Seiling i Nord Norge
I motsetning til yrkesseiling med nordlandsbåt på Lofotfiske etc., er lystseiling i Nord Norge en ung ”sport”. I 1980 kunne man telle antall seilbåter tilhørende i Tromsø på ei hand, i dag er det over 50 båter med hjemmehavn Tromsø. Nord/øst for Tromsø er det ikke mange båter med seil.
Jeg er en lykkelig eier av en Scanmar 33. Båten ble kjøpt i Bergen høsten 1998 og seilt nordover i ferien 1999 av min kone og meg. Denne turen skal jeg fortelle litt fra senere, men først litt fra seilmiljøet her i Tromsø hvor jeg bor.
Min interesse for seiling startet sakte men sikkert i 1989 da jeg ble spurt om å være mannskap på ei CA skøyte ved regatta. I to år var jeg fast rormann. Vi kom i mål etter at premieutdelinga var over, og da presset på eieren om å bytte til ordentlig seilbåt den gangen ikke førte fram, var jeg på nippet til å gi opp seilinga. Høsten 1991 kjøpte jeg heldigvis egen seilbåt, en Fenix. Med den båten vokste interessen for regatta, og mange premier har det blitt.
I Tromsø har vi i gjennomsnitt de siste 10 årene vært ca. 15 båter på tirsdagsregattaene. De starter 1. tirsdag i mai og avsluttes siste tirsdag i september, altså en alminnelig lang seilsesong. Alle 5 havnene i Tromsø er isfrie, og det er bare unntaksvis at båtene står på land om vinteren.
Grunnen til at vi satset på større båt, var ønsket om mer komfort på våre turer. Ingen skal beskylde Scanmar 33 for å være en utpreget regattabåt. En seilervenn som har en Farr 40 hevder at å seile en Scanmar er som å seile en stein! Ja vel, jeg har seilt begge, og under de typiske Tromsø forholdene har han et poeng. I motsetning til hva mange ”søringer” tror, så har vi veldig lite vind her i området, men desto mer strøm. Under slike forhold har jeg nok enkelte ganger lengtet tilbake til min Fenix. Men med topp konsentrasjon og tålmodighet, samt gode kunnskaper om vind og strøm, har jeg hanket inn mange 1. plasser også med ”steinen”. Imidlertid hevder båten seg godt under forhold med mye vind. På den eneste dagen i høst med bra vind ble Tromsø regattaen avholt. Det ble seilt to regattaer samme dag under sol og fin vind, og med åpen båt mellom regattaene. Da tok ”steinen” innersvingen på Farr 40 og de andre, og vant over all.
På grunn av lange avstander blir det sjelden konkurranse med andre seilforeninger. Det begrenser seg for de fleste til KM en gang for året, og Senja Rundt annet hvert år. Senja Rundt er en flott seilas i en fantastisk natur. Det er en form for turregatta som går over 4 dager siste helga i juli. Hvis noen sørfra forviller seg nordover i ferien, vil jeg absolutt anbefale å bruke 4 dager av ferien til Senja Rundt. Den seiles i år.
Jeg innbiller meg at de fleste østlendinger sjelden runder Lista for å oppleve Vestlandet. På samme måte har vi båtfolk i Troms veldig vanskelig for å sette kursen nordøst for Tromsø.
Dette fikk vi erfare sist sommer da vi brukte en uke av vår seilferie til Hammerfest med omegn. Sommeren 2001 i Nord Norge var ikke mye å skryte av værmessig, men akkurat denne uka til Finnmark var absolutt brukbar. Vi brukte seilene mer enn normalt. De siste timene rundt midnatt ”surfet” vi i solskinn og 20 grader inn mot verdens nordligste by. Tidligere på dagen stoppet vi i Stjernsundet noen minutter blant tusenvis av måser og dro opp 3-4 stabbsei. I Vargsundet innenfor Seiland koste vi oss med den herligste seimølja mens autopiloten passet kursen.
På samme måten som vestlendingene har respekt og litt frykt for Stad havet, har vi hørt mye stygt om Lopphavet. Da vi passerte Stad i 1999 lå havet som et speil. Det samme skjedde i 2001 da vi krysset Lopphavet to ganger. På hjemturen var det imidlertid en fin bris fra øst som tok oss over havet for seil i 5 knop, mens vannet var flatt.
Vi var innom Hasvik og Breivikbotn hvor vi overnattet i meget gode havner med flytebrygger. I Breivikbotn var interessen for oss så stor at jeg lurer på om vi var den første seilbåten noensinne i denne havnen. Det vanligere er nemlig at vi blir viet svært liten interesse fra de fastboende i typiske fiskesamfunn. For dagens fiskere er nok en seilbåt så langt fra en praktisk gjenstand som det går ann å komme.
Også Hammerfest og Skjervøy hadde meget gode havneforhold. På denne uka møtte vi to andre seilbåter, en Tromsø båt på Skjervøy og en tysk seilbåt i Hammerfest.
På ruta mellom Tromsø og Hammerfest er det ikke ett skjær og ingen staker. Etter en rask sjekk i sjøkartene, var vårt medbrakte bilkart det vi brukte. På denne strekningen må man være full for å gå på grunn.
Sørøya er en fantastisk fin øy med masser av fjellvatn full av røye og ørret. For de som kommer landeveien nordover er det enkelt å ta seg over med stor moderne bilferge flere ganger i døgnet.
For oss som bor i Tromsø har vi et meget flott område på utsiden av Kvaløya som vi når på 3-4 timer. Selv om vi må konkurrere med motorbåtene som også her er i klart flertall, så er det plass nok i massevis. I høst opplevde vi et yrende badeliv på ei øde sandstrand på yttersida. Standard sjøtemperatur her oppe er 9-10 grader om sommeren, men på enkelte sandstrender kan temperaturen bli høg nok for de ”hærige.”
Fortsatt er det få som bruker uker av ferien i båt her nord. Men hver sommer drar en liten flåte av 7-8 seilbåter og noen flere motorbåter sørover. Ferieparadiset for oss båtfolk nordfra er Lofoten og Hamarøy.
Bare sjelden drar vi så langt sør som til Bodø. Den store ”båtbyen” i Nord Norge er uten tvil Svolvær. Det er en slik trafikk av båter der at en Tromsøværing blir skremt. Der må båtene ligge i både 5 og flere lag utenpå hverandre. Slike tilstander er ellers i Nord Norge helt ukjent.
Ei uke med godvær i Lofoten/Vesterålen kan man leve lenge på. Også Hamarøy byr på mange meget flotte plasser. De fleste havner har flytebrygger med vann og strøm. Diesel er det heller ikke problemer med stort sett.
Turen nordover fra Bergen i 1999 var en meget flott tur. Dette til tross for at været ikke var topp. Nordover vestlandet var det nordavind og 12-14 grader, unntatt en dag i Ålesund med 28. Fra Trøndelag og nordover ble det lite sol, men mange dager med regn, og litt sørvest kuling. Over havstrekket sør for Bodø gjorde vi den klassiske feilen med for stor seilføring.
Det er ikke bare bare for ei dame å få ned storseilet i kuling og 3 meters bølger mens skipperen har sin fulle hyre med ratt og gasshendel for å holde skuta mot sjøen på en skånsom måte.
Fra Bergen tok vi ”innerleia”. Det er utrolig mange flotte plasser oppover Vestlandet og videre nordover. Bare noen timer nord for Bergen var vi nesten alene.
Vi kan på det varmeste anbefale østlendinger til å runde Jæren og gi seg Vestlandet og Nord Norge i vold. Den store turen vil være Østlandet-Tromsø. Overvintring i Tromsø (ingen problemer i flere isfrie havner). Neste år Tromsø-Svalbard tur retur. Ny overvintring. Tredje året hjemover.
For mange utenlandske seilere er det større stas å seile til Svalbard enn i Karibia for eksempel. Av gjestende seilbåter i Tromsø er det langt flere utenlandske enn norske. Det er særlig franske, tyske, hollandske og engelske, men også amerikanske. Nå i vinter ligger en fransk båt og en fra Bermuda i Tromsø med fullt mannskap. De nyter bl.a. Norges fineste ski terreng her i Tromsø mens de venter på sommeren og isfritt farvann ved Svalbard.
Dette var noen sammenraskede inntrykk fra seilbåt livet her nord i Tromsø.
S/Y ”Mistral”