Peniche, Portugal, 12. August 2002
Til kjente og ukjente venner I Scanmarklubben!
I løpet av de snart fire årene vi har bodd ombord I vår Scanmar 345 “Ballerina” har vi gang på gang kunnet konstatere at Ballerina er et lykkelig skip. Og et av de lykkelige sammentreff - hvor selve det faktum at ballerina er en Scanmar var direkte avgjørende - var da vi fullstendig intetanende kom til Son og ble invitert med på Scanmartreff. Vi har lagret minnene om dette treffet blant de aller hyggeligste av de minner vi har fra møter med trivelige seilere.
Da vi en tid etter Son-treffet var klare til å seile sørover, ble vi attpå til invitert hjem til Sidsel og Alf på Nøtterøy, hvor vi -selvsagt -hadde en særdeles hyggelig kveld. Så våre foreløpig siste minner fra gamlelandet er udelt positive!
Men nå var det tid for å pelle seg sørover. Selv om vi har seilt strekningen tidligere, er det lurt å avsette god tid på veien ned til Middelhavet. Du skal nemlig ha “råd til” både å se deg om og å ligge værfast når forholdene tilsier det.
Når det gjelder det seilmessige I Nord-Europa, er det stort sett bare en ting å si: FY F…..!
skjønt det begynte for så vidt bra, med en gnistrende nattseilas fra Nøtterøy til Læsø I Danmark. Temmelig sterk vind - stiv kuling helt på slutten - men vinden kom fra en fornuftig retning, så vi hadde ingen problemer. I vårt overmot bestemte vi oss for å SEILE inn I Vesterhavn, og passerte “max. tre knop”-skiltet I drøyt 7… Havna var kanskje LITT trangere enn vi husket, og det var vel NOEN flere båter enn vi hadde regnet med såvidt tidlig på året, men vi fikk da vrengt Ballerina opp I vinden og plukket ned seil litt faderlig fort uten å bumse borti noe. Lykken var iallfall ikke dårligere en forstanden!
Fra land må det hele ha sett ganske imponerende ut - og antakelig klart mer profft enn vi følte oss - for en av fiskerne ville gjerne by oss på en øl. Han var I gang med sin første (eller andre) morgenbajer, og en bajer burde alle som seilte inn under slike forhold ha, mente han!
Hele tiden I Danmark hadde vi sterke, sørlige vinder. Men vi fikk likevel endel fine seilaser, fordi I Danmark kan du som regel seile I mange retninger og likevel finne en trivelig havn. Så selv om det var kaldt, en del regn og mye motvind, skal vi ikke klage alt for mye over tiden I Danmark. Et par hyggelige norske langturseilere traff vi også. Alf og Margunn ombord I “Callisto” hadde som oss avviklet alt på hjemmefronten og var på vei til Middelhavet I sin nye Bavaria 31. Dessverre fikk vi ikke seilt noe sammen med dem, for de ble igjen I Danmark da vi krysset Kielbukta. Dessuten skulle de gå kanalene til Marseille mens vi skulle seile utaskjærs.
Turen over Kielbukta ble en prøvelse - sterk motvind, stygg sjø, masse juling. Men langtidsvarselet var helt trøstesløst, så det var bare å få etappen overstått. Vi hadde nok blitt liggende værfast over en uke dersom vi hadde ventet.
Kiel-kanalen bød ikke på problemer - det skal mye til før været blir så dårlig - men pøsregn, motvind og kulde får være stikkord nok. I Brunsbuttel og Cuxhaven ventet vi seks døgn før det var mulig å komme over Tyskebukta…
Likevel slapp vi egentlig ganske billig sammenlignetmed en del andre seilere vi traff. For eksempel de to engelske damene som Hadde vært I Sverige og hentet sin splitter nye Hallberg-Rassy 36. De hadde leid inn en profesjonell delivery-skipper pluss hjelpemann for å seile båten sammen med dem til England, og var NESTEN kommet over Tyskebukta - kun 15 nautiske fra nærmeste trygge havn - da været ble så dårlig at skipperen bestemte at de måtte snu. Havnene på de frisiske øyene er ikke enkle og ufarlige å entre under slike forhold, så skipperen valgte å gå helt tilbake til Cuxhaven. Da hadde de blitt rundjult på havet I 60 timer uten å komme til mål! Men de engelske ladies var tøffe og tok det hele med godt humør.
Heldigvis ble det en kortvarig bedring I været, så vi kunne seile de 180 milene fra Cuxhaven til Den Helder I Nederland uten problemer. Herfra tok vi “ferie” fra havet en stund og gikk innaskjærs på kanalene helt ned til Vlissingen ved den belgiske grensen.
Selv om været ikke var noe særlig I Nederland heller, så lar du deg liksom ikke stoppe av et kulingvarsel når du seiler på tre meter dype kanaler, tre meter fra land. Livet blir aldri SÅ alvorlig I Holland. Og hollenderne er særdeles hyggelige, spesielt I båtsammenheng. En kveld - vi hadde “kjørt” feil I et “veikryss” og ble stengt inne for natten ved en bro som først åpnet neste morgen - visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi kunne fortøye til kanalbredden, javel - men hvordan fortøyer man egentlig til en GRESSPLEN? Vår hollandske nabo visste råd, og Ballerina kunne tilbringe en rolig og begivenhetsløs natt fortøyd til et nedbanket kosteskaft…
Men det hyggeligste minnet fra oppholdet I Nederland denne gangen, var da vi ble kjent med Ninni og Albert. Vi hadde seilt en stund sammen med et par andre båter, og passert en rekke broer. Dette kan ta tid, for broene må åpnes, og av og til må man bare fortøye en halvtime eller så og vente. Slik kommer man alltid I prat. Albert snakket en del norsk, han hadde blant annet vært skipper på et forskningsfartøy under et tokt til Svalbard I 1986, han hadde vært kaptein på et fullrigger skoleskip, og han hadde I en halv mannsalder vært los I den engelske kanal. Da vi hadde noen timer til overs før det av hensyn til tidevannet var lurt å gå ut I kanalen, inviterte de oss hjem til seg en snartur. Slik fikk vi først en lynomvisning I Vlissingen pr. bil før vi over en øl sammen med en virkelig proff kunne studere det farvannet som utgjorde neste etappe. Ninni og Albert bor nemlig I en høyblokk med kjempeutsikt over Westerschelde - fjordarmen som går inn til Antwerpen og ned mot Belgia. Aldri har vi sett et hus så smekkfullt av maritime klenodier og rariteter - samlet etter mange års seilaser jorden rundt. Et trivelig pensjonistpar og en veldig hyggelig opplevelse!
LITT spenning kan man man forresten oppleve på de hollandske kanaler også. Dette er gjerne knyttet til åpning/lukking av de store jernbanebroene. Noen steder er du nødt til å planlegge ut fra togtabellene, for broene åpner bare et par-tre ganger I døgnet, og da bare tre minutter hver gang.
Som ved Gouda - der osten kommer fra. Hit kom vi om kvelder og la oss ved en ventekai. Neste broåpning skulle skje morgenen etter klokken 0613. Utenpå oss lå en hollandsk seilbåt - noe større enn Ballerina.
Jeg liker alltid å være ute I litt god tid ved slike anledninger. Lokalkjente hollender som skal vise hvor suverene de er og starte opp I siste liten, er det verste jeg vet. Dette eksemplaret av arten - han var for øvrig hyggelig nok - gjorde ikke mine til å starte opp, før vi klokken 0611 ganske enkelt begynte å kaste fortøyningene hans.
Og hva skjer? Hollenderens startbatteri er steindødt! Det var bare å knytte ham fast igjen og full fart forover. Vi hadde 4-500 meter fram til broen, og startet klokka 06-13.55. Brovakta skjønte nok problemet, og holdt broen åpen 30 sekunder ekstra, noe som er helt uhørt og antakelig må betraktes som en stor ære. Vi fikk akkurat mastene forbi broen, før han begynte å senke den - raskt. Den vinflasken hollenderen gav oss som takk for hjelpen synes jeg sånn I all beskjedenhet var fullt fortjent!
Neste store bro var I Dordrecht. Her hadde vi ingen hollender liggende utenpå oss, men det lå en hollandsk båt bak ved kaia. Vi lå I en bitte liten kanal, slik at det var vanskelig for oss å komme ut dersom han ble liggende. En halv time før broåpning finner parets tenåringsdatter ut at hun vil en tur på byen, noe skipperen innvilger under sterk og klar henvisning til klokken. Jada jada. Tre minutter før broåpning er det selvsagt ikke returnert noen datter, så vi måtte sno oss ut og forbi en hollandsk båt med en ganske tydelig frustrert og forbannet skipper/fader. For oss gikk det bra, men hollenderen mistet en halv dag av ferien.. Jeg vil tro at der var det stemning ombord!
--
Fra Vlissingen seilte vi til Oostende I Belgia. Her opplevde vi kanskje turens verste drittvær med regn kuling og kulde. Egentlig var vi temmelig lei av å slåss mot været nå, så vi begynte faktisk å spekulere på om vi ikke burde ta ned masta og gå kanalene til Marseille akkurat som Callisto. Belgierne påsto at det var den verste sommeren på 40 år, og det var intet som tydet på noen snarlig bedring. I to dager ble vi liggende I Oostende og sture. Ikke fikk vi sove noe særlig om natta, for sjøen var urolig og vi hadde båter med tvilsomme fortøyningstau liggende på begge sider av oss og nøkke. Enkelte båteiere skal tydeligvis spare på de merkeligste steder og synes visst at utslitte fall, som selvsagt ikke har svikt overhodet - er okei å bruke til fortøyning. At de rykkene som oppstår er både ubehagelige og I verste fall kostbare er intet argument. Jeg går ut fra at det ikke er noen Scanmareiere som fortøyer med denslags?
Vel vel. Etter en lengre pep-talk med oss selv fant vi ut at vi ville bite tenna sammen og forsøke å komme oss over Biscaya fortest mulig. Vi greide å psyke oss opp til å ta mesteparten av den engelske kanal I ett jafs, selv om værvarselet var elendig. Det var to ganske innbitte seilere som en tidlig, råkald og nitrist morgen la ut fra Oostende med destinasjon Cherbourg 190 mil unna. Dette ville ikke bli noen lysttur… Og hva skjer? Værmeldingen er feil. Istedet for et forventet drittvær røyk han opp med et helsikes solskinn og medvind! Etter drøyt tredve timer I sjøen og en kanonseilas ankom vi Cherbourg nærmest I sjokktilstand.
I Cherbourg møtte vi for første gang sommeren. Det er en hyggelig by som vi kjenner fra før, og nå var det ekstra hyggelig å kunne iføre seg lette klær, ta en øl på en fortausrestaurant og besøke den vinforretningen som har gratis smaksprøver. For første gang siden vi forlot Norge lot det gjøre å vaske klær OG FÅ DEM TØRRE!
Etter to netter I Cherbourg la vi ut igjen. Hvis mulig, ville vi gå direkte over Biscaya herfra, men vi hadde også muligheter for å søke havn ca. 150 mil lengre sørvest, helt på “hjørnet” av Frankrike.
Det første døgnet gikk veldig greitt. Fin seilvind, og vi var heldige med timingen slik at vi hadde mye medstrøm. Men så begynte det å butte imot. Vinden ble elendig - vi greidde verken å holde kurs eller fart. Motstrøm mesteparten av tiden gjorde ikke saken bedre. I løpet av dag 2 greidde vi bare drøyt 10 mil I riktig retning! Så tidlig på ettermiddagen begynte vi å telle på knappene. Skal vi søke havn? Og I tilfelle hvor? Eller skal vi bruke en betydelig del av vår dieselbeholdning på å forsøke å komme oss forbi Ile d`Ouessant før det ble mørkt? Pilotbok og kart ble nøye studert - igjen.
Men så ble det plutselig vår tur igjen. Vi var kommet kraftig ut av kurs, men uten at vi hadde planlagt det, skulle dette vise seg å være en stor fordel. Strømmen snur nemlig et par timer tidligere langs land enn lenger ut I kanalen. Vi befant oss relativt nært land, og fikk nå betalt I form av to timer ekstra medstrøm. Ved hjelp av både seil og motor kunne vi gå raskt mot Ile d`Ouessant - vi passerte de kritiske punktene hvor trafikkseparasjonssonene var trangest og strømmen sterkest mens det enda var litt dagslys, og før det var helt mørkt hadde strømmen spyttet oss ut I selve Biscaya. Herfra ble seilingen mye enklere - ingen vanskelige strømforhold, ingen grunner og skjær - bare en vanvittig mengde fraktefartøyer som gikk I en ubrutt strøm både sørover og nordover. I flere timer måtte vi seile mellom de to trafikkledene før det ble mulig å krysse nordgående led og komme seg vekk fra “tungtrafikken”.
Biscaya ble stort sett en flott etappe. Dette er tredje gang vi krysser, og hver gang har Biscen budt på fin seiling og andre opplevelser. Lekende delfiner, måneskinn og snillt hav. Men det siste døgnet ble unntaket. Etter 3,5 døgn I sjøen begynte Biscaya å barske seg. Ikke så mye at det ble farlig, men det siste døgnet ble temmelig slitsomt med sterk vind og stygg sjø. Problemet er at båtens bevegelser blir så voldsomme at det er nesten mulig å få sove, og alt du skal gjøre av matlaging eller annet blir temmelig komplisert og slitsomt. Så da vi etter et døgn med slike forhold endelig kunne ankre opp I den vesle nordspanske byen Cedeira, var vi godt fornøyde med å være kommet fram. Her ble vi liggende for anker - gratis, og det gjør ekstra godt - bare å kose oss og nyte det faktum at vi var ferdige med de mest kritiske delene av turen, og at vi nå var kommet til et område med mer kristent vær og jordnære priser på rødvinen….
Likevel var det her jeg skulle få mitt første forlis. Vi har byttet ut den helv.. gummijolla mot en jolle som både kan ros og seiles - en Walker Bay 8. Ingen av oss har satt våre ben I en seiljolle før, men nå var vanntemperaturen slik at det neppe var livsfarlig å prøve. Vinden var ujevn og sterk I kastene, men pytt, pytt…
Ganske lenge gikk det bra. Så skulle jeg forsøke en jibb. Et av problemene med en liten jolle er nettopp at den er liten. Du har ikke særlig mye plass å boltre deg på når du skal bytte side og samtidig administrere ror og tauverk. Jeg vet ikke akkurat hva som skjedde da det ekstra kraftige vindkastet kom.
Og om det egentlig er mulig å lage en trippel broach, kineser og Immelmann samtidig. I hvert fall havnet jeg ganske ettertrykkelig I vannet - sikkert til stor glede for alle de andre seilerne som lå oppankret og kunne overvære begivenheten fra orkesterplass…
Andre seilere ja. Da vi seilte den samme ruten for tre år siden møtte vi massevis av seilere. Denne gangen har det vært svært få som har vært interessert I noen kontakt ut over det helt minimale. Men heldigvis finnes det unntak. I Cedeira ble vi for eksempel kjent med engelske John og Sally - nå pensjonister, mangeårige langturseilere og selvsagt hyggelige folk. Og nok en gang fikk vi et eksempel på at det er forskjellige grader av langturseiling også. Mange betrakter jo oss som langturseilere, men egentlig har vi ganske så langt igjen før vi tør kalle oss det. John har for eksempel foretatt en 50-døgns soloseilas fra Sør-Amerika til England.
--
Fra Cedeira har vi tatt det med ro langs kysten av nord-Spania og deler av Portugal. Seilt når det har vært forhold for det, og ligget I ro når været har vært uegnet eller vi har hatt lyst til å gjøre andre ting. Når man bor I båten som vi gjør, er det viktig av og til å foreta seg noe helt annet enn båt. Derfor tok vi en avstikker med tog fra Porto og opp igjennom Douro-dalen, hvor all portvinen produseres. Dalen er virkelig verdt å oppleve, og vi overnattet I en liten landsby som heter Pinhao. Da vi dro, var det relativt kjølig ved kysten, men her inne I landet var det kjempevarmt.
Vi forsøkte også å seile ut til Azorene fra Porto. Den portugisiske trade-vinden gjør at dette skal være en ganske grei seilas - 800 nautiske mil hvor du kan regne med stabile forhold mesteparten av strekningen. Jo takk. Vi startet med en nordvest styrke 5, hvilket betyr skarpt kryss, men med løfte fra meteorolygiske om at vi ikke trengte å seile langt før vinden skulle bli nordøst styrke 4. Ett døgn senere var det fortsatt nordvest styrke 5 - kanskje 6 av og til, og den nye spådommen gikk ut på at slik ville det fortsette. Hadde vi lyst på en uke med slike forhold? Svaret var et enstemmig NJET. Så vi snudde og gikk tilbake til Portugal, nærmere bestemt til Peniche, hvor vi nå befinner oss. Her blir vi liggende og slappe av til I morgen. Atlanterhavet gav oss såpass juling at vi faktisk har bruk for et par rolige dager å ta oss inn på - vi begynner nok å bli gamle. Så da passer det jo bra å skrive sine memoarer I form av et reisebrev til Scanmarklubben.
Avslutningsvis kan jeg jo nevne at båten har fungert helt fint, vi har ikke hatt noen uhell og ingen ting har gått I stykker. Men vi ser jo at vi ikke er fullt utstyrt for en lengre havseilas etter at vi kvittet oss med det vindroret vi ikke var fornøyd med. Tanken var at vi skulle seile til Gibraltar og der se om vi ikke kan få både vindror og solcellepaneler til halve prisen av den norske. Og vi har greidd oss fint uten noe av dette hele veien - også over Biscaya. Men 40 timer I Atlanterhavet hvor vi måtte stå til rors omtrent hele tiden fordi forholdene ble for tøffe for autopiloten - pluss at vi måtte spare på strømmen, viste oss at det kan være lett å gape over for mye. Så slitne har vi aldri vært selv om vi mange ganger har seilt mye lengre enn dette. En nyttig erfaring var det I alle fall.
Okay - til de som ennå ikke har falt av lasset men har greidd å lese helt hit, vil jeg få takke for oppmerksomheten og ønske dere mange hyggelige seilaser framover.
Hilsener fra Nina og Bjørn Ballerina
PS. Vi har fått e-mailadresser til mange av Scanmarklubbens medlemmer, men vi har ikke greidd å sende mail til alle. Derfor prøver vi å sende dette brevet til Alf Johnsen, som vi tidligere har lyktes med å sende mail til, samt til Vidar Krogstad - som vi forstår har ansvaret for klubbens hjemmeside. Så får vi se om dette eposet I tidens fylde blir lagt ut på hjemmesiden.