker, manjana manjana, og

svigers, som har ankommet Gran Canaria, må vente på oss. Michael ringer og

ringer til seilmakeren, og til slutt får vi seilet levert på brygga. Takk

til Michael for all hjelp! Seilet har fått ny UV-beskyttelse og arbeidet

ser bra ut. Vi legger ut like etterpå i et nydelig måneskinn. Det blåser

godt fra nord, og vi suser av gårde mot Gran Canaria.

Juleaften

Vi ankommer Puerto Rico klokka 5 om morgenen, og får etter hvert lurt oss

til en plass i den kjipe marinaen. Svigers kommer etterhvert innom og det

blir et hjertelig gjensyn. De har også med seg 40 bokser snus, ny CD

brenner, digitalkamera m/undervannshus, bringebær-syltetøy fra Bardu,

røkelaks fra Salangen, komplett havfiske-utstyr pluss vanlig fiskeutstyr,

salte godterier til Bob, post, vaffeljern, 10 kg mel og mye annet. Rene

juleaften om bord.

Syden

Om kvelden går vi ut på restaurant, og vi oppdager at vi har kommet til

syden.... Syden, kjære leser, er helvete på jord og prostitusjon av land og

folk, slik som bare den avskyelige reiselivsbransjen kan klare å få til.

Norske barer, med norsk meny og slitsomme kelnere med alternativ legning som

slår ubrukelige vitser på dårlig norsk, mens slitsomme selgere prøver å

selge blinkende plastdingser ved bordene hvert 3. minutt. Mellom alle de

glorete neonskiltene finner man norske butikker der man kan kjøpe norsk mat

mens man leser dagens VG og klager over hvor dyrt det har blitt her nede

siden sist. På stranda ligger man arm i arm for å lese se og hør og bli

solbrent. Det pumpes inn så mange EU borgere inn til disse golde øyene at

veinettene og flyplassene er sprengt og fergene til Fred. Olsen går med vann

til ripa. Noen tjener mye penger på et dårlig ferietilbud.

Dagen etter forlater vi det hele, om enn for noen timer, da Saft Suse blir

booket som charter- båt av svigers og et vennepar av dem. Vi loffer en tur

utpå og alle koser seg over stillheten der ute. Vi prøver å fiske, men får

bare en overivrig måke. Det blir uansett en hyggelig dag på stille hav.

Dagen etter har vi igjen alle om bord til middag. Bob´s kjøkken serverer en

fantastisk haimiddag, og alle er fornøyde.

Charterbåt

HVIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIINNNN Det hyler i fiskesnella når snøret

raser ut. Stanga bøyer seg kraftig og jeg drar til bremsen for å stoppe

utraset. Saft Suse med mannskap er blitt chartret av svigers på vei til

Tenerife. Klokka er åtte om morgenen og vi har seilt i tre timer og fått

med oss soloppgangen. Vi seiler over 7 knop så det er tungt å sveive. Vi

drar inn snøret for hand og i det vi løfter den 4 kilos Dorado´en over rekka

går stålfortømmen rett av. Nydelig fisk med gule og grønne farger.

Vi hadde lovet svigers en soloppgang og en solnedgang på havet, men at de

skulle få oppleve å få dorado på kroken, seile gjennom en stor flokk med

hval, få liten kuling på returen, dorado-middag fra Bob´s kjøkken og se

masse flyvefisk hadde vel verken de eller mannskapet regnet med. Det ble

altså to fine seiledager, med en overnatting i Santa Cruz på Tenerife.

Teide, som er Spanias høyeste fjell på nesten 3800 meter, stakk majestetisk

opp av skyene bak oss da vi seilte inn i solnedgangen på vei hjem igjen til

Puerto Rico.

Norske-brygga

Bortsett fra sporadiske fester, var nå tiden kommet til å begynne på

sjekking og klargjøring av båten for overfarten, før bunkringen av mat

starter. Men med nyankomne skumle-Geir på Visaya, side om side med

Rosinante, Bris, Mirandi og Saft Suse, er det fort gjort at det blir sene

nattetimer. Geir har fått en flokk partyglade jenter om bord som mannskap, i

tillegg til Paul fra Rosinante som ikke vil være med Rosinante til Antarktis

og derfor har mønstret på hos skumle-Geir til karibien. Reggie på Rosinante

har ligget her i snart 6 uker for å klargjøre båten for Antarktis, mens

Kompisen er hjemme for å tjene mer penger.

Utrustning av båt

Da salingshorn og vant gnager på seilet, skal vi dekke disse med

plastslanger, samt forsterke seilet. Vi skal reparere en lekkasje i

drivsylinderen til autopiloten, bytte ut deler på slepegeneratoren som har

sprukket, bygge saltvannsopplegg, skifte olje, filter og dieselfilter på

motoren, montere enda en ferskvannstank, mere gass-kapasitet til Bob´s

kjøkken, ekstra lensepumpe, vaske kjølsvin og 1000 andre småting. For ikke å

snakke om bunkringen. Det blir mye mat og drikke som skal om bord før 4

nordlendinger kan sette kursen for en måned i åpent hav.

Vi venter endel nye deler både fra Norge og UK, og dette kan bli et problem,

da det ikke er mye tid igjen til avreise. Toll-prosessen på øyene er

vistnok et helvete av agenter og korrupsjon og manjana-transportselskaper.

Saft Suse Tunnel camp 03

Motoren brøler og det står en fyr med hjelm og svart bobledress og vinker

meg inn mot midten, inn på nettingen der flypropellen dundrer rundt midt i

en diger sylinder. Jeg har på meg verdens største kjeledress, hjelm,

goggles og ørepropper. Jeg ser nok noe tilbakestående ut. Jeg legger meg

forover på luftstrømmen som blåser oppover i 200 km/timen og jeg flyr.... I

to meters høyde flyr jeg på luftstrømmen. Vi er i en vindunell for å leke,

og det er første gang vi prøver dette. Selv om Unn-Mari og jeg har 3500

fallskjermhopp til sammen, var dette ganske annerledes og vi føler oss som

nybegynnere. Ryggflyving i stor dress i bare 200 km/timen på en smal

luftsøyle er ikke så lett. Men moro var det!

Trade Winds

Raskeste vei fra Kanariøyene til Europa går via Caribien, sies det. Og det

ligger mye i det. Fra nå av og til Februar, skal passaten, statistisk sett,

blåse stødig fra nord øst med 15 til 25 knop. Det er enda litt tidlig på

sesongen, og passaten er nå iferd med å bevege seg nordover, sakte men

sikkert. Vår kurs går sørover mot Kapp Verde, både for å besøke disse 10

øyene, men også for å finne passaten. Deretter går kursen vestover til

Barbados, Tobago og Trinidad. Thor Heyerdal kreket seg over på en sivbåt,

mange har rodd over og en Franskmann har vistnok svømt over. Uten passaten

hadde dette vært umulig eller i det minste temmelig kjipt.

Etter endt tur i Caribien vil vi seile nordover med golfstrømmen og den

kontinuerlige vestavinden i nord.Atlanteren for å komme oss hjem. Skulle vi

seilt herfra og direkte hjem hadde vi fått både vindsystemer og strøm midt i

trynet.

Det nærmer seg avreise

Bris, Marialene og Let Go har allerede dratt. Visaya reiste i går. Mirandi

seiler i morgen. Vi har avtalt nyttårsaften på Barbados med Visaya. ARC

(Atlantic Rally for Cruisers) startet i går klokken ett, med 250 båter på

linja. Alle skal samme vei, mot vest. Vi jobber, rydder, installerer og

bunkrer. Rotet tar aldri slutt. Saft Suse synker dypere og dypere ettersom

370 liter drikkevann, 240 bokser brus, hermetikk til en bataljon og

godterier til lange nattevakter blir lesset om bord. I morgen kommer

mannskapet vårt for overfarten, Kane og Rita. Rita mønstrer på som

under-dreggetau og Kane som slepeanker. De får jobbe seg opp fra bunnen av,

på Saft Suse er det ingen kjære mor....

På tidligere lange strekk har vi kunne tatt motoren til hjelp om vinden

døde. Nå kan vi ikke gjøre det lengre, det er altfor langt til land. Får vi

ikke vind, blir vi liggende å rulle, og rulle og rulle.... Det blir nok

litt rart å være 4 personer på 10 kvadratmeter som aldri står stille, i en

måned. Spennende.

Mannskapet ankommer

Kane og Rita ankommer med 80 bokser snus, pinnekjøtt og godt humør. Vi

lager julebord med pinnekjøtt og akevitt (som ingen liker men julebord er

julebord...), juleduk og O helga natt på stereoen. God stemning.

Planlagt avreise 28. blir utsatt da dassen streiker kvelden før. En lang

dag med drittarbeid senere er vi igjen klar. Nå er det ferskvannspumpa som

streiker, men etter hektisk morramekking får vi den i gang igjen.

Båten er lastet, alt er klart. Neste stopp er Kapp Verde, 820 nm i retning

214 grader. Værmeldingen er bra for den neste måneden.

Take care.

Helge

Saft Suse

29. Nov. 03

Saft Suse - Reisebrev nr. 4 – 22 Oktober 2003

Hvordan det hele startet

Siden jeg var liten har jeg drømt om å seile, å ha min egen lille jolle, men

Bardu i Indre Troms har ikke det sterkeste seilemiljøet. Men motorbåter har

vi alltid hatt, og sjømannskapet lærte jeg tidlig hos fatter´n. Etter en

mislykket karriere som brettseiler, (Det blåser ikke i nord Norge om

sommeren), skulle det gå noen år før jeg prøvde meg i en seilbåt. En nær

venn, ved navn Frode Hansen hadde en seilbåt, en 18 fots engelsk Valiant med

utblåste seil og et lystall på 0,03. Med den dro vi på helgetur til Harstad.

Dette var rundt 1990. Vi hadde vind i ca 15 minutter (Sommer i Nord

Norge...), og det var fett. Resten gikk vi for motor. Men tanken på at vi

bare kunne fortsette og fortsette og fortsette på det uendelige havet, var

allerede satt seg fast.

Neste tur var til Bjarkøy i 1992 med Frode, Unn-Mari og vår venn, og den

gang landkrabbe, Kane. Kane påstod hardnakket at saltvann var et

forferdelig medium, og at fjell og vidde var mye bedre. Igjen fikk vi 15

minutter seiling utenfor Rolla, og etter de 15 minuttene var ikke Kane

kontaktbar på flere timer. Han var kraftig bitt av basillen. Det samme var

Unn-Mari og jeg, og spiren til langtur ble nok sådd hos oss begge på denne

turen. Siden da har vi begge hatt langtur i tankene.

Kane hadde der og da bestemt seg for å kjøpe båt. Etter en lang vinter med

planlegging, hadde han funnet en, og sommeren 1993 dro han og jeg til

Tønsberg med henholdsvis 30 og 15 minutters grundig seileerfaring for å

hente en Bostrøm 31. Jeg var med som humorkoordinator og teknisk vidunder.

(Alt er relativt, og i forhold til Kane er min gamle bestemor rene

ingeniøren) Man kan trygt si at det ble en slitsom tur. Vi gjorde vel

absolutt alt galt; For mye seil, for lite søvn, for mye oppkast, for mye

motvind, for mye dieseldyr, for våte soveposer, for mange motorstopp, for

store lekkasjer etc. Men vi lærte mye, raskt og effektivt. Frode kom om bord

i Stavanger. Etter tre uker med baksing, mønstret Frode og jeg av i

Brekstad og Kane seilte Indiosa alene til Salangen i Troms. Unn-Mari, jeg

og Kane bestemte oss da for at vi skulle seile sammen på langtur før år

2000. Slik skulle det ikke gå, men Kane seilte sin Indiosa i flere år i

nord sammen med sin fortryllende kone Rita, og Unn-Mari og jeg kjøpte oss en

Maxi 77 (Saft Suse 1) i 1995, som vi seilte til København, Bornholm,

Christiansø, Thyborøn, Kristianstad og Skagerrak og Kattegat på kryss og

tvers mens vi sparte til langtur og drømte om å en gang sette seil uten å

måtte på jobb igjen etter tre uker.

Og nå er vi på tur.

Lisboa

Under turen til Lisboa, hadde Unn-Mari besøk på natten. En forpjusket og

utslitt spurv nødlandet i båten for å hvile sine små slitne vinger. Den

lente seg mot føttene hennes, sovnet på direkten og sov i flere timer.

Surfe-gutta storkoser seg om bord, og får god forpleining fra Bob´s kjøkken.

Vi ser månefisk som soler seg i overflaten for å få varme til fordøyingen

etter å ha spist på dypet. Månefisken er en merkverdig skapning som kan bli

opp til 2000 kg....

I Lisboa tar vi farvel med våre nye surfevenner. Tiago skulle hjem å pakke

til en måned med surfing på Bali. Joao hjelper oss med å kjøpe surfbrett i

Cascais, NSP 7´ 6´´ Mini Malibu. Vi tester det i en nydelig beach break på

praia Gincho kun iført boardies (Shorts på surfespråket). Vi var også innom

en shaper for se om han hadde no brett til oss. Det hadde han ikke men det

var interesant å se hvordan en shaper jobber.

Bursdagen min blir feiret med smøring av wincher, skifting av motorolje,

skifting av gassflasker og god mat fra Bob´s kjøkken. Vi treffer stadig

flere norske båter, Bris fra Florø, Stormsvalen fra Bergen, Mirandi fra

Stavanger, tre Trøndere på tur, Marialene og Let go.

Unn-Mari låner symaskin hos Let Go og syr cocpittelt. Det er digg med

skygge. Jeg forsterker dekksinnfestingen i baugen og lager genakerfeste. En

sinnsyk jobb som gir meg både Indisk kropps-brokk og alergisk utslett over

det hele....

Vi besøker Expo-98 senteret for å gå på oceanarium. Lille Helge, 12 år, går

helt av hengslene der inne som haier, mantaer, månefisker, tunfisk og

hundrevis av andre pelagiske skapninger svømmer i samme basseng som havoter,

lundefugl, pingviner og steinbit. Hele anlegget er bygget opp som

forskjellige habitater, med ett stort fellesbasseng i midten, og tropisk,

arkisk, antarktisk, nordatlantiske bassenger rundt, med felles vannmasser.

Veldig interresant.

Ut i Atlanterhavet

Etter som båten blir klar og værmeldingene bedre, gjør vi oss klar for en ny

havseilas, denne gangen til Porto Santo. Porto Santo er en liten øy nord for

Madeira, 489 nautiske mil sørvest for Lisboa. Første døgnet får vi god bør

og vi seiler 140 nm, deretter dør vinden og jerngenoaen fyres.

Vi glir for motor gjennom hav så dypblått som bare 4-5000 meters dybde kan

gi. Om natten speiler en vanvittig stjernehimmel seg i havet og

stjernebildene blander seg med morilden som lyser der Saft Suse skjærer

vannflaten. Delfinene viser oss veien gjennom natten. So long and thanks

for all the fish!

Igjen slår det meg at jeg trives aller best her, ute på havet. I havn er

det mas, stress, industri, havneavgifter og virkelighet. På havet er det ro

og eventyr og tid til å tenke.

Porto Santo

Land i sikte !! Unn-Mari har tatt laseroperasjon av øynene sine før turen

og fått lasersyn, og hun ser land før meg. Etter hvert ser jeg også

konturene av en den lille vulkanske øya i det solen går ned og bader

konturene i orange lys. Vi seiler inn i mørket og navigerer forsiktig til

havn. Havnen er full av norske båter, Bris, Kara, Let go, Marialene,

Mirandi, og Pomona. Vi blir bedre kjent med Randi og Terje på Mirandi og

det blir sene kvelder om bord i deres spanske 47 foter. De er sansynligvis

norges mest ungdommelige besteforeldre.

Vannet er krystallklart og varmt, og Il Tempo Bobbo sjøsettes og

dykke-ekspedisjonene opptas. Vi får etter hvert massivt drittvær med

styrtregn og masse vind, vi ligger for anker og blir kastet frem og tilbake.

Når vinden passerer 18 sekundmeter og vindgeneratoren lader med 20 ampere,

flytter vi tilbake innenfor moloen.

Jakt

En ettermiddag tar jeg harpunen for å lete etter en stor fisk eller småhai

jeg så ved piren. Jeg ankommer med Bobbo, glir i vannet og ser med en gang

en stor grouper. Den svømmer rundt piren fra meg, og jeg snur for å komme

den i møte på andre siden. Trekker pusten, dykker og sklir rundt piren

langs bunn. Der står den, inntil muren og jeg glir nærmere. Den kommer mot

meg sakte, jeg er nesten tom for luft. Jeg glir litt nærmere, får den på

skuddhold i det den snur for å stikke, og skyter. Treff !! Jeg kommer meg

til overaquaflata mens grouperen prøver å dra meg ned, men den tappes raskt

for krefter. På piren har det samlet meg masse folk som hoier og skriker og

vifter med tomlene i været. Jeg bakser meg opp i trappa på piren og får

fisken i båten. I det jeg starter motoren ser folka spørrende på meg,

"Ferdig allerede??" Det hele har tatt under 3 minutter. "I came for this

one" sa jeg med dårlig skjult adrenalin i årene. Fisken blir veid til

drøyt 6 kilo.

Vi ber inn til grilling på brygga. Terje skjærer fileter med stø hånd, og

han henter frem grill og kull fra kjelleren.(stor båt) Unn-Mari tilbereder

filetene i folie i byssa til (Mi)Randi. Så kommer Guro og Steinar fra

Marialene med 4 åringen Håkon, og Cecilie og Arild fra Let go med Linnea

(10) og Elin med operastemmen (3). Guro har laget salat og alle har med

vin. Fisken smaker utsøkt og alle blir mette. Spesielt jegeren som to

timer tidligere har satt til livs 17 av Randis gode vafler.

Dagen etter kokes det fiskesuppe på hode, skinn og bein. Nam nam.

Peder Lunde jr. kommer innom på snarvisitt. Mannskapet er slitne etter å ha

fått juling i 4 døgn fra Lisboa. Peder Lunde er jo mest kjent som norges

første Whitbread-skipper, på Berge Viking i 1981/82. Da hadde han sust

forbi alle stedene han ville besøke, og lovte seg selv å seile langtur med

god tid når han kom hjem. Det skulle altså ta 21 år før han kom seg av

gårde.

Unn-Mari gjør ferdig veggmaleriet vårt, som langturseilere ofte lager. Det

er vel ca 1000 slike malerier på moloveggen fra alle langturbåtene som har

vært innom her. Hun maler to fallskjermhoppere i midnattsol med Istind i

bakgrunnen og skriver "Saft Suse, Bardu". En engelskmann kommer bortom og

forteller at i Bardu, der har han vært mye. Som flymekaniker i Royal air

Force var han mye i Bardu og på Bardufoss på begynnelsen av 70 tallet. Båten

hans het forresten "Kjempekjekk" og de skal samme vei som oss.

Vi pakker Bobbo på dekk og gjør oss klar for å gå til Madeira. Det er noe

trygt over denne prosessen med klargjøring av båten. At alt sitter fast,

alt har sin faste plass og alt er pakket og klargjort. Når båten er

forandret fra et sigøynerskip til en ship shape seibåt klar for uvær, da

forandrer man også instillingen til det som måtte komme der ute. We´re

ready, come on.....

Madeira

Fikk litt hardvær på overfarten, og det var godt. Endelig rev i seilene.

Vi leier bil sammen med Randi og Terje og kjører rundt på Madeiras forrevne

nordkyst. Elendige, 2 meter brede veier klamrer seg fast til stupbratte og

frodige fjellsider. Bakkene er så bratte at det lukter clutch over hele øya

og det er vanskelig å se over panseret hvor man skal kjøre.

Det regner og blåser og alle surfespot´ene er blåst bort. Jeg skyter en to

kilos fisk til middag.

Terjes legger ut krabbeteiner, og fanger en flokk blekksprut. De har

fluoriserende neongule mager og avslører mysteriet med de lysene i vannet

som vi seilte igjennom på overfarten. Sinte ble de ihvertfall. De sprutet

blekk i øst og vest, på Terje, på meg og utover hele gummibåten og brygga.

Vi stikker innom botanisk hage for å søke om tillatelse til å besøke Islas

Salvagens, to fredede, ubebodde, små øyer midt i Atlanteren. Før vi går

bunkrer vi noe hemningsløst. 370 pølser, 110 liter drikkevann, cola, tørrmat

etc, etc... Vi bygger også inn nye ferskvannstanker på 150 liter til

atlanterhavskryssingen..

Salvagens

Vi seiler mot Islas Salvagens sammen med Mirandi. Det blir en rolig tur,

der flokker med pilot hval cruiser rundt båten sammen med delfinene. Øyene

hadde desverre begrenset aksess for tiden, da de prøver å utrydde alle

kaninene og musene som har gnagd ned hele øya. Så det blir ikke de

fotturene vi hadde planlagt. Men fridykking blir det, i krystallklart vann

og masse fisk. På tross av lite fridykketrening i det siste gjør jeg lett

4.04 på 13 meter og er fornøyd. Men jeg trenger dybdetrening, det har det

ikke blitt noe av i år.

Så heises seilene med kurs for Kanariøyene. Dette blir den flotteste

seilasen i hvert fall jeg noen gang har hatt. Med strålende sol og fullmåne

seiler vi på en lang, høy kryss i konstant 15 knop vind helt til Grasiosa,

138 nm mot øst. Vi holder 6 knop i snitt over 23 timer.

Kanariøyene

Grasiosa er behagelig. En liten søvnig landsby med lave hvite hus ligger en

liten gummibåt-tur unna, strendene er hvite, vannet krystallklart og fiskene

mange. Vi treffer Solid med Lena og Morten om bord og blir bedt om bord. Vi

traff Lena i Ardglass i Irland i tåka for lenge siden. De ber alle om bord,

både oss, Mirandi og Plottipuss (eller noe slikt) som er to biologi

studenter fra Trondheim på lavbudsjettstur. Solid og Pluttiplott (eller noe

slikt) kom fra Marocco der de hadde tilbrakt noen dager. Det hadde vært

fint men slitsomt. Begge mente at det var godt å komme hit og slippe maset.

Det ble en fet fest om bord i Solid, og en kjip dag derpå. Kvelden etter

var alle fire båtene samlet på stranda. (mannskapet altså) til grilling på

Terjes stadig mer shabby grill. (Ikke akkurat syrefast)

Fulltreffer !! Unn-Mari skyter sin første fisk, på sitt første skudd, med

sin nye harpun og kommer stolt opp til overflaten med en to kilos grouper

sprellende på spydet. Etter litt forvirrende baksing får hun fisken opp i

gummibåten. Nå trenger vi bare en til, så er middagen sikret for 4

personer. Men før vi kommer så langt durer en svær motorbåt rett mot oss

med tre sinte og uniformerte svartmuskede menn om bord. De er ikke særlig

språkføre, men vi skjønner raskt at det ikke er populært å skyte fisk i

nasjonalparken deres..... De haler opp linene våre på leting etter fisk,

og ber oss forsvinne raskere enn svint. Vi svømmer til gummibåten og får

kamuflert utslippingen av fisken over rekka. Hadde de sett den fisken,

hadde de nok kjølhalt oss og tatt harpunene. Så stakars Unn-Mari fikk aldri

spist sin første fisk....

Vi fikser litt på båten, fridykker med digre barracudaer utenfor moloen,

nyter solnedgangene og chiller mens dagene rusler og går.

Vi går fottur tvers over øya på leting etter surfespots, med brettet over

skuldra. Vi finner en fantastisk lefthander på nordsiden der localsen

imponerer. Men kombinasjonen reef break, 7 foot swell, forvridde, skarpe

lavaformasjoner i shorebreaken og kråkeboller over alt gjør at vi psyker ut

og blir sittende å beundre localsens enorme hastigheter der ute. Gleder meg

til å bli god. (Localsen her var forøverig veldig hjelpsomme og ikke i

nærheten av de skrekkhistoriene man leser om localsen på Lanzarote)

Vi gjør oss klar for å seile til Fuertaventura for en uke med surfing, før

kursen settes mot Tenerife for litt seil- og propell-reparasjon.

Har en halv boks snus igjen........

Været? Fortsatt kokvarmt.

Helge

Saft Suse - 22.10.03

Saft Suse - Reisebrev nr. 3 - 14 September 2003

Biscaya

Jeg blir vekket, klokka er 0600. Har sovet 4 timer, og sola er på vei opp.

Vi er midt i Biscaya. Kommer meg ut i cocpit, mens Unn-Mari forsvinner

under dyna på 123. Sola begynner å varme, havet er dypblått, jeg setter på

Audioslave på disc-man`en og begynner å spille luft trommer hardt.

Delfinene som har fulgt oss igjennom natten hopper rundt båten og jeg

spiller luft trommer i en time og ler. Livet er fett. Jimmy Cornells "World

Crousing routes" (6th edition) har dette å si om Biscaya: " The bay of

Biscay is probably the best place on earth to play air drums. The deep blue

coloured sea and the dolphins make a perfect scene for a good back beat."

Vi bruker 84 timer over Biscaya. I lite vind, går vi for motor mesteparten

av tiden. Vi så hval, men på stor avstand. Da vi bare har 110 liter diesel

legger vi om kursen og går til La Coruna istedefor Bayona som planlagt. La

Coruna er en fin by, som har mye sjøfartshistorie. Blant annet står verdens

eldste operative fyr her. Påbegynt av Romerne, i den tiden da Asterix og

Obelix banket dem gul og blå med ujevne mellomrom.

Coole folk

Vi treffer stadig flere Norske båter på vår vei, også en Bostrøm 31 på vei

til Alicante med tre hyggelige trøndere om bord. Vi treffer generelt utrolig

mye hyggelige folk, både Nordmenn på langtur og lokale og ikke-lokale

seilehelter i fra alle land. Hjelpsomme med alt fra snekkerarbeid, tips, råd

og reiseruter til tollklarering og anbefaling av mer eller mindre nyttige

dingsebumser. Andre Norske båter er Sea Breezer, Salka Valka, Solid, Let Go,

Visaya, Red bull, en Colin Archer kopi med 3 partyglade sørlendinger om

bord, et AFP-ektepar og en hel flokk som jeg ikke husker navnet på. Alle på

vei mot varmere strøk for vinteren eller for resten av livet.

Fjord loffing i Spania

Loffer oss nedover Spanskekysten med late dagsetapper, ankring utenfor små

fiskelandsbyer og fridykking. På vei sørover prøver jeg å svømme med de

delfinene som følger båten ved å hoppe over bord midt ute i havet, mens

Unn-Mari ratter båten rundt i sirkel. Midt ute i det store blå, med USA som

neste kyst, skjønner man hvor feil element man har havnet i. 3 delfiner

suser forbi nært for å se hva dette er for slags klumsete skapning, og

tenker nok at denne karen må trene mer før vi gidder å leke med ham...

I Villagarcia besøker vi Trond og Cress Furuberg og guttene som har bodd i

Spania siden Dr Martens og flanellskjorter var coolt. Trond er en tidligere

kollega av meg fra Kværner. Guttene snakker flytende Norsk med Pappa,

flytende Engelsk med mamma og flytende spansk med alle andre. De er fire og

seks år. Vi har ikke sett Trond og Cress på 7 år og det ble veldig hyggelig.

Vi besøker Santiago De Compostilo for å se på den Katolske kirken fra år

1075. Et imponerende byggverk, og jeg skremmes av den kraften religion

fortsatt har i en ellers opplyst verden. Folk står i lange pilgrimskøer for

å kysse og skalle hodet i diverse statuer. Jeg forundres over dette

vanvittige skuespillet, og lurer på hva de tenker, de som står å banker

pannen i en statue fra 1075. Jeg sier ikke dette av arroganse, men av

undring, og den som kan forklare meg hvordan de mekanismene fungerer, som

styrer den makten katolismen, eller en hvilken som helst religion, har over

folket, er velkommen til å forklare meg dette. Jeg lytter. (Har begynt å

lese historie nå, kanskje svarene ligger der...)

Byen var arkitektonisk utrolig vakker og vel verdt et besøk.

Smugling

Vi tar med familien Furuberg på seiltur og ungene storkoser seg så Bob og

Jones blir helt utslitt... Trond forteller at Ria de Arousa, som er fjorden

vi ligger i, tidligere var en hovedåre for sigarettsmugling. I dag er

sigarettene byttet ut med kokain som jo er både mye dyrere og har en mye mer

kjøpevillig kundegruppe. Senest for tre uker siden var det en vill båtjakt

i fjorden med en smugler speedbåt med tre store påhengsmotorer på med en

tilsvarende politibåt med 5 store påhengere i hælene. Smuglerne innså at

det var rått parti, kjørte speedbåten sin opp i fjæra, helte bensin over og

tente på hele greia mens de sprang til skogs. Da politiet fikk tilkalt

brannvesenet og endelig fikk slukket bensinbrannen, var det fortsatt ett

tonn kokain igjen. Ett tonn !!

Smugling er stort her. Lutfattige bønder kjøper seg plutselig palasser og

fete Mercer, og sponser det lokale fotballaget. Nyrikk på en uke, og like

ny-harry.

Spanjoler bak roret

Spanjoler og båtkjøring er en dødelig kombinasjon. På tur med ungene holder

en svær cabincruiser på å kjøre oppi cocpiten vår. Idioten så bakover mens

han svingte 90 grader mot oss og var bare et par meter fra oss da damene på

dekk skjønte at dette gikk til helvete og hylte til skipperen. Vannskuterne

kjører sikksakk i 30 knop mellom badegjester og ankrede båter, og når de

skal legge til kai går det så treverket spruter mens skipperen hyler og

banner på spansk. Det er forresten bare motorbåtfolk som driver slik.

Seilbåtskipperne er sikkert like fulle, men man kan ikke gjøre så mye skade

i 5 knop....

Morgen-jakt

Vi sier ha det til Trond og Cress, og slokner fort etter å ha hatt unger om

bord. Jeg våkner tidlig neste morgen av pusting... Hval? Her, inne i

marinaen..? Jeg står opp og klatrer på dekk. Inne i marinaen, mellom båtene

jakter en delfin eller en nise, på fisk. Vannet koker av skremt fisk i det

jegeren farer under båten vår. Den puster annerledes enn delfinene vi har

sett hundrevis av ute på havet, med lengre dykketid og dypere pust. Vet

ikke om det var en delfin eller en småhval av noe slag, men et fantastisk

skue var det i hvert fall.

Bob`s Kjøkken

Saft Suse er en spesiell båt. I byssa finner man for eksempel restauranten

Bob`s Kjøkken. Dette er en godt skjult hemmelighet som enhver gourmet ville

solgt bestemora si for å kunne besøke. Denne restauranten skiller seg fra

andre mer kjente restauranter på to områder: A) Den står ikke i ro, men

hopper opp og ned og fra side til side hele tiden. Kokken stropper seg fast

til grytene, og må av og til opp å få luft for ikke å kaste opp. Og B) Når

menyen presenteres, kan gjestene velge å vrake i de lekreste retter, men

hvis kokken vil ha noe annet, så må du spise det kokken vil ha. Ikke noe

stort problem, for det er som regel like godt. Her kokkeleres de lekreste

retter uansett vær og føre.

Il Tempo Bobbo

Vi ankrer opp utenfor Isla Cies hvite strender. Der blir dykkebåten Il Tempo

Bobbo sjøsatt, og 10 hesteren heist på plass. Il Tempo Bobbo er en nydelig,

sliten 10 fots gummibåt med hang til voldsomme hastigheter i grov sjø.

Gasspådraget er digitalt, og båten går like fort sidelengs som fremover. Den

går som et uvær, minst 20 knop. Men i slike hastigheter blir man ristet i

filler og alt man ser rundt seg fader ut i grått. Skumle greier. Vi farter

rundt på øyene på små dykke-ekspedisjoner og koser oss maksimalt. Etter

noen nydelige dager setter vi kursen mot Bayona.

Der treffer vi Let Go med Cecilie og Arild og to småjenter ombord og

skumle-Geir på Visaya. Historien om bord på Visaya gjentar seg nesten, i

hvert fall for skipperen...

I Bayona blåser det kameler (40 knop i havna) og det sprutregner, og vi blir

liggende noen dager. Stikker til Vigo en tur for å kjøpe nytt

fridykkerutstyr som er ødelagt underveis. Vi forlater Bayona og går for

motor over grensen til Portugal. Legger oss i Viano Do Castelo og blir

bedre kjent med Sørlendingene og Red Bull-gutta.

Unn-mari`s spørsmål til frokosten sier sitt om våre dagligdagse problemer:

"Hva synes du funker best, å slå i pisket melk før eller etter kaffen...?

Ja ja, livet er fullt av komplekse problemstillinger...

Portugal

Portugals kyst er svært annerledes enn nord Spania. Med milelange strender

og sandbanker bør man holde godt av land. De eneste mulighetene for havn er

i marinaer i de største byene. Men med dønninger fra lavtrykkene ute i

Atlanteren rullende inn mot ubeskyttede strender, bør det være gode

muligheter til god surf.

Wave riders...?

Viana Do Castelo er en liten by rett ved grensa til Spania. Den har ingen

turister fra utlandet (Verdens største land, både når det gjelder folketall

og utstrekning). Vi oppdager at det ikke er surfing her og bestemmer oss

for å seile videre. Båten blir tanket, Bobbo stroppet på dekk og kjøleskapet

fylt. Men den lokale surf sjappa sier at vi må dra til Afife, 10 km

nordover, der er det surf!. Så planene endres, vi lar båten ligge, pakker

sekkene og drar. Vi er forberedt på skumle locals, skarpe klipper og det

som verre er. Men i Afife treffer vi superhyggelige surfere som driver surf

skolen og utgjør locals-crewet. Tiago, som har studert på Stord, og Joâo,

som er Afifes første surfer og grunnleggeren av surfeskolen.

Surfeklubben/skolen har en masse kids som Tiego og Joao tar seg av på

sommeren. Vi surfet, ehh vel, vi drakk saltvann mens vi klamret oss til

hvert vårt skolebrett i bølgene, den første dagen og fikk skyss hjem

etterpå. De hentet oss etter hvert i båten om morgenen og kjørte oss hjem

hver kveld. Vi fikk instruksjon hver dag, og slacket i sola mens vi ventet

på tidevannet. En dag dro vi på kanotur nedover Portugals versjon av

Overfloden ("Universet.....") som er en side-elv til elva som deler Spania

og Portugal (Rio Minho), og vi ble vist rundt på alle surfe spotene i

området, og det er mange!

Vi surfet hver dag til vi ikke klarte mer, og sjanglet opp til surfsjappa,

der de ristet på hodet over hvor lenge vi holdt på å plages der ute.

Skuldrer og knær verket, og vi sovnet med det samme vi kom oss i båten på

kveldene og sov 12 timer hver natt. Det er hardt å lære surfing...

Vi inviterte gutta på middag i båten, sammen med Theresa, en 13 år gammel

kommende supermodell med god musikksmak og en utrolig hyggelig far. Hun er

elev på surfeskolen og faren er en kunsthistorieprofessor som snakker

ustoppelig. Professoren kom innom, og det ble veldig hyggelig med mat fra

Bob`s Kjøkken og vin fra Viana Do Castelo. Far og datter digget Gondwana

hemningsløst og den og Pink Floyd Echoes ble med hjem for brenning.

Professoren var stor Pink Floyd fan.

Vi fikk masse instruksjon og lærte om alt fra line up, set up, pop up,

stance, bunnforhold, bech break, point break, reef break, rip, vindforhold,

tidevann, gode spots, brettyper, shapes, localism, do´s, dont´s, bolle

berlin (verdens beste berlinerbolle), baccalao, og Portugisisk vin.

Vi ble kjent med Brendan og Bridget fra Canada og Monia, Paol og Kamal fra

Marokko som var på en ukers surfe ferie i regi av Joáo´s surf skole. Coole

folk. Paol var president i det Maroccanske surfeforbundet NASA og han

inviterte oss til Marocco. Vi får sjekke med forsikringsselskapet igjen...

Vil du lære å surfe, er Afife/Viana Do Castelo stedet. En uke surfing i

perfekte beach breaks + mountain biking, sight seeing, god mat og hotel for

485 Euro. Sjekk ut www.surfingviena.nortenet.pt

<http://www.surfingviena.nortenet.pt> Klikk Surf Holidays.

På tross av at senebetennelsene begynte å sette seg i skuldre, handledd og

albuer, gikk surfingen bedre og bedre. Etter hvert ble bølgene for store på

Afife og vi flyttet til Cabadelo beach der vi fikk perfekte forhold med

offshore vind og nydelige bølger. Det ble etter hvert stort der også (7-9

fot) og vi fikk utrolig mye juling og noen sekunder med green waves, før

vipe out. Vi følte oss begge som vaskeballer når vi ble fanget mellom

shorebreaks og line up. Ingen cool plass å være....

Tirsdag 09.09.2003, Vi surfer begge unbroken waves, og livet er fett.

Onsdag 10.09.2003. Jeg surfer en ultrafet 6 foot left hander som slår alt.

Torsdag 11.09.2003. Bølgene er helt perfekte, men vi er begge så slitne at

vi feiler konstant og blir slått gul og blå.

Har ikke snakket mye om vær i det siste, men det er fordi det er konstant 30

grader og skyfri himmel. I am working my lobster tan...

I går hadde vi hele gjengen om bord på øl og vin. Utrolig hvor mange rare

spørsmål det finnes om båter.... Det ble kjempehyggelig, og vi avsluttet

med en god middag på restaurant Mariana.

I dag er båten pakket, og klar for å forlate Viana Do Castelo. 2 fete uker

er over, og vi må videre. Joáo og Tiago skal være med oss ned til Lisboa,

Joáo fordi han skal til Lisboa å surfe og Tiago fordi han vil lære mer om

havet, bølgene, vinden.

Vi ses vel i neste reisebrev, ha det gøy imens, det er det viktigste.

Helge

14 September 2003.

Saft Suse - Reisebrev nr. 2 – 12 august 2003

Scotland

Etter Loch Ness lengtet vi til havet igjen. Vi gasser på, og cruiset videre

på smale kanaler med frodig Skotsk natur tett innpå båten. Litt merkelig å

cruise slik, midt inne i bushen... Naturen er som nord Norge i miniatyr,

men grønnere. Været er konstant shitty, med regn og tåke, bare avbrutt av

korte skybrudd og 2 minutter med stekende sol. Innimellom blir vi løftet

opp eller ned i sluser av hyggelige lock keepers, mens vi haler og drar i

forttøyningslinene foran og bak.

Vi kommer til slutt til Fort Williams. Der bunkrer vi og legger til sjøs

neste dag. Vinden er fra vest/sørvest, og retningen vi skal er vest/sørvest

- selvfølgelig... Vi går for motor hele dagen og ankrer i en bukt. Neste

dag blåser det hardt men mer fra øst, og vi seiler med liten genua og to rev

i storen. Vi har fleece og gore tex fra topp til tå, og med kaffe på termos

blir det koselig nok. Vi går til Crinnan og legger oss i en gjestemoring.

Det blåser hardt hele natten, og det regner.

Dagen etter oppdager vi at Crinnan er innløpet til enda en kanal, som kan

spare oss for mye stamping motvinds rundt Kintyre. Vi går kanalen sammen

med Christina, en gigantisk Najad til 8 mill, med 4 hyggelige godt voksne

gutter på tur. Og godt er det, for 12 av 14 sluser er manuelle, så gutta

gjør all jobben for oss, da de er 4 og vi er 2. Denne kanalen er veldig

idyllisk, men veldig smal og grunn. Vi går hele kanalen på 7 timer og legger

oss i bassenget ved siste sluse. Jeg spiser en hel sjokoladekake før jeg

legger meg og drømmer syke drømmer.

Nord Irland

Neste dag bunkrer vi og setter kursen mot Irland. Vi får sol og nydelig

seilevind og sitter på dekk og kjenner sola varme. Vi gjør 6 knop i lett

vind. Fet båt. Skotland synker i havet og lysene fra Belfast dukker opp i

det mørket kommer. Vinden dør og resten av natta går vi for motor. Vi når

Bangor, litt sør for Belfast kl 04.50.

Etter noen timer søvn stikker vi på byn. Det første vi treffer på er en

sekkepipe-korps-konkurranse. Det høres ut som en lokal cat flogging

convention, men basstonene i disse sekkepipene er fete, og jeg tenker på

Steve Earles copperhead road.

Vi cruiser Belfast, som er en by som alle andre byer. Etterpå stikker vi på

skråplanet i Bangor. Rett så trevlig. Blir nektet adgang på to klubber pga

lua. Drar hjem.

Dagen etter er det mekking. Lekkasjen er lokalisert, og kommer fra en 30 mm

lang sprekk i ferskvannstanken.

På vei mot Dublin, Irland

29. Juli stabber vi motvinds mot Dublin I pessregn og 20 m sikt. To lag

fleece pluss gore tex og topplue holder ikke varmen, og sjøen er rotete. Vi

sniker oss langs kysten og finner havn i Ardglass etter 35 nautiske. Det er

10 meter sikt. Treffer en Norsk båt på jordomseiling, Solid heter den. En

Kings Cruiser med en jente om bord. Kjæresten er i Norge og jobber i to

uker.

Tidlig neste morgen heiser vi seil i frisk bris fra nord sammen med en Moody

376 og en Bavaria 37. Vi henger oss på Bavariaen og suser av gårde. Tidvis

er vi oppe i over 9 knop. Og det går jevnt over 8. Vi holder følge med

Bavariaen, og vi kommer frem like bak Moodyen som er 38 fot. (For ikke

seilere: Lengre båter er i utgangspunktet raskere enn kortere båter)

Ankommer Howth i kveldssolen. Howth er en av to store marinaer utenfor

Dublin.

Dublin er en turistfelle, der menneskene er litt mindre hyggelige enn i

Belfast.

På nordlandsfylla

Vi bestemmer oss for å gå til England, men dette blir utsatt to dager pga 1)

at vi må mekke på autopiloten igjen og 2) fordi vi treffer en nordlenning.

Og når nordlenninger råkast blir det som kjent ikke råkost. Geir het han og

han har en Maxi 140 ved navn Visaya. Han var fra Mo i Rana, og vi spilte to

gitarer, munnspill og sang skjærende falskt natten igjennom mens vi drakk

oss alt for fulle og skravlet om snøskootere, karsk, seiling, gitarer og alt

som nordlenninger snakker om. Og jeg som ikke drikker. En utrolig hyggelig

kveld, og en forferdelig dag derpå. Vi sov helt til vi la oss dagen etter.

Opptur og nedtur

På vei fra Howth til Falmuth, England. Jeg er på vakt, det er natt og

stappmørkt. Over himmelen farer orange lyn frem og tilbake. Lynene lyser opp

horisonten og de svarte skyene og det hele er et fantastisk skue. Det

blåser bra og vi suser av gårde. Samtidig får vi nattbesøk av flokker av

delfiner som jager under båten og lager spor i vannet av morilden.

Opplevelser som denne er skjeldne på kontoret på Kjeller...

Etter å ha sovet en halvtime, våkner jeg av at jeg blir kastet frem og

tilbake i forpiggen. Jeg ser at Unn-Mari jobber og sliter med seilene.

Prøver å sove, men det er nytteløst. Før jeg får på meg fillene er jeg

kvalm som en hest. Vinden dør og vi går for motor i tung sjø. Vi ruller hele

dagen og er sjøsyke begge to.

Falmuth, England

Ankommer Falmuth slitne. Her skal vi forberede båten på kryssingen av

Biscaya. Vi har ikke mye tid, så jeg er virkelig glad for at vi kom oss av

gårde første uka i Juli. Vi får nye deler til autopiloten sendt hit fra

Norge, vi skal øke ferskvannskapasiteten, og fikse en del småting. (Druknede

lanterner, ferkvannsstanken skal repareres bedre, netting til å holde ting

på plass i forpiggen, olje treverk, montere ny logg etc)

Falmuth er en koselig plass, med fete surfe-sjapper, koselige resturanter,

og en god marina. Jeg er sikker på at det er fete long board runs i åsene

også.

Jepp - det er fete runs i åsene her.

Vi var på surfe kurs i går, og fikk surfet et par timer. Utrolig mye

surfeskoler og surfe spots i området. Det var fett å surfe igjen.

Unn-Mari fikk dilla, og vi legger snart kursen mot surfe spotene i Portugal.

Men først må vi få delene til autopiloten. I dag betalte vi Engelsk moms på

delene som jeg allerede har betalt Norsk moms på. Ingen moms ingen deler sa

DHL, de svina. 3000 spenn rett ut av vinduet.

Begynner å bli rastløs nå. Har ligget her altfor lenge, og savner havet.

Biscaya neste - alt vi trenger er en autopilot og en god værmelding.

Autopilotdeler ankommet og montert. I morgen prøver vi oss på Biscaya.

Helge 12. August 2003

____________________________________________________________________________

_____________

Hello from Saft Suse

After a cold journey through Scotland, to Belfast in North Ireland, via

Ardglass to Dublin, Ireland, we are currently lying in Falmouth Yacht

heaven, England. We have been waiting for replacement parts to our

autopilot, which arrived today. Tomorrow we set sail for Portugal, across

the Bay of Biscay.

The sea has been fairly nice to us so far, and everyday is a new adventure.

The weather forecast is good for the next 4 days. All is well onboard.

Helge, August 12th, 2003

Saft Suse - Reisebrev nr. 1 - 19. Juli 2003

Etter måneder med forberedelser, planlegging, utrustning av båt, utleie av

leilighet, fiksing av 1000 småting og 16 timers arbeidsdager, er det rart å

endelig kunne slappe av å finne roen.

Vi fikk god hjelp fra flere til å bli ferdig til avreise, spesiell takk til

Bruttern, som kjørte 160 mil fra Bardu til Oslo for å skru båt 16 timer i

døgnet i 2 uker. Også takk til Plywood, Lena, gudmor Cat babe, Roy-Ove og

mekke-Pål, samt Espen, Alexandra og Anne Grete for lån av leiligheter.

Fant vel egentlig roen allerede for 4 dager siden, midt i Nordsjøen, da 7

delfiner lekte foran baugen mens vi fosset av gårde med vinden aktenfor

tvers og solskinn.

Vi kastet loss Lørdag 5 Juli kl. 0830. Bror og svigerbror var med om bord

som fokkeslasker på vei til Son for å hilse på Endre. Etter en god lunch

satte vi seil mot Kristiansand. Vi ankom Kristiansand Søndag etter en fet

seilas med god bør og båtfart på 7,5 til 8,5 knop mesteparten av veien.

I kristiansand ble det ytterligere klargjøring av båt og fiksing av diverse

ting før kryssingen mot Scotland. I tillegg trengte vi søvn etter måneder

med jobbing, og så fikk vi besøk av raile-Tomas og Nina.

Første forsøk på kryssing av Nordsjøen endte etter tre timer med

ferskvannslekkasje og diesellukt om bord. Vi viste ikke hvor vannet kom

fra, og i det harde været valgte vi å snu. Lekkasjen ble lokalisert, og

båten ble vasket ren for gammal dritt som ble skylt fram av lekkasjen, og vi

var klar for et nytt forsøk.

Andre forsøk, hard vind fra vest.... Vinden økte stadig på og det var tung

sjø. Vi sloss oss imot været uten å vinne særlig høyde. Vi var nesten i

Danmark to ganger, hadde 6 tonn båt ute av vannet flere ganger, men klarte

ikke vinne mye høyde i de tunge sjøene. Etter 22 timer til rors hadde vi

seilt 138 nautiske mil, og kommet oss 20 nautiske vestover. Vi gav opp og

gikk inn til Mandal for å vente på riktig vindretning.

Etter to dager lå høytrykket på riktig plass, og langtidsvarselet så riktig

bra ut. Vi la i vei Søndag 13. Juli kl 1920 i stille vær. Vi fikk etter

hvert litt vind fra sør, og koste oss over. 5 timer på vakt, 5 timer søvn,

sånn går no dagan...

Vi ankom Inverness i Scotland etter 3 døgn og 4 timer, og la oss på Longmans

point.

Dagen etter gikk vi til innløpet av Caledonien kanalen og ble sluset opp 4

meter til Seaport Marina vel lachnotrgohrrovchhhssiiegehk eller noe slikt.

I dag gikk vi flere sluser opp til Loch Ness og har i kveld ankret opp

utenfor Urquhart Castle som ble bygget i år 580.

I morgen setter vi seil videre, det er lenge igjen til jobb...

Helge

Saft Suse 19. Juli 2003.

Tilbake til startsiden