Shetland Race 1998
Catharina er en
1985-modell Scanmar 33, seilnummer NOR-5952
Vi har blitt bedt om å fortelle litt om vår deltakelse ved Seilas Shetland Race i 1998, samt våre erfaringer med båttypen Scanmar 33 i forbindelse med havseilas og de endringer eller forslag vi sitter igjen med etter Shetland Race. Før seilasen mente vi å vite følgende om båten
Positive sider for
tur/regatta
Scanmaren er en rask slørebåt, som bærer mye seil på hard spinnakerslør. Ved broach merker rormannen at roret er i ferd med å slippe i god tid før han mister kontrollen. Mannskapet rekker å stikke i skjøtene før broachen er et faktum. Cockpiten er stor og komfortabel og riktig utformet.
Vi har merket oss at når det blåser så mye at det er på tide å redusere seilareal kan det ofte lønne seg å beholde maksimal seilføring så lenge som mulig for deretter å gå direkte til genoa 2 og ett, eventuelt to rev. Dette mener vi kan ha med at Scanmar 33 er en relativt tung båt med seilarealfordeling liknende en mastheadrigg, med store forseil og et lite storseil. Det hadde vært interessant å høre hvilke erfaringer andre har på dette området.
Negative sider for tur/regatta generelt
Ubalansert ror med stort skeg i kombinasjon med rattstyring gjør båten ‘død på roret’ og vanskelig å holde i sporet, spesielt på kryss i lite vind. I tillegg trenger båten veldig lang tid til å få opp farten etter et slag. Dette gjør at båten må seiles defensivt og for all del i fri vind. Blir du liggende i brukt vind er det nesten umulig å holde høyden. Eneste mulighet er å slå seg fri og seile sitt eget løp. Kryss i trangt farvann i lite vind er etter vår erfaring båtens akilleshæl. I tillegg går båten langsomt på platt lens, men det er vel felles for alle tyngre/eldre båter. Det å vite hvor mye man skal skjære med spinnaker i lite vind er tema for evig debatt om bord hos oss.
Vi hadde i utgangspunktet utstyrt båten som følger
Lensetakler ble montert fordi forstaget falt ut i mye vind. De hjalp nok en del, men like viktig er det å sette riggen skikkelig. Stramme overvant gir deg mye av lensetaklenes effekt, og om du kan klare deg uten dem har du spart mye vekt i riggen. På den annen side stabiliserer lensetaklene riggen på kryss i grov sjø, spesielt med to rev inne. Da er det mulig å sette begge lensetaklene passe hardt, uten at de kommer i veien i slag og jibber.
Ullmann Sails genoa 1 (kevlar, 1996), North storseil (dacron, 1997). Til dette er det bare en ting å si: den eneste reklamen vi tror på i båtbladene er påstanden om at nye seil kan forvandle en gammel båt. De nye seilene representerer den største enkeltforbedringen i båtens fart vi har opplevd.
Differensiert GPS kan brukes til navigasjon på ferieseilas og som taktisk instrument på regattabanen.
Da de gamle avlasterne begynte å få problemer med å holde på nye fall i harde materialer som spectra måtte vi oppgradere dem. Vi monterte Easylock Midi, og de har fungert uten problemer.
For å få til gode rundinger med kontinuerlig trim av både genoa og spinnaker er det greit med et par vinsjer til på cockpitkarmen. For ikke å snakke om hvor greit det er med et par
skikkelige selftailere når man er på turseilas uten gorillaer om bord. Nye og litt større genoavinsjer (Andersen 46 ST) er montert lengre forut, de gamle genoavinsjene brukes som spinnakervinsjer.
Noe som har gitt opphav til atskillig hodebry er spørsmålet om hvor viktig finishen på bunnen er. Da Scanmaren har jernkjøl som i vårt tilfelle var fullstendig dekket av rust og groptæringer valgte vi å slipe ned hele bunnen, sandblåse og sparkle kjølen, legge på et antall lag med VC-17 epoksi-primer og dekke med VC-17m teflonbasert bunnstoff. Resultatet av dette var at bunnen forblir glatt og fin, men det har vist seg vanskelig å beholde kjølen rustfri. Dette er sannsynligvis på grunn av at godset i kjølen inneholder en del gassblærer etter støpeprosessen. Disse opptar fuktighet når båten står på land om vinteren og gir opphav til rustproblemer hvert eneste år. Derfor har vi valgt å slappe litt av på dette feltet og ta rusten som den kommer i stedet for å satse på full rustoffensiv hvert år.
Forberedelser for Shetland Race
Etter en del sesonger med innaskjærsregattaer på Vestlandet og turer til Sørlandet begynte tanken på deltakelse i Shetland Race i ta form i skipperens hode. I 1996 ble Arne og Eirik med som mannskap på en båt fra Os Seilforening. De gjorde det ganske bra på turen til Shetland, men dessverre ble det ikke noen retur, da båten ble utsatt for en gasseksplosjon i havnen i Lerwick. Mesteparten av 1998-mannskapet deltok også i 1997, men da stilnet vinden ca. 30 nm av land på vei mot Norge, og vi ble tvunget til å bryte for å rekke jobb og skole.
Shetland Race er verdens nordligste havkappseilas. Regattaen arrangeres hvert år av Hordaland Seilkrets (HSK). Seilasen har de senere år vært støttet av KNS-bladet Seilas, og har derfor vært kjent under navnet Seilas Shetland Race. Starten går vanligvis fra Korsfjorden sør for Bergen, ut i Nordsjøen mellom Tekslo i nord og Store Marsteinen i syd. Videre til Oseberg-plattformen som rundes om babord og deretter til Shetland med valgfri innseilig nord eller syd for Bressay og til mål i Lerwick havn. Distanse: 208 nautiske mil.
Returen til Norge starter inne på Lerwick havn, sydover Bresssay Sound, og ut i Nordsjøen ved Bard Head (Sydspissen av Bressay). Videre over Nordsjøen og inn i Korsfjorden til mål ved Kleppholmen. Distanse: 201 nautiske mil.
Mannskapet på Catharina under Seilas Shetland Race 1998 bestod av
Jon A.
Houge (Christiansands
Seilforening)
Kari Hjardeng (eier)
Arne Hjardeng (eier)
Eirik Hjardeng
Dag Berge
Arne Inge Kleiven
De fem siste er fra Os Seilforening. Arne Inge og Dag er vanligvis skippere på egne båter.
Vi gjorde følgende for å forberede båten spesielt for Shetland Race:
Ved å skrive til Seilas eller HSK får man tilsendt påmeldingssskjema med informasjon om regattaen. Da fikk vi seilingsbestemmelser, sikkerhetsbestemmelser og all annen informasjon man trenger for å delta i regattaen.
Der vil man finne at Seilas Shetland Race seiles under Offshore Racing Council’s bestemmelser for havkappseilas kategori 2. Vi skal ikke gå inn på disse i detalj, da de finnes i Norges Seilforbunds Håndbok, men med utgangspunkt i en normalt utstyrt famileturbåt som også er i bruk som regattabåt måtte vi anskaffe følgende for å kunne delta:
Stormseil. Stormfokk og stormstorseil (trysail) er en trygghet å ha på turseilas om sommeren også, selv om de fleste nok holder havn eller søker til havn dersom været tilsier slik seilføring. Dette kan man eventuelt låne/leie.
Redningsflåte er påkrevd. Kan også leies om man ikke trenger den til vanlig seilas.
Sikkerhetsliner fra hekk til baug, personlige sikkerhetsseler til hver enkelt ombord
og tilstrekkelig antall festepunkter montert i cockpit og andre steder til at man kan klipse seg fast før man forlater nedgangsluken er også nødvendig.
Har man småbarn er dette nyttig også i fint vær på turseilas.
Nedgangsluken må festes slik at den ikke flyter ut av båten dersom cockpiten blir fylt med vann.
Ekstra lensepumpe. Denne var dyr, det var kronglete å montere den, men i etterkant var den noe av det mest nødvendige av sikkerhetsutstyret om bord.
Vi monterte pumpen i skapet på toalettet slik at man kunne pumpe ved å åpne skapdøren.
Den pumpen som er standardmontert på Scanmar 33 er ikke god å komme til dersom det blir nødvendig å lense og samtidig beholde styringen.
Til slutt byttet vi ut de originale vantfestene i dekket med nye fra With Marine. Vi vet at noen Scanmarer har mistet riggen som følge av svake vantfester.
Da vi fjernet de gamle vantfestene oppdaget vi vannintrengning i dekket. Dette er et glassfiber-balsa-sandwich laminat, og der hvor dekket utsettes for dynamiske belastninger kan vann trenge inn i laminatet. Dette ordnet vi ved å grave ut den våte balsaen i fire-fem centimeters diameter rundt vantfestet og fylle i med epoksi før vi monterte vantfestene. La glassfiberen være. Dette har holdt siden, og vi har eliminert en mulighet for vanninntrengning i båten.(Om man føler seg usikker på dette feltet er det absolutt best å kontakte en fagmann!)
Shetland Race 1998
Starten gikk i Korsfjorden onsdag 27. mai kl. 18.30 i fint vårvær. Vi startet med ca. tre sekundmeter nordlig bris. Det er merkelig, men selv om man skal seile 200 nautiske mil og det viktigste absolutt må være å ikke pådra seg protester eller straff så er starten like intens som enhver fjordsprint en lørdag formiddag. De siste fem minuttene frembringer blodsmak i munnen og adrenalin i kroppen på en måte som intet annet er i stand til.
Vi var heldige med starten og ledet forbi Tekslo, som er sydspissen på øya Sotra. Vi stevnet ut i havet med både spinnaker og nerver spent. I 1997 vant vi klassen på denne etappen og kom på 2. plass over all. Vi håpet på å gjenta bedriften, men her var alle de mest fryktede konkurrentene på plass: for eksempel Omega 30’en Segita fra Norhordland Seilforaning, Finnfire 33’en Ardente fra Båtlaget RAN, Omega 34’en Hanna Marie fra RAN og en del nye, ‘hotte’ båter fra Østlandet.
Etter noen timer gikk solen ned og de første tørnet inn i henhold til vaktlisten.
Dette mener vi er viktig; at man skriver en vaktliste som passer til mannskapets sammensetning av evner, utholdenhet og spesialisering. Med erfaringene fra 1997 endte vi opp med følgende system:
Vi delte opp mannskapet i to vakter. Hvar vakt bestod av tre mann (eventuelt med en dame på det skifet hvor mor var representert) som er på i tre timer, hvoretter hele vaktlaget bytter. På hvert skift hadde vi minst en erfaren rormann og en erfaren seiltrimmer. Likevel måtte vi være i stand til å bytte jobber relativt hyppig. Det ble nemlig en lang natt, hvor vinden var stabilt på nordlig og spinnakeren stod på samme hals hele natten. Monotoni er ikke bra for konsentrasjonen.
En av de tre som går av har frivakt, det vil si at det er han/hun som kalles på dekk om det trengs hjelp til seilskift, jibbing, matlaging eller andre ting.
De fleste vil nok tenke at tre timer på, tre av er da alt for slappe vakter. Sant nok, men det ordnet seg for vår del slik at av de tre som gikk av var det vanligvis en som ikke var sliten og ble igjen og forsterket påtroppende vaktlag. Samtidig var det en som hadde frikvakt og ordnet mat, drikke, mer/mindre klær, fant frem et nytt seil, eller annet. Vedkommende som hadde forrige frivakt kunne jo faktisk ha vært på vakt i opptil ni timer, så han/hun fant aldri noe problem med å legge seg.
Da solen gikk ned forsvant også land av syne. Sotra er en lang, lav øy, og etter hvert kunne vi bare se topp- og sidelanternene til båtene bak oss og hekklanternene til båtene foran oss. Innimellom passerte en av de større båtene som hadde startet etter oss. Vi hørte lavmælt prat, klikking i vinsjer, blafring i spinnakerduk da båten duppet i havdønningen og den labre brisen. Noen ganger dempet latter. Det er noe eget med havet en stille vårkveld Jobben, skolen, venner, politikk og alt hva man ellers fyller hverdagen med blir underordnet. Passer du ikke kursen, båten, samarbeidet med de andre kan det oppstå problemer av en type få av oss er vant til å takle. Det blir en merkelig blanding av ro og spenning som bare forsterkes av konkuranseelementet.
I følge værmeldingen som vi hadde studert via alle tenkelige kilder de siste dagene før starten skulle vinden stå på nordlig mellom tre og seks sekundemeter hele regatten gjennom, muligens med en dreining mot vest mot slutten. Dette kunne passe oss ypperlig. Vi ville få rom spinnakerslør mot runding ved Oseberg, hvor vi ville falle av. Deretter skulle vinden skjerpe til forfra og gi oss samme halser vestover mot Shetland. Og den gamle damen løper som kjent på slør...
Soloppgang på havet. Det er morgen 28. mai. Vi purrer ut neste vaktlag som kommer på dekk både søvnige og spente; hvem har passert oss? Har vi gjort det bedre eller verre på denne vakten? Vi kjenner igjen enkelte spinnakre både foran og bak oss. Det ser enda bra ut, spinnakerskjøtet bytter hender, håper du er klar til å overta. Midt på dagen passerer vi Oseberg-plattformen. Det er fristende å skjære nært den, men det er uttrykkelig forbudt i seilingsbestemmelsene. Vi holder sikker avstand og faller av. Farten faller litt, men etter noen timer kommer faktisk vindkantringen og vi er tilbake med god fart i båten.
Nå er spørsmålet: skal vi satse på å falle av og gå romt sørvestover for deretter å gå søndre løp nordover Bressaysound? Eller stå på kursen og falle kraftig av rundt nordspissen av Bressay. Dette er kortere, men blir det for platt for oss? Heldigvis fortsetter vinden å skjerpe, så valget blir enkelt. Vi tar det nordlige løpet sier skipperen. Alle er enige.
Merkelig nok blir dagen en kopi av den i fjor: fint vær lite vind, trimming for styrbords halser vestover nordsjøen. GPS’en sier at vi nærmer oss Shetland. Natten faller på. Kaffen renner unna. Herlig at det går an å lage varm mat. Spinnakeren står hele natten gjennom. Hendene blir stive og ømme, skuldrene gir signal om at dette er uvant kost. Hvor er konkurrentene? Etter noen timer hvor vi føler oss ganske alene begynner vi å ane skygger rudt oss. Spinnakrene står og vi prøver å se hvem de er. Er det store båter med høyere LYS-tall eller er det mindre, langsommere båter? Skjønt, vi er faktisk blant de langsomste selv... Nei, de er større! Endelig har vi bruk for å ha kastet bort tiden med å se på andre båter når vi seiler regatta hjemme. Den der har jo 1,20! Og den har 1,22! Dette hjelper på kampånd og konsentrasjon! Dette ser bra ut, gutter og jenter!
Vi skimter land. Der er nordspissen av Bressay. Vi faller av, spinnakeren står fortsatt. Nå ser vi land til lo også, vi er inne i sundet, lenser sørover. Det er tett med konkurrenter rundt oss. Alle er på dekk, vi bytter jobber hele tiden. Vi må klare dette.
Kl. 04.15 fredag 29. mai går vi i mål. Vi finner en plass i Lerwick havn som alt begynner å bli halvfull av seilbåter. Vi tørner inn for noen timers søvn før vi vet hvordan det har gått.
Oppholdet i havn i Lerwick på Shetland er en opplevelse. Shetlenderne ønsker ofte at de heller var norske enn britiske og synes det er morsomt med besøk fra østsiden av Nordsjøen. Lørdag er det fest og premieutdeling i Clickimin Centre, som er samfunnshuset i Lerwick.. Og jammen gikk det bra: klasseseier og andreplass over all. Akkurat som i fjor, men med enda mindre margin til overallvinneren- og akkurat som i fjor var det Hanna Marie. Men det kommer en sjanse til på returen, og da skal vi ta Hanna!
Søndagen opprinner med grimme værutsikter. Det blåser opp fra øst. Pokker til uflaks. Ingen ønsker seg kryss hele veien hjem. Det er ikke mange dager i året det blåser østavind i Nordsjøen, og så må den komme i dag?
Starten går inne på Lerwick havn. Vi gjør en elendig start og kommer sent opp med spinnakeren. Nå er det om å gjøre å kjøre på før kulingen kommer og alle må begynne å seile defensivt. Den første lensen er en frisk affære. For en gangs skyld broacher gamle tunge Catharina som en jolle i krapp sjø. Vi blir lagt langflate inne i Bressay Sound og bruker en stund på å ordne opp i problemene. Heldigvis blir ingen redde, og vi kommer oss i gang igjen. Lens går fort i lite vind. Snart er vi ned ved Bard Head og runder østover. Opp med genoa 2, ned med spinnaker. Det blåser enda mer opp og snart er de fleste av oss våte til skinnet. Det begynner å slå i baugen. Vi krenger for mye, storseilet blafrer, det drar ikke i det hele tatt. Vi gjemmer oss under sprayhooden og gruer oss for å gå på dekk for å reve, men det er ingen vei utenom. Eirik går på dekk, vi setter et rev. Det går en stund, men det er klart at vi har for mye seil. Vi skifter til kryssfokk. Det hjelper en stund. Men nå trengs det to rev. Ny mann fram på dekk. Det er tungt arbeid, spesielt ettersom han må klipse seg fast en meter lengre fremme for hver gang han skal flytte seg. Så må han løsne det forrige klipset og flytte det frem. Men vi tør ikke gjøre det annerledes, vi krenger 30 grader, sjøsprøyten står høyt opp i storseilet, vi kjenner at slagene i baugen begynner å bli kraftigere og flytter seg lenger akterover. I løpet av søndagen øker vinden. Noen ganger er et greit å ikke ha vindinstrument.
Vi reduserer til vi er nede på minimumsseilføring: tre rev og stormfokk. Bli det mer vind nå er vi nede på ‘survival-nivå’; det betyr å ta ned enda mer og begynne å legge av. Seier kan vi glemme. Hva gjør de andre under slike forhold? Er det fremdles noen som biter seg fast på kryssen? Eller har noen begynt å legge av? Vi skal jo hjem til Bergen, ikke til Stavanger eller Egersund.
Søndagen går mot kveld. Dette er ubehagelig nok når det er lyst, men hva om natten? Enda bra det ikke regner. Vi går våre vakter, men sover ikke når vi er av. Vi ligger i hver vår sjøkøye og klamrer oss fast for ikke å falle ut. Historier om Whitbreadbåter i sørishavet går gjennom hodet? Hadde vi virkeilg sagt ja om Knut Frostad hadde ringt? Tviler på det nå, ja.
Innimellom blir det helt stille, båten krenger enda litt før den retter seg opp. Vi venter på smellet. Kroppen er spent som en buestreng. Vi vet vi er i fritt fall, og der framme finnes en bølgefront. Håper bare rormannen er våken og har rukket å legge av i det vi passerte bølgekammen. Dette er som rally på vinterføre. Noen ganger holder ikke veigrepet. Da kommer smellet. Det rister i hele båten og det eneste vi ønsker er at båten legger seg igjen. Da står i hvert fall riggen. Vannet fosser inn rundt nedgangsluken. De av oss som orker, som ikke er for sjøsyke, må inn på toalettet og lense. Det greieste er å ta bort skapdøren på toalettet for å komme til lensepumpen. Det er fullt kaos under dekk av klær og kropper. Og vi som trodde at denne gangen hadde vi stuet skikkelig...
I cockpiten er det litt annerledes. Vi har kontroll, det er bare så mørkt. Vi ratter aktivt, møter bølgefronten i rett vinkel, faller brått av i det vi passerer bølgekammen, slører raskt ned i bølgedalen og loffer til på vei opp. Det er kaldt, vått og stikker i ansiketet av sjøsprøyt selv om vi har skibriller på. Rormannen orker bare en time på vakt av gangen. Enkelte av oss blir sjøsyke, da hjelper det bare å ta roret. Da våkner du.
Et par ganger møter vi bølger som er dobbelt så høye som de andre. De bryter i en grønn vegg av skum og treffer oss oppe i storseilet. Vi flyttes en halv båtlengde sidelengs, men merkelig nok krenger vi ikke noe særlig mer. Cocpiten fylles med vann som renner inn i aktekabinen.
På denne etappen er det ingen plattformer som skal rundes. Likevel seiler vi om natten gjennom Frigg-feltet, en storby midt i Nordsjøen. Plattformene står der som skyskrapere med gassflammer på toppen. Rundt hver av dem ligger stand by-fartøyene med baugen mot oss. Et klart signal om å holde oss på trygg avstand.
Senere blåser det enda mer opp. Det blir umulig å takle bølgene og bunnslagene kommer enda tettere. Da skipperen stikker hodet opp for å be de to yngste og ivrigste om å legge av for å skåne båt og utstyr har alt Eirik og Jon tatt avgjørelsen. De legger av 15-20 grader sørover. Det hjelper på kursen mot bølgene, og farten øker.
Idet det gryr av dag er vi alle utslitte. Vi ser ingen konkurrenter. Har de stått på beinhard kryss hele natten gjennom? Vi nærmer oss land. Heldigvis virker GPS’en, vi ligger på en god kurs. Land kommer til syne. Det hjelper på humøret, men kroppen er sliten. Vi har drukket Cola og spist kjeks. Ingen orker tanken på mer kjeks. Dagen går og det blir ettermiddag. Vi passerer innløpet til Korsfjorden. Da først løyer det litt. Vi er innaskjærs. En lten time med kryss. Vi øker seilaralet og går i mål mandag ettermiddag kl 18.00 etter å ha krysset over Nordsjøen med en gjennomsnittsfart på 6.7 knop.
Senere ble det klart at vi hadde vunnet klassen igjen og kom på 3. plass over all på returen. Mer enn nok til å vinne hele Shetland Race tur-retur over all. Slik var Shetland Race denne gangen. En blanding av himmel og helvete, så melodramatisk som det enn høres ut. Men det er en opplevelse vi ikke ville vært foruten og vi vet at det er svært liten sannsynlighet for at været skal bli like ille neste år. Så vi får se? Kanskje vi tar en tur til?
Erfaringer fra Shetland Race
Båtens positive sider ved havseilas
Det relativt dype og skarpe forskipet gir myk og tørr gange på kryss i grov havsjø. Andre, lettere båter rapporterte om flere og kraftigere bunnslag med skader på innredningen som resultat. Rattstyringen og det store roret med skeg gjør det mindre slitsomt å styre over lang tid i dårlig vær, og båten tåler mye seil og hardt press på slør uten å broache. Den store sprayhooden gjør at mannskapet kan sitte godt beskyttet i dårlig vær. Båten er tett under le bortsett fra rundt nedgangsluken og det dype kjølsvinet gjør at den kan ta inn mye vann før det begynner å skvalpe oppover skutesider og skott. Dette kan imidlertid gi en falsk trygghet og det anbefales å sjekke kjølsvinet hyppig og lense unna dersom der er mye vann. En god lensepumpe med enkel tilkomst er kanskje det viktigste i enhver båt som skal på havet.
Båtens negative sider ved havseilas
Cockpiten har for stort volum og for små selvlensere. Det at selvlenserne er plastrør som går inn i båten gjennom akterkabinen er også ugunstig. Det er kanskje usannsynlig, men hva skjer dersom et av dem løsner? Derfor bør slangeklemmene på disse rørene sjekkes og eventuelt byttes ved behov. De små lommene i rattbrønnen i cockpiten gir plass for stopphendelen til motoren og gir utlufting av akterkabinen i havn, men de slipper inn mye vann dersom cockpiten bli vannfylt. Under Shetland Race 1997 tråkket vi i stykker en av disse. Like etter fikk vi en sjø som fylte cockpiten opp til benkehøyde. Resultatet ble at alt i aktekabinen ble vått, og vi måtte tette hullet med håndklær. Vi lurer derfor på om det hadde vært best å plastre disse igjen med glassfiber/epoksi og finne andre løsninger for motorkontroll og utlufting. En annen ting som gav problemer på havet er salongens utforming. De brede køyene gjør det vanskelig å rigge til skikkelige sjøkøyer. Vi strakk seilduk langs køyekanten med en kraftig line med kroker i endene i overkant. Krokene festet vi i øyeskruer i skottene, men køyene ble for brede. Dersom man skal ha følelsen av å ligge trygt blir seilduksveggene så høye at de er vanskelige å komme seg inn og ut av. Dette er det vanskelig å finne en fullgod løsning på.
Annet
Skal man gjøre det godt i en regatta som Shetland Race må man ha et mannskap som er i stand til å stå på 100% i to døgn av gangen. Selv om løpet er langt vil det alltid være et mannskap som er i stand til å trimme og konsentrere seg som om det dreide seg om en vanlig lørdag ettermiddag på to-tre timer. Dette bør være dere, om dere vil vinne. Vi hadde en fin blanding av unge, ivrige seilere og eldre, mer erfarne båteiere. Til sammen gav dette oss en styrke på flere felter, noe som altså var det riktige denne gangen. Om det derimot er turen og opplevelsen som er hovedpoenget så er det fullt mulig å slappe av og senke ambisjonene. Med gode forberedelser og et ansvarlig mannskap kan man komme til Shetland eller enda lenger.